Bokutdrag

Tatt av joggebølgen

Om 4x4-intervaller, barfotløping, maksimalt oksygenopptak og hvem som bestemmer i et forhold.

På trappa startet jeg gps-en på Garminen, og knyttet lissene. En mørk skybanke truet i vest, men det så likevel ut til å bli en bra dag. Jeg vurderte om jeg skulle løpe langs fjorden, enten i nordvestlig retning eller bevege meg i flatere terreng som lå og ventet motsatt vei, men jeg dreide sørover, oppover åsene og innover skogen.
Jeg var villig til å strekke meg langt for å få løpe disse lange, turene, som jeg hadde stor glede av. Heldigvis hadde Therese vært grei, og nå kunne jeg løpe til steder jeg tidligere knapt visste beina kunne ta meg. Selv lange avstander var ikke lenger så uoverkommelige som de først lot til å være. Det virket som om terrenget, både den dype skogen og de folderike fjellene trakk seg sammen og ble mindre desto oftere og lenger jeg løp. Selv byer krympet, avstanden fra en bydel til en annen var ikke lenger noe å bry seg om.
Det er slik det måtte være å vokse opp. Som barn forestilte jeg meg at rommene og menneskene i dem, alle bilene utenfor, husene, tærne og bygningene alltid ville være uendelig store i forhold til meg, men etter hvert som jeg ble eldre innså jeg at verden rundt meg gradvis skrumpet inn. Nesten bestyrtet over at jeg måtte ha bedratt meg selv, fant jeg ut at barnerommet jeg som liten opplevde som en liten verden, bare var et rom på noen få kvadratmeter.
Jeg løp i en dal. Vinden tok tak i gresset, bøyde det ned, og i skinnet fra sola i sør fikk årene i løvverket til å tre fram som blodårer.

Jeg både var her og ikke var her på samme tid, i en zen-lignende tilstand der tid og rom opphørte. I sonen, hvor tankene strømte på, men bare sjelden klarte å feste seg. I denne strømmen av inntrykk, som både skjedde på grunn av en kontinuerlig forflytning og følgelig førte til at det hele tiden skjedde noe nytt innenfor rammen av det samme, blandet rester av fortiden seg inn og åpnet nye, ukjente rom i meg. Jeg løp fra rom til rom, gjennom dører og vinduer, tak og speil, i en gigantisk grønn tunnel, mens tankemolekylene ble forbundet i stadig nye konstellasjoner, der det ytre og indre smeltet sammen og jeg bare ble en brikke i det store bildet.
Som regel passerte tankene som godstog med store rystelser der og da, og ble siden glemt. Enkelte ganger kunne glassklare tankerekker åpenbare seg på mine to timers økter, men like etterpå var de blåst vekk, for siden å dukke opp under en annen joggetur, vevet sammen i andre konstellasjoner.
Jeg hadde forsøkt å framkalle tankene jeg fikk under løpeturene, eller i det minste redde restene av dem de gangene jeg satt konsentrert med penn og papir, klar til å skrive dem ned, men alltid forgjeves.
Å notere på joggeturene antok jeg ville kreve for mye, selv om jeg med stor undring hadde sett en fjernsynsdokumentar om en japaner som var i stand til å svømme under vann og notere samtidig på en vannavstøtende blokk, oppfunnet av ham selv. Det var blitt hans metode, for akkurat idet hjernen hans led under akutt oksygenmangel og ifølge ham selv frigjorde de villeste og særeste ideer, en tilstand som langt på vei ligner den vi er i like før vi sovner eller er i ferd med å våkne, rablet den eksentriske japaneren ned det som befant seg i tankene hans akkurat da. Jeg søkte ikke bare tankenes osmose, men også dens evne til å lede meg videre. Men for meg var tankene hovedsakelig denne: fine såpebobler på livets kronglete vei. For selv om tankene neppe kunne kalles banebrytende og geniale som tilfellet hos den oppfinnsomme japaneren, følte jeg likevel at det var noe unikt over dem. Hva jeg skulle bruke dem til, var en annen sak. Det at de hastige og kortvarige tankene fikk et nostalgisk skjær over seg, nærmest tilegnet en opphøyet status, kunne nettopp handle om at de var forsvunnet. Ideer i alkoholpåvirket tilstand er sjelden like gode dagen etter, men jeg hadde en tro på at fundering under mer edruelige former, riktignok i endorfinrus som løpingen naturlig brakte med seg, hadde tilført meg noe viktig, ikke bare i øyeblikket, men i livet, akkurat som drømmer fungerer for den som tror på slikt.

Å løpe alene i skogen hadde en annen dimensjon som var nært beslektet med det å hekte seg på stadig nye tankeforgreininger. Jeg slapp å forholde meg til noe som helst. Som lærer ble jeg bombardert av inntrykk, mens jeg måtte legge ut i det brede og vide om fagene mine.
Hjemme var Brage med tiden blitt mer og mer levende, og krevende kunne en også si, og Therese, den jeg naturlig nok sto aller nærmest, var jeg alltid i en eller annen samtale med. Det fantes ikke stillhet. Alt har en overflate, også stillheten. Det er mange slags tausheter å forholde seg til, kanskje like mange som det finnes lyder. Men når jeg løp, var det som om alt opphørte, både støyen og stillheten på en og samme tid. I møtet med meg selv, dypt inne i skogen, blant trær, steiner og skygger, lys og vind var jeg jordfast, i mitt element. Jeg møtte ingen krav annet enn å være her, nå, en tilstedeværelse.
Som livet har sine opp- og nedturer, var det ikke bare gode tanker og resonnementer som jagde forbi. Andre ganger kunne jeg rødme over meg selv, til og med gi meg selv en skjennepreken for noe dumt jeg skulle ha sagt eller gjort, og som jeg og eventuelt andre involverte sikkert hadde glemt for lenge siden. Jeg er blitt fortalt at slike turer gjerne ble kalt for Long Slow Distance, og det er noe treffende over forkortelsen. De var sterkt vanedannede.

Jeg hadde løpt ganske lenge i skogen med en uklar visshet om hvor jeg var, og snudde meg, rådvill. Stanset ved en furu, og speidet ut over en myr. Landskapet strakte seg langt innover, og midt i siktlinjen hang en tåke. Det var som om den ikke tilhørte himmelen, men fløt rundt i henhold til ukjente naturlover.
Bak meg, der jeg mest sannsynlig hadde løpt, sto skogen tykk og svart. Men jeg var nesten like overbevist om at jeg hadde løpt rundt en kolle jeg bare hadde sett konturene av en halv kilometer unna, like ved den tette skogen. Jeg var sliten, og det surklet i brystet.
Jeg løp i retning kollen, men kjente meg ikke igjen. Løp så mot den tette skogen, men nei. Krampaktig forsøkte jeg å få telefonforbindelse ved å løpe til jeg sto med myrvann til midt på leggen.
Ingen dekning. Jeg var i et søkk, og hadde løpt meg vill.
Jeg kjente på naget overfor meg selv, halvveis i livet, det var noe jeg hadde tenkt på lenge. Det kom over meg med full styrke nå. En særlig type tanker som stadig kom i retur. De tvang seg fram i stadig forsterket utgave, som en drøm som går igjen, og jo mer jeg drømte, jo mer virkelig ble den. Det var tanker som ikke lot seg fortrenge, verken bevisst eller ubevisst, de hadde bitt seg fast, blitt en del av meg.
Det var all den tiden den nye treningsopplegget krevde. Fra to økter i uka for ikke lenge siden, hadde jeg nå kommet opp i fire løpeøkter, pluss øktene til og fra jobben.
Jeg tok en slurk fra drikkebeltet som lå rundt hofta, og forsøkte å finne en klar, rasjonell forklaring. Vi mennesker hadde alltid løpt, hadde vi ikke? Det hadde vært en måte å overleve på, men tiden hadde gått, hjernene våre hadde fått nye erfaringer og impulser, vi var blitt klokere, og på et tidspunkt måtte nye momenter, nye forklaringer dukke opp. Jeg sa til meg selv at det er for lite bevegelse hos folk i dag, og det at jeg løp på et vis veide opp for det. Kunne det være usunt å løpe for mye?
Nei, for søren.
Det eneste jeg visste var at de få dagene jeg ikke løp, ble jeg rastløs. Følte at jeg hadde sviktet meg selv når jeg ikke trente. På virkelig dårlige dager kunne jeg fabulere om at jeg var i ferd med å legge på meg, bli feit og lat, selv om jeg visste at det var heller motsatt. Jeg til og med planla dagen etter løpingen, tenkte når det passet best. Det var jo alltids et smutthull, og da var jeg i gang med en økt.
Jeg hadde ikke sagt det til Therese, men jeg følte meg som en dårlig far.
En elendig mann.
Hva gikk av meg?
Jeg sto ubevegelig lenge, og begynte å bli stiv og støl. Jeg var nødt til å løpe meg i gang på ny, men hvor skulle jeg sette kursen? Jeg gikk mot en stubbe ved kanten av myra og satte meg. Tok fram iphonen igjen, heller ikke nå noen forbindelse. Jeg gikk igjennom de lagrede meldingene uten å vite hvorfor jeg gjorde det, men kanskje håpet jeg å finne svarene der.
Therese hadde skrevet: «Maten er ferdig. Kom», «Ti minutter»,
«OK», «Jeg slapper av litt» og «Hvis du vil da?»
Canal Digital hadde sendt en beskjed: «Pakke På Døra fra CANAL DIGITAL KABEL TV AS er innlevert og på vei til deg. Avvik kan oppstå».
Jeg sjekket også utboksen. Til Therese: «48121356 – Tove», «Ti min», «38. Fått medisin», «Kom ut, ta med knekkebrød.»
Feber?
Knekkebrød?
Jeg kunne ikke huske å lest meldingene, og slettet dem. Jeg reiste meg fra stubben, fant fram en podkast fra Marathon Training Academy og begynte å løpe.
Etter et par kilometer fant jeg veien hjem, visste ikke hvordan,
men hit skulle jeg aldri løpe mer likevel.
Jeg var ute av min egen kurs, og noe måtte gjøres.