Terror på naturens vegne

Midt inne i fjellområdet nord i Portugal ligger Quinta Das Abelhas – der driver noen venner av meg prosjektet Rewilding Our Planet. Prosjektet er dedikert til å trygge bienes eksistens, blant annet gjennom naturlig birøkting. Landskapet de holder til i er preget av tørke og stor skogbrannfare, som er et resultat av monokultur og industriell skoghogst. Gjennom såkalt «rewilding» legger de til rette for at de opprinnelige plantene og trærne skal kunne komme tilbake, for så å skape en frodig og fredet plass for bier og andre pollinerende insekter. Bienes situasjon er kritisk, ikke bare i Portugal, men over store deler av verden. En av deltakerne i prosjektet, Deborah Richmond, forteller at hun av og til blir møtt med sterk skepsis når hun snakker om alvoret i at biene er i ferd med å forsvinne: Enkelte påstår at det ikke ville være noe problem om biene døde ut, fordi «forskerne bare ville finne opp en ny bie». En slik teknologioptimisme fremstår i overkant naiv for de fleste, men at teknologien vil redde oss fra de økologiske krisene vi står midt opp i, er det ennå mange som har et håp om. Enkelte andre mener det motsatte, at det er teknologien som i seg selv er årsaken til de økologiske kollapsene vi nå er vitne til.

Unabomberen og hans «økosorg»
I år er det 20 år siden Theodore Kaczynski ble idømt livstidsstraff for terrorhandlinger i USA. Under aliaset FC – som han presenterte som en terrorgruppe – drepte han i løpet av to tiår tre personer og skadet tjuetre andre, og lyktes nesten i å sprenge et fly. Han begrunnet handlingene sine som en legitim reaksjon mot truslene fra teknologisamfunnet, som han mente ødela naturen. I over tjue år var han kjent som «Unabomberen» og var FBI ́s mest ettersøkte. Fra den spartanske, Thoureau-inspirerte hytten sin i skogen i Montana laget han til sammen 16 brevbomber som han sendte til de han anså som ansvarlige for det teknologiske samfunnet. Særlig forsøkte han å ramme folk som jobbet med genetikk og data. Var han en økoterrorist?

Et veldig sinne var drivkraften til Theodore Kaczynski. Om sine handlinger har han sagt at folk som ikke forstår hvorfor han valgte terror og drap som metode, ikke selv kan ha kjent på et tilstrekkelig sinne. Kan vi forstå ham? Kan vi kjenne igjen et slikt massivt sinne? Kan det ha vært et slikt sinne som stod bak advokat David Buckels avgjørelse i april i år om å ta sitt eget liv ved å tenne på seg selv? I brevet han etterlot seg skrev han blant annet at selvmordet var en protest mot fossilt drivstoff og at han håpet at hans offer ville få oss til å handle på naturens vegne. Buckel tok sitt eget liv. Kaczynski tok andres. Begge handlet på vegne av sin overbevisning om at vi mennesker er i ferd med å ødelegge jorda. Kan det være en form for økosorg som ligger bak? Økofilosofen Joanna Mazy sier blant annet dette om fenomenet økosorg: «Vi må ære og eie denne smerten for verden, og anerkjenne den som et naturlig svar på et hittil enestående øyeblikk i historien. Vi er en del av en stor sivilisasjon, intrikat i sin teknologi og kraftig i sine institusjoner, som ødelegger selve grunnlaget for livet. Når har folk hatt denne erfaringen før i vår historie?»

Katastrofen
For Kaczynski utvikler frustrasjon og sinne seg gradvis, der han lever et enkelt liv i skogen i sin enkle hytte uten innlagt vann og strøm. Han har hoppet av en karriere på Berkley, som professor i matematikk, fordi han angivelig var lei av å lære bort matematikk til ingeniører som kun ville bruke kunnskapen til å ødelegge miljøet. Hytten bygget han selv, med hjelp fra broren David. Han jakter, sanker planter, følger årets syklus, tett på naturen slik han ønsker. Nyter ensomheten, friheten og freden.
Sivilisasjonen tvinger seg etterhvert på, den irriterer ham mer og mer. Støyforurensingen fra fly gjør ham urolig og ødelegger stillheten. Veier åpner opp for mer sivilisasjon og lager store sår i landskapet han elsker. Nye hytter dukker opp sammen med flere mennesker og flere biler. Han blir sintere og sintere på teknologi, og reflekterer mye over årsaken til at naturen ødelegges. Han kommer frem til at det faktisk er teknologien per se som er fienden. Løsningen blir å drepe mennesker han mener står bak den teknologiske utviklingen. Den industrielle revolusjonen og konsekvensene av den har vært en katastrofe for menneskeheten, skriver han i manifestet kalt «Industrisamfunnet og dets fremtid».

Kaczynski holdt det gående i 20 år – da orket han ikke mer, og sendte følgende melding til Washington Post og The New York Times: «Dette er en beskjed fra FC. Vi er trette av å lage bomber. Det er ikke moro å bruke alle kvelder og helger på å forberede farlige blandinger, file avtrekkermekanismer ut av metalskrap og lete i ødemarken til et sted isolert nok til å prøve ut bomber. Så vi tilbyr en byttehandel.» Byttehandelen han snakket om var at avisene skulle trykke hans antiteknologiske manifest, til gjengjeld skulle han slutte å drepe. FBI rådet avisene til å trykke teksten, da de resonnerte seg frem til at dette potensielt kunne føre til at noen kjente igjen fraser, tankegods og meninger. Og slik gikk det: Washington Post trykket manifestet på 350 000 ord og delte på kostnadene til trykkingen med The New York Times. Kaczynskis bror David og konen hans kjente igjen tanker og formuleringer fra diskusjoner de hadde hatt med Theodore. David anga broren, og en av de mest omtalte terroristene i USA ble arrestert.

Galskap?
Broren og resten av familien til Kaczynski hevdet under rettssaken at Theodore var gal. Det samme gjorde myndighetene. Selv mente – og mener – mannen noe ganske annet. Ved å hevde at galskap var årsaken til hans handlinger trengte man ikke å ta stilling til kritikken han formulerte. Man kunne ganske enkelt avfeie hele prosjektet som galskap.
Og det var kanskje galskap, men er man nødvendigvis gal om man tar i bruk terror som metode? Er man gal om man går til det skritt å ta liv for å oppnå et mål? Er det etisk riktig å avfeie hans tanker på bakgrunn av at han drepte, eller kan hans kritikk av teknologien ha noe essensielt ved seg? Kan han ha rett i at vi er blitt slaver av teknologi, kan han ha rett i at vi burde være mer kritiske? Er det sant at sivilisasjonen ødelegger vårt livsgrunnlag? Slike spørsmål dukker opp i kjølvannet av hans tekster. Manifestet er til tider overraskende adekvat, presist og godt artikulert. Flere og flere filosofer, aktivister og miljøvernere har de siste årene pekt på at hans kritikk av teknologi bør tas til ettertanke. 20 år etter at han ble dømt er ikke Theodore Kaczynskis tanker lenger så aparte. Selv om ordet «teknologipessimist» fortsatt blir brukt som skjellsord om man ytrer seg negativt om for eksempel GMO, ser det ut til at det ikke lenger er tabu å ha en kritisk holdning til teknologi.

I sitt forord til Kaczynskis bok «Technologial Slavery», formulerer filosofen David Skrbina seg slik: «Hvordan kan vi – naturens skapninger, som har tilbrakt 99 prosent av vår eksistens ved å bruke bare de enkleste verktøyene – trives og leve bra i en høyteknologisk verden? Rasjonelt virker det umulig – og det er umulig. Det er ingen god grunn til å forvente at mennesket, hvis psykologi er nesten uendret siden steinalderen, skal kunne tilpasse seg godt til en radikalt endret livsstil.»

Revolusjon
Mens jeg skriver dette dukker scener fra Charlie Chaplins film «Modern Times» opp, hvor det lille mennesket er totalt overgitt teknologiens vold. Overrasket og viljeløst blir landstrykeren virvlet rundt fra maskin til maskin, og kan minne om våre egne dagligliv – så gjennomsyret av teknologi og effektene av den som det har blitt.
Jeg kan forstå Kaczynskis ønske om en tilværelse uten avansert teknologi. Jeg kan forstå hans sinne. Hans sorg over tap av biologisk mangfold og villmark, hans fortvilelse over de katastrofale ødeleggelsene vi er vitne til – og skapere av. Jeg forstår, men jeg kunne aldri handlet som ham. La det være helt klart, denne teksten er ikke en oppfordring til bruk av terror.

Selv mener jeg at revolusjonen vi trenger aller mest, er at vi som samfunn må skape nye fortellinger om vår relasjon til naturen. At vi er en del av den – ikke adskilt fra den. «Rewilding»-bevegelsene rundt om på kloden er del av denne narrative endringsprosessen. Den er viktig. Samtidig må vi være våkne, kritiske og kunne protestere gjennom alle kanaler vi har. Vi må snakke for den stemmeløse, og ennå rettsløse, naturen. Vi må, slik lokalbefolkningen truer med i vakre Brevik i Telemark, forsøke å stoppe utviklingen av et giftdeponi – også ved bruk av sivil ulydighet om nødvendig. Hvem vet hvor lenge vil vi ha den muligheten? Skillet mellom legitime aksjoner som sivil ulydighet og illegal økoterrorisme har i flere land blitt visket ut i kjølvannet av 9/11. Hva vil regnes som legitime protester i fremtiden, hva vil bli ansett som økoterrorisme? Og er kanskje den største og mest alvorlige økologiske terrorismen den som daglig blir gjort mot Moder Jord i kapitalismens navn?