Debatt

Texas i Barentshavet

Klimasøksmålet er ikke et PR-stunt, det er et krav om at staten våkner opp og ser at den grensen de lovet å respektere, allerede har blitt passert.

Staten har åpnet for oljeleting i Barentshavet, i strid med Grunnloven § 112, som garanterer oss, og våre etterkommere, et sunt og bærekraftig miljø. Greenpeace og Natur og Ungdom står i spissen for en koalisjon av organisasjoner som saksøker staten og krever at skrankene i Grunnloven respekteres. Av regjeringens advokat, Fredrik Sejersted, blir søksmålet karakterisert som et PR-stunt. Likevel vil han gjøre en sjelden, personlig opptreden i Oslo tingrett når saken begynner 14. november.

Norge liker å se på seg selv som et miljøbevisst land, vi har satt av store summer til bevaringen av Amazonasjungelen, vi drifter frølageret på Svalbard for å bevare verdens artsmangfold og vi var et av de første landene som signerte Parisavtalen.
Men handlingene våre teller mer enn det vi sier i festtaler. I den nye rapporten ‘Sky’s Limit: Norway’ kommer det frem at Norge er den 7. største eksportøren av CO2-utslipp i verden.
To uker etter at vi signerte Parisavtalen, delte regjeringen ut letelisenser for å bore etter olje i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde.
Totalt ble 53 nye lisenser delt ut, og prøveboring har allerede begynt på felt som ligger så mye som 415 kilometer fra land. Ikke mange måneder etter utlysningen av 23. konsesjonsrunde, fulgte regjeringen opp med 24. Det kan også bli mye mer; Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet sier alle ja til konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten Vesterålen og Senja.
Nordmenn har et personlig forbruk som i snitt er 32 prosent over den gjennomsnittlige europeer. Også utenfor landets grenser setter vi vårt karbonfotavtrykk, Statoil har vært involvert i oljeboring i naturreservater i Australia, tjæresand i Canada og har bydd på tillatelser til å drive både fracking og oljeboring i Amazonasjungelen.

Borreriggen Songa Enabler fra Statoils prøveboringskampanje sommeren 2017 i Barentshavet. Foto: Nick Cobbing, Greenpeace

De siste to årene har alle tidligere temperaturrekorder blitt knust. Klimaendringene forstyrrer hvert nivå av klodens klima, fra øverst i atmosfæren til dypet av verdenshavene. Hardest rammet er de som har gjort minst for å skape klimaendringene, mennesker i den tredje verden som knapt har fått noe igjen fra 300 år med industrialisering.
Vi er allerede på vei mot uopprettelig skade. De siste årene har vi sett flommer hver eneste vår og sommer, samtidig ser vi mindre og mindre snø. Frølageret på Svalbard må, etter få års drift, restaureres fordi smeltevann fra tundraen omkring har flommet inn i hvelvet, endringer som var utenkelige for få år siden.

Verdenshavene stiger, hele elver forsvinner fordi breene som har fôret dem i millennier skrumper vekk, varmt og surt vann dreper korallrevene hvor en tredjedel av havets arter lever. Flere steder vil det bli umulig å dyrke mat, varer som sjokolade, kaffe og vin kan bli sjeldne. Sykdommer er på vandring, malariamygg åpner nye leteområder hver dag. Tse-tse-fluer følger like etter, i det varme vannet følger de siste haiene. Flere steder kan det bli så varmt at ingen mennesker vil være i stand til å være uten å kollapse, flere flykter allerede fra klimaendringer enn fra krig.

Skal klimaendringene bremses, stanses, eller reverseres, har en ny rapport fra Oil Change International slått fast at all uoppdaget olje må bli liggende under jorden.

Grunnlovens § 112 lover oss, våre barn og barnebarn, et sunt og bærekraftig miljø, samtidig driver den massive utbyggingen av den norske oljevirksomheten oss nærmere klimaendringer fullstendig ute av kontroll.
Vi står her overfor et tilfelle av motstrid: Rettigheten vi er gitt i Grunnloven, og statens handlinger i Barentshavet, går ikke overens.

Vi er vant til å tenke på rettigheter som noe som gir oss noe, vi tenker at vi er gitt ytringsfrihet. Det er imidlertid mer interessant å se på den andre siden av rettigheten, på den siden som ikke retter seg mot deg som borger, men mot staten. Vår Grunnlov deler opp statsmakten og sorterer hvilke former for makt som hører til hvor. Rettigheter er et uttrykk for at den aktuelle makten ikke hører til noe steds. Når Grunnloven garanterer oss frihet til å ytre oss, er den samtidig ment å ta fra staten makten til å gjøre ting som begrenser den friheten.

Eidsvollsmennene sa gjennom Grunnloven at staten Norge ikke vil ha muligheten til å torturere folk, vi vil ikke ha mulighet til å ta eiendommen din uten erstatning, vi vil ikke kunne fengsle deg uten dom.
Da Stortinget i 2014, med to tredjedelers flertall, vedtok å styrke Grunnlovens bestemmelse om miljø, var de klare på at rettigheten skulle være håndhevbar og ikke en symbolerklæring. De ga folket et løfte om at staten Norge ikke vil ha makt til å drive en politikk som raserer miljøet.

Sejersted karakteriserer søksmålet som et PR-stunt. Det er ikke bare en nedvurdering av de mange miljøorganisasjonene og tusener av mennesker bak søksmålet, men også av situasjonens alvor og av Grunnloven som skranke for hva den norske stat har makt til å gjøre.
Da Stortinget tok fra seg selv, og staten forøvrig, makten til å drive en usunn og ikke-bærekraftig politikk, innså de kanskje ikke ringvirkningene. Kan hende plasserte de bare § 112 i Grunnloven fordi vi er så vant til å tenke på oss selv som grønne, kan hende tenkte partiene at det var bra for oppslutningen. Kanskje tenkte de aldri at det ville komme en dag da grensen var nådd.

Klimasøksmålet er ikke et PR-stunt, det er et krav om at staten våkner opp og ser at den grensen de lovet å respektere, allerede har blitt passert. Norge har spilt et dobbeltspill der vi på den ene siden har påstått at vi respekterer klimaendringene og på den andre har bidratt til dem i stor skala. Klimasøksmålet er et krav om at Norges løfter og Norges handlinger skal bringes i samsvar med hverandre.

Oljeutvinning i Arktis kan ikke forenes med miljøparagrafen, enten må staten holde sitt løfte, eller så ender vi opp med en hul og kraftløs Grunnlov.