Essay

Wendell Berry: «Tenk smått»

Først var det borgerrettigheter, så var det krigen og nå er det miljøet. To av disse sakene har allerede dominert nasjonens bevissthet, for så å forsvinne igjen på forbausende kort tid. Jeg nevner det fordi jeg skal åpne med det jeg tror er en rimelig innvending. Borgerrettsbevegelsen og fredsbevegelsen har vært populære saker i en elektronisk tidsalder og i for stor grad motesaker. Begge har vært tidsåndens fasjonable politikk, om ikke for alle, så i alle fall for mange. De er saker man har sluttet seg til uten kunnskap. De har blitt forenklet. I for stor grad har de har vært drevet av utålmodighet, dårlig samvittighet og kortsiktig entusiasme, og i for liten grad har de vært drevet av langsiktig overbevisning, overveielser og en reell sosial visjon. Sakene har forblitt abstrakte for de aller fleste. Engasjementet har i for liten grad vært personlig og ofte tatt form av organisasjoner som insisterer på at andre organisasjoner skal gjøre det rette.

Det er fare for at miljøbevegelsen vil preges av det samme: At miljø forblir et offentlig anliggende, drevet av organisasjoner som selvrettferdig kritiserer og fordømmer andre organisasjoner. En sak blåst opp av media og for så i sin tur å bli erstattet av den neste moteriktige krisen. Jeg håper det ikke skjer, og tror det kan unngås. Men jeg vet at det kommer til å skje dersom bevegelsen utelukkende forblir et offentlig anliggende, hvis ikke millioner av mennesker i tillegg påtar seg saken som en privat kampsak. Om fem år kommer da energien bak dagens anstrengelser til å putre ut i en rekke offentlige gester og sikkert i en rekke tomme lover – og en stor, kanskje den siste, sjansen menneskeheten har, vil gå tapt.

Det er imidlertid ikke uunngåelig. En annet scenario er at miljøbevegelsen blir det jeg tror den må være. Ikke en digresjon fra borgerrettigheter og fredsaktivisme, men som den logiske kulminasjonen av begge bevegelsene. For skillet mellom de tre problemene er kunstig. Alle har de samme underliggende årsakene: et tankesett som domineres av grådighet og utnytting. Tankesettet som utbytter og ødelegger naturen, er det samme som misbruker etniske og økonomiske minoriteter, som underlegger unge menn vernepliktens tyranni og som fører krig mot bønder, kvinner og barn med teknologisk likegyldighet. Tankesettet som ødelegger et vassdrag og forferdes når flommen kommer, er det samme som utsetter svarte for institusjonalisert sjikane og forferdes når raseopptøyene kommer. Det er det samme tankesettet som kan føre en villet krig mot sivilbefolkningen, for så å uttrykke moralsk indignasjon ved konsekvensene av den samme krigføringen. Hvis vi tror at vi kan løse ett av disse problemene uten å løse de andre, er vi idioter.

Et av de viktigste aspektene ved miljøbevegelsen er at den ikke bare leder oss til enda en allmenn krise, men til en krise i selve protestbevegelsen. For miljøkrisen burde gjøre det krystallklart, på en helt ny måte, at det ikke finnes en allmenn krise som ikke samtidig er privat. De fleste borgerrettsaktivister har lagt skylden for rasisme på noen andre. For de fleste fredsaktivister har krig vært en fjern virkelighet, og ansett som noe myndighetene står bak. Jeg er imidlertid overbevist om at disse krisene har vært mer private, og at vi alle har lidd mer under dem, vært mer ansvarlige for dem, enn det man umiddelbart skulle tro. Sammenhengene har bare vært vanskelige å få øye på. Rasisme og militarisme har vært institusjonalisert så lenge at vår egen delaktighet har blitt vanskelig å få øye på. Folk i nordstatene antok for eksempel at rasisme var et sørstatsproblem, helt til svarte begynte å flytte inn i nabolagene deres.

Miljøkrisen er imidlertid tettere på oss. Hver gang vi trekker pusten, hver gang vi drikker et glass vann, hver gang vi tar en matbit, merker vi den på kroppen. Og viktigere, hver gang vi nyter eller avhenger av det sløseriet økonomien vår legger opp til – og økonomiens første prinsipp er sløsing – så forårsaker vi krisen. Nesten alle bidrar direkte til planetens forfall hver eneste dag av våre liv. En miljødemonstrasjon er i realiteten ikke en samling anklagere, men en samling skyldige. Denne innsikten burde kunne lette på skodden av selvrettferdighet som vanligvis ligger over disse sammenkomstene, og gjøre oss i stand til å se arbeidet som ligger foran oss.

(saken fortsetter)

Abonner på Harvest Magazine

For 99 kr i måneden eller 950 i året kan du lese alt vårt innhold.

Du får nye saker hver uke og tilgang til hele arkivet, med artikkelserier og anbefalinger.

Vi skriver om livskvalitet og samfunn, natur og kultur.
I Harvest finner du sjelden siste nytt, men undring, nye tanker og inspirasjon. Kritisk journalistikk, smarte anbefalinger og gode historier.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her

Illustrasjon: Bjørn Brochmann