Hvorfor jeg elsker å sykle (hele året)

Om vinteren når jeg kommer bærende på sykkelen min, er det ofte at noen spør: Hvorfor gidder du å sykle nå? Det regner, det blåser, det snør, det er mørkt, kaldt- ja det er regelrett ufyselig. For ikke å snakke om hvor farlig det kan være, det er glatt, nattsvart og overtrafikkert – veier fremstår som rullende dødsfeller for mange og ingen synes å forstå at noen med vettet i behold kan holde på sånn. Men jeg elsker jo å sykle, så jeg klarer ikke å la være.

Det er noe herlig befriende med det å komme seg rundt på to hjul og samtidig bidra til å smøre sitt eget kroppsmaskineri. To rullende hjul er de som snakker på vegne av hele kroppen min, som er i konstant bevegelse, bein, armer, rygg og ikke minst hodet. Alt jeg ser, tenker, føler og lukter, alt farer forbi i et selvvalgt tempo. Når jeg kommer på jobb, føler jeg meg uthvilt og skjerpet, ikke trist og sliten. Når så du forresten en sur syklist sist?

På sykkel har jeg aldri kommet for sent til noe som helst. Ikke fordi at jeg sykler så innmari kjapt, men fordi det er mye mer effektivt å komme seg rundt – hvis du vil, så kan du sykle nærmest overalt i byer og legger du om til piggdekk på vinteren og har en brukbar sykkellykt, kan du i grunn ferdes overalt hele året. Mange tenker kanskje at man trenger utstyr i tusenkronersklassen for å overleve, men har du en vindtett anorakk og en gammel ullgenser kommer du langt, selv på de kaldeste sykkeldagene.

Det finnes knapt noen bedre måte å se alle årstidene i Norge på enn fra sykkelsetet. Jeg har funnet meg et fast punkt på min daglige inn- og utfart til jobb, et sted hvor trærne går fra knopper til snøtunge greiner i løpet av noen knappe uker. Det er ikke så mange andre land i verden som har dette helt unike kretsløpet i naturen rundt seg hver eneste dag, jeg synes man skal være lykkelig for det. Og jeg har hørt at i land som ligger nær ekvator blir folk depressive fordi alt ser likt ut hele året.

Her i nord kan man føle hvordan temperaturen stiger og synker nærmest time for time, og hvordan mørket gradvis senker seg utover høsten, for så å lysne igjen rett etter jul. Man kan høre hvordan fugler synger i lykkerus på våren og hvordan de tilsvarende planlegger sin årlige utfart når kuldegradene begynner trenge på. På dette punktet i løypa føler jeg en slags tilhørighet i naturen, jeg er liksom midt inni det, og det er en følelse som jeg vanligvis må reise langt ovenfor markagrensa for å finne, men plutselig er den her, midt i Oslo sentrum.

Mange tenker at det er fryktelig slitsomt å sykle hele året, at snø, slaps, regn og vind gjør det fryktelig ubehagelig å tråkke rundt. At man må være topputstyrt og topptrent for å klare det. I stedet går de rundt og hutrer på trikkeholdeplassene, før de omsider kan stige ombord i en stappfull vogn og ruller avgårde.

Når jeg fryser som verst, pleier jeg iblant å tenke tilbake på da jeg var barn og den første vårdagen da jeg kunne hente sykkelen min og ta de første tråkkene nedover gata. Jeg kan kjenne lukten fra bakken, høre suset fra trærne, føle vinden i ansiktet og hjertet som slår. Da er det vår og ingenting er bedre enn å sitte på sykkelsetet.

Mange føler en ekstrem frihetsfølelse akkurat denne dagen. Vi som elsker å sykle er heldige, for på det beste kan vi føle det samme hele året.