Tale for valget og planeten

Jeg skal begynne med en innrømmelse og avslutte med en utfordring. Innrømmelsen er veldig enkel: politikere er stort sett forventet å ha svar og løsninger på de fleste spørsmål. Men jeg føler at jeg stort sett har smertelig få svar. Dét høres ganske ubehjelpelig ut, og derfor har jeg lyst til å si litt om hvorfor.

I mer enn 200 år har all politikk fulgt én hovedoppskrift; alle spørsmål ved politiske valg og i all samfunnsplanlegging har hatt ett velbrukt og evig gjentatt hovedsvar eller mantra, som med litt forskjellige navn heter vekst, utvikling, framskritt. Dette er fortsatt hovedsvaret fra så godt som alle partier, ja i den grad at de fleste partier og de fleste politikere ikke engang synes å reflektere over det, og enda mindre snakke om det.

(artikkelen fortsetter)

Vekst- og framskrittsdogmet, som også inneholder et grunnleggende element av konkurranse, har vært en sannhet helt uten modifikasjoner; en selvfølgelighet, og et grunnpremiss for enhver politisk diskusjon. I mine seks år i politikken i Seljord har jeg aldri hørt noe annet. Jeg har aldri hørt én kommentar som så mye som antyder en kritisk spørsmålsstilling til dét grunnpremisset.

Vi skal alltid bygge større og bedre skoler og sykehjem enn før, vi skal bygge større og bedre veier, vi skal utvikle flere hyttefelt og boligfelt. Og inntektene våre skal fortsette å øke, slik at vi neste år kan bygge enda større veier og enda flere hyttefelt, og kjøpe enda flere ting, slik at vi holder veksthjulet rullende. Og vi skal bli enda flere innbyggere, slik at vi får enda større inntekter, slik at vi kan bygge enda flere veier og enda flere hytter.

Og vi skal gjøre det større og bedre enn de vi konkurrerer med, f.eks. Kviteseid eller Bø. Helst skal vi utkonkurrere Kviteseid og Bø. Og slik går spiralen, uten at noen stiller et eneste kritisk spørsmål, til en grunnoppskrift som skurrer allerede i grunnpremisset. Enkel fornuft sier oss egentlig at her er det noe galt. For en slik tenkning kan bare ha én logisk forutsetning, og den er at alt kan vokse inn i himmelen; mao. at det ikke finnes noen begrensning for vekst.

Slik har det vært inntil nå. Skjønt jeg overdriver litt, for gjennom de mer enn 200 årene har det faktisk vært en del mennesker som har stilt kritiske spørsmål om akkurat dette. Men de har vært sjanseløse i forhold til de kreftene som nesten alene har fått legge grunnpremissene for den politiske debatten.

I pensumet jeg har for studentene mine i engelsk litteratur har jeg med en tekst om akkurat dette fra 1830: en debatt hvor representanten for framskritt og vekst – historikeren Thomas Macaulay – går tilbake i tid for å vise at vekst nærmest er en naturlov, og samtidig spår han at om hundre år vil det samme gjelde: framskrittet og veksten vil fortsette. Han spår – i 1830 – hvordan verden vil se ut på 1930-tallet, og han gjør det med nesten skremmende presisjon.

Han fikk helt rett. Og ikke bare dét. Han har fått rett i nesten hundre år til. Vi har hatt en eventyrlig, ja hinsidig vekst i uendelig lang tid. Og derfor er det ikke særlig overraskende at veksten har blitt oppfattet som en naturlov, som en gitt størrelse. Og derfor er det kanskje ikke så rart at de som gjennom de siste par århundrene har sagt noe annet, er blitt skjøvet ut på sidelinjen, og blitt oppfattet som reaksjonære, virkelighetsfjerne, ute av takt med tiden osv. De har faktisk ikke veldig mye å skryte av mht. å få rett.

Men det er ikke helt så enkelt heller, for det er noen sider ved denne utviklingen som peker i en litt annen retning. For det første: Når vi nå lever i en global verden, ser vi uten videre at denne veksten ikke har kommet alle til gode. Tvert imot, noen av oss har kommet ekstremt heldig ut, og veldig, veldig mange andre har ikke det. Og egentlig betyr det at vi har kommet heldig ut på bekostning av de som ikke har kommet heldig ut. Det har altså ikke vært slik at alle har fått del i den utviklingen som vi har kunnet oppfatte som en naturlov. Med andre ord kan det ikke være en naturlov. Den er faktisk noe helt annet. Og disse ulikhetene blir ikke mindre: de blir større.

Men jeg sa at dette vekstdogmet har vært enerådende inntil nå. For det er egentlig først nå, i vår tid, at det for alvor har dukket opp et par andre sider som gjør at vi kanskje bør skjerpe blikket.

For det første står vi overfor påstanden fra et overveldende flertall av forskere om at ressursene vi forbruker for å opprettholde veksten er i ferd med å bli oppbrukt. Det er ganske enkelt ikke nok til alle til at denne såkalte naturloven kan fungere for åtte milliarder mennesker. Vi vet altså at veksten likevel ikke kan gå inn i himmelen.

For det andre, og langt mer alvorlig: gjennom de 200 årene denne filosofien har fått være enerådende har vi, altså vi i den rike delen av verden, ikke bare forbrukt for mye. Vi har også systematisk ødelagt planeten, og dermed grunnlaget for vår egen og våre etterkommeres eksistens og framtid, i den grad at vi nå står overfor utfordringer som tidligere generasjoner overhodet ikke var i stand til å forestille seg.

Da Thor Heyerdahl seilte Kon-Tiki i 1947 og oppdaget olje i havet, var verden sjokkert, fordi en trodde at havet renset seg selv. Vi trodde at planeten var upåvirkelig av hva vi foretok oss. Sommeren 2021 har vi fått servert en nesten endeløs rekke av indisier på det forskerne har sagt i lang tid.

Og så er det valg; stortingsvalg i lille Norge, et av de mest styrtrike landene i verden, som i tillegg har blitt styrtrikt på et produkt som sammen med mange andre produkter har gitt planeten et skudd for baugen.

Vi kan like eller mislike dette. Vi kan til og med si at det ikke er sant. Vi kan påstå at norsk olje er ren, at det er bedre å bruke den enn arabisk og kanadisk olje, som er skitten. Vi kan påstå en hel masse ting, ikke bare om oljen. Vi kan hevde at det ikke er noen som helst motsetning mellom vekst og en grønn, lykkelig framtid. Vi kan tro på at teknologiutviklingen vil redde oss ut av knipa, at klimavariasjonene er innenfor en normal osv. osv.

Og likevel står vi i en situasjon der et overveldende flertall av de menneskene vi ellers stoler blindt på, nemlig ekspertene – vitenskapen – krystallklart forteller oss at vi står overfor et helt nytt og avgjørende veivalg, og – enten vi liker det eller ikke – at det er et veivalg som må tas nå, og ikke i morgen. Dét er budskapet; dét er beskjeden. Fordi vi har kjørt på fri eksos for lenge. Derfor kan ikke forskerne si: jo, vi har rundt regnet hundre år på oss, så innen den tid må vi nok begynne så smått å ta noen grep.

Og det rare er at la oss si 80-90% av politikerne våre faktisk sier at de tror på vitenskapen. Vi har riktignok et lite mindretall ute på ytterste høyre fløy som sier at de ikke tror på ekspertene, at ekspertene bare snakker tull, og at vi kan «gønne på» akkurat som før. Det synes jeg det står stor respekt av, og jeg er ikke ironisk når jeg sier det. De som mener det har hentet seg sin informasjon rundt omkring, og har tro på kildene til den informasjonen, og de har trukket sin konklusjon. Det er en demokratisk rett og en ærlig sak.

Men hva med det store flertallet av såkalte ansvarlige, respektable og respekterte politikere som sier at de tar alle advarslene på alvor, som sier at de tror på den diagnosen som forskerne daglig skjerper og forsterker med enda mer brutal informasjon, men som likevel synes å ha så god tid, som skal fortsette å utvikle nye oljefelt som skal rulle og gå i femti år til?

At de tar seg god tid er ille – det er faktisk både skandaløst og utilgivelig – når vi står overfor en situasjon som faktisk krever akutt handling. Men det som er enda verre er at det ikke så mye som faller dem inn å revurdere grunnoppskriften for den politikken som har ført oss dit vi står.

Og her står vi vel ved sakens kjerne. Den forunderlige situasjonen vi står i er nemlig – igjen – at 80-90% av oss tilsynelatende er enige om diagnosen. Det er ikke den vi er uenige om. Det vi er uenige om er veien videre; det er løsningen. Det er overgangen fra diagnose til handling, til behandling, til kur. For de samme 80-90 prosentene vil faktisk ikke endre grunnoppskriften. De vil løse problemet som grunnoppskriften har skapt med den samme grunnoppskriften, nemlig vekst, utvikling, utbygging, nedbygging.

Så million-kronersspørsmålet er altså om vi skal satse alt på det gamle suksesskortet, selv om ekspertene nesten enstemmig sier at det fører veldig galt av sted, og selv om Norge og Vesten generelt har en levestandard vi burde skamme oss over, og som skulle tilsi at vekst ikke uten videre er noe vi trenger. For hva er egentlig målet for veksten?

Så der står vi. Dét er grovt min analyse av situasjonen, og det er her jeg tyr til et ord som jeg innbiller meg kan bidra til en måte å bryte gjennom den handlingslammelsen vi helt åpenbart står overfor. Vi klarer ikke å gjøre det vi faktisk vet vi må, og det vi faktisk også sier at vi skal gjøre, nemlig å gjøre radikale grep for å redde planeten.

Ordet jeg tenker på er tabu, og jeg vet at jeg bruker ordet nokså upresist, men jeg velger å bruke det om forestillinger vi ikke vil eller klarer å reflektere over og handle fritt overfor fordi de binder oss, f.eks. ved å være så gamle og vedtatte at det ikke faller oss inn å stille spørsmål ved dem. Tabuer, så vidt jeg kan forstå, er egentlig, ikke alltid men veldig ofte, murer av dumhet, av gammel akkumulert dumhet, sementert kulturelt slagg. Derfor er det ofte pinlig å bli gjort oppmerksom på tabuer vi faktisk har kvittet oss med: vi blir flaue over at vi – intelligente mennesker – kunne være så komplett blinde, så hodeløse, at vi ikke kastet dem over bord lenge før.

Et eksempel: lenge var det tabu å si at kvinner var like intelligente som menn. Hvis du overfor en ledende biolog på 1800-tallet ville våge påstanden om at kvinner var like intelligente som menn, ville du ha fått en belærende forelesning om at kvinners hjernestørrelse og intellektuelle kapasitet var begrenset fra naturens side. Og hvis du i tillegg var kvinne, og spurte om dette, ville du i tillegg ha fått beskjed om at du ikke skulle bry det søte lille hodet ditt med slike tanker. Uansett, dette var vitenskapelig bevist, en gang for alle. OK, så godtok du det. De aller fleste godtok den påstanden.

Det samme gjaldt folk av en annen hudfarge. Det samme gjaldt om homofili var en sykdomstilstand. Det myldrer av tabuer. Så spørsmålet er om vi også i den situasjonen vi nå befinner oss står overfor tabuer – mentale sperrer – som hindrer oss i å gå videre, som gjør at vi nekter å erkjenne ting som, sett fra en litt annen vinkel, ville se helt annerledes ut.

Og nå skal jeg provosere dere, eller veldig mange av dere. Jeg skal peke på det jeg mener er ett – og helt sikkert ett av mange – tabuer, et eksempel på det jeg mener er et område hvor vi tviholder på noe som egentlig skriker oss i øynene som grunnleggende feil. Ikke bare feil, men moralsk forkastelig, noe som burde få oss alle til å ligge søvnløse om nettene og kaste oss hvileløst rundt.

Tabuet jeg tenker på, og som dessuten er en vesentlig bidragsyter til globale miljøødeleggelser, heter «industrielt husdyrhold». Og for å si det med én gang: Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at vi om en generasjon eller to vil se på det med omtrent samme øyne som vi tidligere så på kvinners og mørkhudedes intelligens og på homofili. Jeg er ikke i tvil om at dette representerer en frigjøringsfront som er nødt til å komme dersom ordene «human» og «menneskelig» ikke skal bli helt og holdent en parodi på seg selv.

Jeg vil understreke at jeg snakker om industrielt husdyrhold. Jeg snakker ikke om norske småbønder, som vi stort sett har her i Vest-Telemark, og jeg skal heller ikke gå i detalj på nøyaktig hva som er og hva som ikke er industrielt husdyrhold. Poenget er dét tabuet, den mentale rullegardinen, som består i at vi systematisk og mer eller mindre siden andre verdenskrig har lukket øynene våre for at en vesentlig del av husdyrholdet, og særlig kjøttproduksjonen, har vært og er basert på en lidelse av et omfang som burde berøre oss inn til ryggmargen.

Jeg prøver kort sagt å komme litt nærmere hva industrielt husdyrhold egentlig innebærer og betyr. Og nå skal jeg plage dere med litt statistikk, i den tro at det kanskje kan åpne noen øyne, for rent instinktivt vil vi ønske å lukke dem, og forbli uvitende.

Først helt grunnleggende: I Norge spiser hver av oss omtrent 76 kg kjøtt i året (i f.eks. USA er det betraktelig høyere). Kjøttforbruket har økt med 50% siden 1989, og med 100% siden 1959, og det øker fortsatt mens prisene går ned. Hvis dette er et problem, så er det altså et økende problem. Dette er en gigaindustri. Husdyr utgjør 60% av biomassen av pattedyr på jorda, menneskene 36%, og villdyr 4%. Vi og husdyrene våre fyller altså 96% av denne biomassen, og den har vokst enormt. 70% av alle fugler i verden lever i fangenskap, for menneskelig konsum. Vi har kort sagt gearet hele kloden i retning av menneskelig forbruk av dyr.

Industriell kjøttproduksjon er ifølge FN blant de to-tre viktigste årsakene til miljøødeleggelse i verden. Det samme gjelder et godt stykke på vei Norge.

I Norge benyttes 90% av det dyrkbare arealet til dyrefor og 10% til menneskefor. Men: 90% av energien i arealet som benyttes til dyrefor går tapt ved å konvertere det til kjøtt i stedet for planter som kan forbrukes direkte. I en verden med knappe matressurser og en voksende befolkning er kjøtt den desidert mest ressurskrevende måten å produsere mat på. Med andre ord, hvis vi hadde nærmet oss denne problemstillingen ubundet av forutinntatte holdninger – dvs. tabuer – altså en form for objektiv tilnærming, ville vi uten videre sagt at dette er for dumt, og gått inn for en gigantisk strukturomlegging.

I tillegg importerer Norge ca. halvparten av et årlig forbruk på 4,4 mill. tonn kraftfor. For at vi skal få kjøttet vårt legger Norge beslag på enorme jordbruksarealer i utlandet, samtidig som kanskje 30% av vårt eget jordbruksareal kunne ha vært brukt til plantekost for mennesker.

FNs miljøpanel sier at forbedring av miljøet bare vil være mulig med et betydelig verdensomspennende skifte i diett, bort fra animalske produkter. Hva annet skulle de si? Hva skulle være mer selvsagt, ut fra et miljø- og ressursperspektiv?

Men vi er ikke ferdig med dét. For planeten isolert er dette et gigantisk miljøspørsmål. Men for oss som mennesker er det like mye, ja i enda større grad, et gigantisk moralsk spørsmål – et spørsmål om hva vi som mennesker kan tillate oss å gjøre mot medskapninger som biologer og zoologer sier er våre nære slektninger.

Det har med god grunn vært en del oppmerksomhet rundt norsk svineproduksjon i det siste: 1,6 mill. griser slaktes hvert år i Norge. Tallet er nesten tredoblet siden 1960. Det store flertallet av disse grisene – og da snakker jeg ikke om grisen Gunda, og ikke om grisene på Klomset her i Seljord – lever seks måneder på et betonggulv, på under én kvadratmeter, og ser aldri sol og himmel før de blir sendt med slaktebilen.

99% av norske griser er i besetninger på flere enn 50 dyr. Vi har konvertert grisen til å bli et kjøttproduserende instrument, som intensivfores på store mengder kraftfor (nesten en halv million tonn bare i Norge), og vi har ignorert alle de naturlige behovene den har, med mindre en vil hevde at de naturlige behovene kan tilfredsstilles på en kvadrat med betonggulv. For industrielt grisehold har bare ett mål: å oppnå slaktevekt fortest mulig, slik at vi kan spise enda litt mer kjøtt, og få det litt billigere.

Situasjonen er ikke bedre for fjærfe: I Norge slaktes 63 mill. kyllinger og 900.000 kalkuner hvert år. De spiser også nærmere en halv million tonn kraftfor. Kalkunene har et areal på 4-5 individer per m2, verpehøns 6 og kyllinger 10 individer pr. m2. Dette er det som kalles frittgående.

Sagt med Norturas egen kliniske informasjon: det kan være 36 kg levende kylling pr. m2, eller 3,6 tonn levende kylling på 100 m2. Kyllinger som for noen tiår siden brukte fire måneder på å nå slaktevekt, bruker nå en måned. Og så kommer det som en positiv nyhet – nesten en vakker, grønn nyhet – at enkelte kjeder likevel ikke skal kjøpe inn den nye, enda mer hurtigvoksende «turbokyllingen».

Dette blir presentert for oss som førsteklasses «dyrevelferd», som at Norge har strenge krav, som at vi er i front; stortingsmeldinger og næringsorganisasjoner skryter uhemmet av at norske husdyr, som lever i stadig større konsentrasjoner, med stadig større krav til industriell effektivitet, har et godt og fullverdig liv. Relativt sett og i global sammenheng er det dessverre delvis sant. Det hjelper bare så lite, for dette er og blir uansett et tabu av nesten svimlende dimensjoner, og før vi som mennesker kan se oss selv, etterkommerne våre, og ikke minst dyrene våre, i øynene, må vi gjøre noen radikale endringer.

For dette er dyr som forskere på dyr og dyreadferd i økende grad – for dette forskes det nå omsider mye på – forteller oss har følelser, intelligens, behov for sosiale fellesskap, behov for omsorg av sine egne, behov for å være i naturen, behov for å leve ut sine naturlige evner, akkurat som oss. På disse områdene er det ingenting som skiller oss fra dem, ingenting som rettferdiggjør det vi gjør mot dem. Men vi fortsetter å bure dem inne i stadig større og mer bortgjemte fjøs, i stadig større antall, der vi forer dem opp enda raskere, slik at vi også her kan tilfredsstille kravet om vekst. Nortura forteller begeistret på sine nettsider om en bonde som har 140.000 kyllinger.

Jeg vil anbefale dere å gå inn på en del av disse nettsidene, og en del av de mer interne dokumentene som ligger ute, og som viser den språklige spagaten denne industrien står i når de på den ene siden skal gi inntrykk av hvor fantastisk godt dyrene har det – bl.a. skriver Nortura et det «bor» 140.000 kyllinger på gården – mens de på den andre siden skal fortelle hvor effektiv, rasjonell og produktiv virksomheten er.

Proporsjonene i dette blir kanskje tydeligere hvis vi minner oss selv om at mange av oss har kjæledyr som vi i praksis behandler nesten som mennesker; vi gir dem individuell helseforsikring til mange tusen kroner i året, vi betrakter dem, med rette, som fullverdige medlemmer av familien, vi gir dem julegaver, og vi sørger, med rette, dypt og ærlig over dem når de dør, ganske enkelt fordi vi har erkjent det vi egentlig alltid har visst, at de er levende, intelligente vesener med hele registeret av følelser og behov. Vi får det bekreftet hver dag vi er sammen med dem.

Og samtidig plasserer vi en gris, som har nøyaktig de samme forutsetningene, evnene og behovene, på en kvadratmeters glattcelle mens vi forer den i rekordfart, uten noen som helst mulighet til å være det en gris er. Og på toppen av alt er det miljømessig og ressursmessig den aller minst fornuftige måten å produsere mat på.

Så dersom det er slik dyrene er; dersom vi må innse – som vi har måttet på andre områder – at det vi har praktisert i 2000 år ikke holder mål lenger, at hele kulturen vår må korrigeres, hva gjør vi da? Og om vi forlater dyrene – hva gjør vi med et vekstdogme som heller ikke holder mål lenger? Hva gjør vi når vi står overfor en situasjon der de gamle sannhetene ikke lenger er sanne?

Vi har bare ett parti som i hvert fall prøver å ta innover seg noen av disse problemstillingene, og som derfor har et helhetssyn som peker ut en noenlunde troverdig retning for den gigantiske snuoperasjonen vi må foreta oss, ikke bare på dyrefronten, men på alle de frontene som i sum utgjør den utfordringen vi står overfor. Det gjelder monsterveier og monstermaster, det gjelder oljeutvinning, vekst og forbruk, klima og miljø.

Vi har langt fra alle svarene; faktisk famler vi ganske desperat alle mann og kvinner. Men: diagnosen bør det ikke lenger være noen tvil om, og om vi kunne komme dit, kunne vi også langt lettere enes om hvordan og hva vi må gjøre. Dét er det positive, og det som gjør det mulig å forestille seg reelle løsninger og en grad av optimisme. Og det er heller ikke slik at vi ikke kan gjøre ting. Vi kan faktisk gjøre en hel masse.

Vi står nå ved Sjøormtårnet, og kan se over til idrettsbanen på Eventyrøy. Seljord MDG har i løpet av seks år egentlig bare hatt én klar og tydelig politisk seier: vi klarte ikke å hindre at idrettslaget ødela en nydelig og helt naturlig, organisk grassmatte og la kunstgrass, dvs. et plastdekke, til 10-12 millioner, men vi sørget for at de måtte fylle den med kork og ikke med gummigranulat, som ville forpeste elva og storauren. Og samtidig sørget vi for at de ikke fikk hogge ned de fantastiske furuene som står rundt banen, og som de stadig truer med å hogge – selv om de ikke har lov – fordi de helt naturlige barnålene forstyrrer det helt kunstige plastbelegget.

Om dét blir den eneste seieren vi får, så får vi være fornøyde med det, og håpe at folk langsomt, langsomt begynner å se ting i et litt større perspektiv. For den saken handlet også om vekst – vekst i antall dager og uker de kunne bruke banen høst og vår, slik at de kunne vinne enda flere fotballkamper.

Og så en enkel og positiv utfordring til slutt: på samme måte som at vi kan la være å legge kunstgrass og i stedet bruke det grasset naturen selv lager, kan vi la naturen få puste og leve ved bare å tillate ren nyttebruk av f.eks. vannskuter og snøskuter; vi kan la være å pøse på med kunstig belysning (som øker med 6% hvert år), som er skadelig for både dyr og planter; vi kan fly mindre, vi kan spise mindre kjøtt, vi kan tenke på at dyr stort sett har de samme behov som oss, og at de bør behandles deretter, vi kan slutte å bygge slott som vi kaller hytter; vi kan kort sagt bygge virkelige hytter, små bygg uten vei og uten strøm; vi kan godta å betale mer for riktig mat, og kutte ut en del av alt det vi ikke trenger; vi kan godta at vi ikke må kjøre i 110 på firefelts vei; at vi kommer fram ti minutter senere.

Kort sagt, vi må våge å være radikale, om enn i det små, for alle kan faktisk bidra, og når det gjelder valget skal jeg ikke true noen til å stemme MDG, for vi lever takk og pris i et demokrati, der dere kan stemme på noe helt annet hvis dere vil. I stedet vil jeg si med diktet «Stemmeseddel» av Harald Sverdrup:

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.

Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget på berget
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.

Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.

Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.

Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.
Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.

Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.

*

Talen ble holdt i Sjøormtårnet ved Bjørgesanden i Seljord 5. september 2021.
Harald Svedrups dikt ble første gang utgitt i samlingen "Lysets øyeblikk" (1985).