Vuggevise

Tassen

Det er natt. I en av leilighetene over gata har studenter fest, og bassen trenger såvidt inn på vårt soverom. De har i hvert fall god smak, tenker jeg, og det er uansett ikke musikken som holder meg våken. For en god time siden begynte tassen vår å sutre, og jeg skyndte meg over til hennes rom, i desperat håp om å hjelpe henne i søvn igjen. Men da hun så pappa i døråpningen, sto hun allerede i sprinkelsengen sin. Hun hvinte av glede så den selvlysende smukken glapp ut av munnen idet hun fikk selskap. Deja vu. Akkurat som natten før.

Datteren vår på snaut ett år har såvidt begynt å gå, og samtidig sover hun dårligere om natten enn noensinne. Det å ta sine første, vaggete skritt er visstnok så stort for disse tassene at sinnet deres blir overstimulert, underbevisstheten går på høygir og røver både dem og foreldre, med mørke rimiposer under øynene, for sårt tiltrengt nattero.

I halvsøvne løfter jeg henne opp fra sprinkelsengen, returnerer til foreldrerommet og havarerer ved siden av mamma. Tassen fortsetter natten med å stappe de myke babytærne vekselvis inn i munn og nese på en av oss. Hun roer seg gradvis. Men plutselig rykker jeg til av at hun sparker meg ut av noen minutters sammenhengende søvn, og jeg gløtter fortvilet bort på henne. Hun svarer med å le og gurgle, den samme latteren som tidligere i dag da pappa dunket hodet i kranen til badekaret, under tassens kveldsbad.

Jeg stryker henne gjennom håret og kjenner et sug etter å leve saktere. Enklere. Mer tilstede, mer som henne. Vi voksne går mann av huse for å delta på kurs i stressmestring og tilstedeværelse, selv om mange av oss har guruer i faget i eget hjem. Singel eller en sølepytt kan oppsluke tasser i lang tid. Og det er magisk når oppdragelsen snur, når barnets verden tar over, og ord som skulle, eller burde transformeres til uforståelige hieroglyfer. Tekstklisjeen fra alskens bryllupsseremonier får ny substans. Størst av alt er kjærligheten.

Mobilen på nattbordet viser 03:07 AM. Ved siden av ligger fortsatt den halvleste Jo Nesbø boka jeg ga opp for flere måneder siden (jeg er lei av krim), men jeg minnes et avsnitt jeg stoppet opp ved. En politibetjent betraktet livet som en gradvis nedbrytning av noe som i utgangspunktet var fullkomment, et nytt liv. En deprimerende ide. Dessuten er jo nyfødte ganske ubrukelige. De er som skjøre, kinesiske porselensvaser med hull i bunn, slik at morsmelken renner tvers igjennom døgnet rundt. Og som likestilt idealpappa kan man bli litt rådvill. Ut og jakte og sanke mat. På Rema. Hogge ved for å holde huset varmt. Godt hjulpet av Hafslund. En ettåring derimot kunne jeg gjerne hatt vaggende rundt i huset til evig tid, i hvert fall den delen av døgnet der solen lyser opp.

Jeg nynner svakt på en vuggevise og det ser ut som det virker, både øyelokkene og pusten hennes blir tyngre. Snart vil hun være alene med drømmene sine. Og gradvis skal hun vokse opp, gradvis må vi foreldre gi slipp til hun en gang i fremtiden skal ta vare på seg selv i denne verden.

Tassen trekker til seg føttene, bøyer hodet fremover og legger pannen sin inntil min, det er hennes måte å kose med pappa på. Jeg kjenner pusten hennes, og hun sikler nedover kinnet mitt. Og da slår det meg. På tross av det vanvittige styret, er det ingen vei utenom.

Vi må få oss en tass til.

FÅ vårt nyhetsbrev med de beste Harvest-sakene hver fredag.