Jorda

Ta vare på

Vi kan det meste, men har glemt så mye om å leve uten å ødelegge.

Fullmånenatt. Foto: Øysten Glenne Kristiansen

Tulla mi var engang så lita. Ørsmå hender med miniblodårer innenfor, mykt dunhår på hodet, umulig å ikke snuse på. Hun var myk og varm i nattdrakt med deilig søvn i vente.

Gjennom tusener av år har vi oppfostret nye menneskebarn. Vi er overbefolket av damer og menn og alt imellom som ikke klarer overse barnegråt, men som overøser spedbarn og hunder og venner med omsorg fra morgen til kveld. Vi pusler og steller med febervarme panner og sår som ikke vil gro. Vi kan ta vare på og vi vil godt!

Jorda er like rund og god som hun alltid har vært, men likevel ikke helt som vi kjenner henne. Hun tåler fortsatt storm og uro, takler regn og kuldesjokk, holder ut mens sola befinner seg like over.

I hver stor by på jorda er det høyskoler, institutt og universiteter, og vi har lært alt. Ingen sjelden fugleart går fri, knapt en skjør liten blomst glipper unna forskernes mikroskop og selv den minste lille celledeling studeres grundig. Vi kan det meste, men har glemt så mye om å leve uten å ødelegge. Nyskapninger blir masseprodusert og heies fram mens byer vokser og tar av, og havet fylles av plast!

Vi skjemmes, for vi vet at vi har vært for husvarme. Vi har trampet inn med skoene på og har tatt for oss uten å følge med om det har vært greit for vertskapet. I små øyeblikk tar jeg inn at jeg har vært for ivrig og ubetenksom, har villet ha for mye uten å gi nok tilbake.

Jorda er ikke tapt bak en vogn, men lukker øyne og ører for utidig gnål. Hun har ikke blitt behandlet godt nok og driver unna, opprørende og uoppdragen, på veger vi ikke kjenner til.

For å nå henne nå må vi rope høyt. Det nytter ikke å mase eller true, her må det sterkere lut til: Vi må si unnskyld!

Det har blitt morgen nå.