«Vi visste begge to at dette var den siste turen. Den neste store reisen skulle du ta alene.»

«Altså, jeg skal dø av det her.»

De siste ordene liksom hang igjen i luften, og du så på meg over kaffekoppen. Du hørtes hverken redd eller bekymret ut. Bare nøkternt konstaterende: Slik er det, og det er ingen ting jeg eller noen andre kan gjøre for å forandre det.

Jeg slutter aldri å bli forundret over hvor rasjonelle mennesker blir, når de har forsonet seg med sin skjebne.

«Jeg har forstått det», svarte jeg, usikker på om stemmen min hørtes like rolig ut.

Vi var i Pasvik. Nærmere bestemt på en holme i Ellenvannet i Øvre Pasvik nasjonalpark. Her hadde vi leir. Det var juli 2014. Været var akkurat så perfekt som vi hadde drømt om da vi planla turen gjennom en lang vinter. Solen lå lavt over furutoppene, insektene surret og den litt tunge lukten av Finnmarkspors var nesten påtrengende inne mellom trestammene. Vi visste begge to at dette var den siste turen. Den neste store reisen skulle du ta alene.

«Tenk at det skulle ende på denne måten», sa du. Jeg husker ikke hva jeg svarte. Om jeg svarte. Men jeg glemmer aldri akkurat det du sa. «Tenk at det skulle ende på denne måten».

Vi har kjent hverandre nesten hele livet. Vi har hatt et nært vennskap siden ungdomsårene. Jeg har ikke tall på hvor mange turer og øyeblikk vi har delt sammen. Skiturer der lydløst silkeføre har fått blodet til å boble av barnslig glede. Kritthvite fjelltopper under en klar og blå høsthimmel, der vi svette og varme har lagt fra oss ryggsekker og våpen og latt ryper være ryper, og uten egentlig å si så mye bare har vært enige om at dette er et slikt øyeblikk der man bare må stoppe litt ekstra opp. Sommerkvelder med ørretvak og stille vann. Eller øyeblikk som nå. Fylt med varm kveldssol, bålkaffe, dram, latter og masse tullprat. Men nå, også tiden for «den store samtalen».

Det var for drøyt to år siden du fikk diagnosen. Den slo ned med en lammende frykt, samtidig som det forklarte mye. Nå skjønte vi hvorfor du jobbet så tungt på høstens siste jakttur og hvorfor brattene som pleide å være grei skuring plutselig var håpløse å komme opp.

Den første tiden kunne jeg lese både angst og bekymring i blikket ditt. Hvordan skulle det gå med familien? Foreldre? Frykten for det verst tenkelige. Min egen frustrasjon. Hva skal jeg gjøre og hva skal jeg si for å hjelpe? Trangen til å reparere, fikse og ordne opp. Maktesløsheten. Mye av løsningen for oss skulle vise seg å bli drømmen om Pasvik.

Drømmen om Pasvik ble til tidlig på vinteren og ble for oss et mantra. En plan vi fokuserte på når det ble vanskelig og tunge tanker kom. Et viktig felles mål. Viktig fordi vi lenge hadde hatt drømmen, og viktig fordi vi skulle oppleve den sammen. Etter hvert ble det mer og mer tydelig at dette mest sannsynlig kom til å bli den siste turen vi gjorde sammen.

Pasvik er som kulissene til et eventyr. Hva du fyller det med er opp til deg selv. De nærmest endeløse skogene med gammel furu, vann og elver som gjør det mulig å ta seg inn med kano og vissheten om at her kan man møte både bjørn og andre rovdyr, gjør dette til den komplette villmarken.

«Hei, ta det litt rolig her. Jeg har faktisk kreft.»

Du snur deg mot meg og gliser. Humoren er der fortsatt, og selv om jeg ser at du blir sliten og innimellom også har smerter, holder du humøret oppe. Vi har snakket om dette på forhånd. Det er du og hva du mestrer, som avgjør hvor lange etapper vi legger opp til og hvor store de fysiske anstrengelsene skal være. Her er kanoen et fantastisk hjelpemiddel. Den gir oss mulighet til å forflytte oss lett med mye utstyr. Og dersom du har behov for hvile, er det fortsatt mulig for en mann å padle.

Vi har tatt oss til Grenseparavatnet, helt innerst i nasjonalparken, bare et steinkast fra finskegrensen. Det er midt på natten, vi padler rolig på vannet, drar noen kast med fiskestanga uten annet enn småabborer som napper. Sola er på tur opp. Eller var det ned? Himmelen er blodrød og det er som om hele verden reflekteres i det speilblanke vannet. Plutselig brytes stillheten av hese hyl idet to sangsvaner kommer flyvende lavt over tretoppene, passerer rett over oss, gjør en stor sving over vannet og lander elegant på andre siden. Hvis jeg var allmektig og kunne stoppe tiden, ville jeg gjort det nå. Øyeblikket da stillheten ble brutt av den nesten bisarre lyden fra de vakre fuglene. Det er dette jeg vil huske.

«Nææ.. abborfiske er egentlig ganske oppskrytt», sier du.

«Kom så padler vi i land og drikker opp resten av cognac’en». Og så gjorde vi det.

Ikke visste vi da, at et bilde fra akkurat denne natten, fra akkurat dette stedet innerst i Grenseparavatnet, skulle pryde sangheftet i begravelsen din. Men slik ble det. Jeg husker din mor kommenterte bildet under bisettelsen, og sa at det så ut som om vi hadde det fint. «Ja, det var en fin natt», svarte jeg. «Vi var begge ganske fulle da vi gikk og la oss».

«Det vil jeg tro», svarte hun og smilte.

Det er nå gått noen uker siden du forlot oss. Selv har jeg hatt de første fjellturene helt alene. Sett hvordan bare ett skispor lå igjen der det pleide å være to. Kjent på tomheten over ikke å kunne dele stunden med min beste venn. Samtidig vet jeg at dette kommer til å gå. Det er vår og snart sommer og nye turer og nye øyeblikk. Jeg skal lære meg å nyte dem alene og sammen med andre, samtidig som du er med oss. Takk for alt du har lært meg, både om det å leve og om det å dø.

Kjære venn, når jeg tenker tilbake på alt vi har gjort sammen, er det som jeg vil si at den siste turen ble den beste. Du vil aldri bli glemt og du vil alltid ha en plass ved kaffebålet mitt.

Over 6200 lesere får hver fredag en e-post med ukens viktigste nytt fra Harvest. Du får den her.