Sykkelferie i Lofoten osv.

Neste morgen mens jeg sitter og drikker kaffe i teltet, får jeg et inntrykk av hvordan mine egne oppvaskrutiner ser ut. 15-20 meter unna sitter en kar utafor teltet sitt og drikker kaffe. Når han er ferdig, heller han litt vann oppi og gnir koppen rein med fingeren. Så heller han ut vannet og koppen er ferdig vaska. Akkurat sånn gjør jeg også. Fort og gæli, enkelt og greit. Det er i grunnen sjelden at stormkjøkkenet og kjøkkenutstyret mitt er i kontakt med såpe. Noen campingplasser har både kjøkken, såpe og oppvaskbørste, og da vasker jeg ordentlig i varmt vann. Men vanligvis tørker jeg vekk fett og rester i steikepanna med papir. Må jeg skrubbe vekk restene, finner jeg en mosedott. Det fungerer bedre enn noen oppvaskbørste. De siste dagene må jeg innrømme at ostesmørbrøda har hatt et hint av makrell. Men på tv har jeg sett Lars Monsen, mitt store idol, koke kaffe og fisk i den samme svartkjelen.

For et par dager siden spurte jeg på Facebook-sida mi om tips til hva jeg burde gjøre i Lofoten. Flere mente jeg burde ta rutebåten fra Reine til Vindstad og så dra videre til Bunesstranda på yttersida av Lofoten. Været er strålende og jeg bestemmer meg for å følge rådet. På kaia i Reine er jeg langt fra den eneste som har tenkt seg til Bunesstranda i dag. En halvtime før ordinær avgang har båten allerede kjørt med første lass. Den skal visst komme tilbake og ta en ny runde. I tillegg er mannskapet i ferd med å organisere en ekstra båt. En billettør spør om hvor mange som har tenkt å overnatte på stranda. Så vidt jeg kan se, er det bare jeg som rekker opp hånda. Etter en halvtime i køen blir det min tur til å betale.

- En voksen til Vindstad. Og en sykkel, sier jeg.
- Vi tar dessverre ikke med sykler, svarer billettøren.
- Nei vel, svarer jeg overraska og litt fortvila. - En kamerat sa han hadde tatt meg seg sykkel en gang, prøver jeg. Det siste er ikke helt sant. Han skrev til meg at veien var egna for sykling.
- Det kan ikke stemme. Vi har aldri tatt med sykler.
- Går det ikke an å gjøre et unntak?
- Nei, dessverre, det går ikke. Kanskje du kan sette den igjen her på kaia?
- Det vil jeg ikke. Jeg får heller finne på noe annet.
Skuffa og irritert forlater jeg den ventende forsamlinga. Billettøren som talte opp passasjerene kunne i det minste ha sagt fra før, tenker jeg. Han må da ha sett sykkelen. Den er ikke akkurat anonym. Nå vel, Lofoten er full av andre muligheter. Ingen grunn til å deppe lenge. Bunesstranda får heller stå på lista over steder jeg vil besøke seinere. Jeg kikker på kartet og de andre tipsa jeg fikk. Stranda Uttakleiv er nevnt av flere og ser ut til å være en rolig dags sykling unna, sju mil eller så. Jeg googler Uttakleiv og leser at Sunday Times Travel i 2010 kåra stranda til verdens tredje fineste. Det høres lovende ut. Lofoten viser seg fra sin aller beste side. Himmelen er så blå som den kan være på disse breddegrader. Vegetasjonen er sparsom. Derfor er utsikten til de bratte, grågrønne fjella langs veien god hele tida. Det er som å sykle i et sammenhengende postkortmotiv. Langs veien er det overraskende få biler. Jeg hadde forventa mye trafikk, men den mest intense høysesongen ser ut til å være over.

Jeg ankommer Uttakleiv i tretida på ettermiddagen. Her ender veien. (Artikkelen fortsetter under bildet).

Stranda må være bortimot en kilometer lang og rundt 100 meter bred. I bakkant av stranda ligger ei stor gresslette som er beita ned av sauer. Noen få telt er allerede slått opp på gresset, men jeg er tidlig nok ute til å få en av de fineste plassene. Sola står høyt på himmelen over storhavet i vest. Seige dønninger ruller innover stranda. Nå har jeg en halv dag til å slappe av, bare være til på dette stedet. Jeg rusler en tur barbeint. Sanda er verken kald eller varm, omtrent som huden min. Jeg vasser uti, lar vannet dekke anklene, så til oppunder knehasene. Kulda er gjennomtrengende. Det gjør fysisk vondt å stå i ro i vannet. Noen få tøffinger bader. De er raskt oppe igjen, med unntak av noen unger, som ubegripelig nok leker lenge i vannkanten. Suset av bølgene sørger for en jevnt høy dur. Knapt noen andre lyder overdøver bølgesuset, men ungenes hvining i isvannet trenger av og til gjennom.

Utover ettermiddagen popper flere og flere telt opp. Jeg teller bortimot 30 telt i kveldinga. Jeg lurer på hvordan det ser ut her på de beste dagene midt i høysesongen. Antall turister i Lofoten har økt voldsomt de siste åra. Nå kommer om lag en million mennesker på besøk hvert år. Inntektene og arbeidsplassene de besøkende genererer, er opplagte fordeler. Men det er også noen skyggesider med mange tilreisende. Ordføreren i Flakstad, en av kommunene i Lofoten, setter ord på noen av utfordringene: Søppel, for få toaletter, mangel på parkeringsplasser, dårlige veier og stor slitasje på stier og natur, som ikke er dimensjonert for så mange besøkende. Stadig flere mennesker har råd og lyst til å reise. Norge er en trygg og vakker del av verden. Flere turister er derfor høyst sannsynlig noe vi må venne oss til. I sommer etablerte den lokale turistnæringa Lofotvettreglene, der de besøkende oppfordres til å vise hensyn og respekt for natur, miljø, dyr og andre folk. Men er det nok at folk oppfører seg? Eller må en form for regulering til? Jeg har en nydelig kveld på et fantastisk sted, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra den ubehagelige tanken om at jeg som turist også er en del av et problem. I en fersk kronikk foreslår Trygve Sunde Kolderup at en av løsningene kan være å tilrettelegge de mest populære fotturene som nasjonale turiststier. Slik vil populære turmål tåle mye og økende trafikk, samtidig som vi skåner uberørte områder for dem som ønsker stillhet og ensomhet. Den frie, gratis ferdselen i norsk natur er under press.

Snaue to mil nord for Svolvær står jeg nok en gang i et veikryss. Jeg kan fortsette å følge E10 strake veien nordover mot fergeleiet på Fiskebøl eller jeg kan legge inn en tre mil lang omvei rundt Austvågøya, slik jeg har blitt anbefalt. Enda en gang velger jeg omveien. Det pleier å være en sikker oppskrift for å få gode opplevelser. Som vanlig opphører så å si all trafikk så fort jeg beveger meg vekk fra hovedveien. Sola skinner i dag også, om enn ikke like sterkt som i går. Etter noen få kilometer ser jeg en kar stå i veikanten med sykkelen sin. Men, er det ikke Albin fra Sveits? Vi prata sammen et kvarters tid på fergeleiet på Moskenes for tre dager siden. Møtet var veldig hyggelig. Men som så ofte på reise er relasjoner flyktige, og jeg hadde ikke regna med å treffe han igjen. Jeg kjenner jeg blir glad, delvis fordi Albin virka å være en fyr godt over gjennomsnittlig trivelig, delvis fordi jeg godt kan tenke meg å være sosial. Vi blir enige om å slå følge videre. Praten går lett. Vi er innom mange temaer, flere av dem knytta til livet på veien, utstyr og opplevelser. Samtidig blir vi kjent med hverandres bakgrunn. Albin forteller at han er 24 år. De siste åra har han jobba i en sportsbutikk i hjemlandet i vinterhalvåret og spart penger han har brukt på lange reiser i sommerhalvåret. Denne gangen har han sykla fra hjembyen St. Gallen, og har tenkt seg til Nordkapp. Deretter er planen å sykle hjem igjen. Han ligger litt etter skjema og er usikker på om han rekker helt hjem før han må jobbe igjen. Kilometerne flyr av gårde, sjøl om vi ikke egentlig sykler fort. Jeg er så opptatt av det nye reisefølget mitt at jeg glemmer av et stoppested jeg hadde sett meg ut i morges, nemlig en egen sykkelrasteplass, som visstnok skal være et helt særegent sted. Ikke før en lokal kar vi kommer i prat med spør om vi stoppa der, skjønner jeg at vi har gått glipp av den. Vi er allerede 13 kilometer forbi og ingen av oss er ivrige etter å dra tilbake. Fra Fiskebøl tar vi ferga over Hadselfjorden til Melbu. De tre dagene i Lofoten vil jeg huske lenge. Nå venter Vesterålen.

Albin og jeg trives så godt i hverandres selskap at vi bestemmer oss for å overnatte sammen. I Melbu velger vi den lengste veien mot Stokmarknes, det vil si vestover. Været er fortsatt lekkert og vi øyner muligheten for en solnedgang av den sjeldne sorten om vi finner et egna sted å campe på vestsida av Hadseløya.
- Prøv Uværshula. Det er et spesielt sted, sier en lokal kjentmann når vi spør om han kanskje kjenner til et sted vi kan campe. - Jeg mener å huske at det er ei gresslette rett ved siden av der det er plass til telt. Fortsett et par kilometer, så er dere der.
Noen minutter etter ser vi et lite treskilt i veikanten peke nedover en sti mot havet. Uværshula viser seg å være ei steinhytte oppe på en liten klippe og i bakkant av forrevne svaberg. Hytta er bygd av Inge Johansen. Han bor i nærheten, leser jeg i en artikkel når jeg googler for å finne ut mer om plassen. Ideen til hytta var å ha et beskytta og trygt sted å observere skikkelig uvær. Vi tar en titt innom. Jeg ser for meg hvor tøft det må være å sitte inni her med fyr i ovnen og noe varmt å drikke mens bølgene slår nesten opp til vinduet. Men i kveld er uværet totalt fraværende, og vi slår opp telta våre på et lite område mjukt gress rett nedafor. (Reisetipset fortsetter under bildet.)

- Hva trur du om å prøve fiskelykken, spurte jeg Albin tidligere i ettermiddag da vi var på en butikk og diskuterte hva vi skulle spise til middag.
- Jeg har ikke spist kjøtt siden begynnelsen av 2014 og jeg er usikker på om jeg klarer å drepe et dyr. Samtidig er fisking en så stor del av den lokale kystkulturen i Norge. De siste ukene har jeg faktisk tenkt ganske mye på om jeg vil prøve å fiske.

I løpet av ettermiddagen har Albin bestemt seg for at han vil prøve. Området er ikke spesielt godt egna for å fiske, men vi ser oss ut en diger stein i vannkanten der det muligens kan fungere å kaste ut. Vi må klyve opp og ned store, skarpe steiner for i det hele tatt å komme fram til vannet. Jeg kan ikke huske å ha sett et sånt landskap før. Jeg setter sammen stanga og tar noen kast først. Som frykta er sjøen langgrunn og følgelig er det fort gjort å sette fast sluken i tanget. Men småseien biter villig. Jeg får to stykker opp på land. De er egentlig for små til å være matfisk, men jeg ødelegger munnen på den ene når jeg avkroker den. Dermed får jeg også vist Albin hvordan vi avliver en fisk ved å slå den hardt i hodet noen ganger. Albin er fortsatt interessert i å prøve etter å ha betrakta mitt overlagte drap på et annet levende vesen. Han tar over stanga. Det går ikke mange kast før også han får napp. Snart spreller en liten sei på bakken foran beina hans. Albin nøler og ser spørrende på meg.

- Skal jeg drepe den? spør jeg.
- Nei, jeg må gjøre det sjøl. Han griper fisken og gir den et par solide dask over hodet.
- Er den død nå? spør Albin.
- Ja. Hvordan har du det nå?
- Jeg har blanda følelser. På den ene sida er jeg stolt over at jeg faktisk klarte det. På den andre sida er jeg også litt trist fordi jeg har tatt livet av en levende skapning.
- Jeg skjønner, svarer jeg. Men jeg er ikke helt sikker på at jeg skjønner. Hvordan kan en kjøtteter som meg, som i liten grad har reflektert noe særlig over at jeg spiser dyr, virkelig forstå dilemmaene til en vegetarianer?
- Vil du fiske mer, spør jeg.
- Ja, svarer Albin kontant.
Han får to sei til. Jeg får også en. Det er småfisk, men vi har i det minste mange fisker å øve med når Albin skal lære å sløye dem. Jeg viser med den ene fisken hvordan jeg spretter opp buken og drar ut innmaten. Albin tar seg av resten. Vi trekker de små fiskestykkene i varmt vann og spiser dem sammen med grønnsaker og pasta.
- Nam, det smaker veldig godt med fersk fisk rett fra havet, sier Albin.
- Synd at vi ikke fikk skikkelig matfisk, men jeg syns det er fint å høre at du liker smaken.
Solnedgangen blir så fin som vi kunne håpe på. Vi stirrer i taushet på fargespillet på himmelen.
- Hva slags tanker sitter du igjen med nå? spør jeg etter at festen på himmelen er over.
- Jeg var spent og nervøs. Da det nappa, fikk jeg masse adrenalin. Jeg tenkte at hvis jeg fikk en fisk, var jeg nødt til å drepe den. Vanligvis dreper jeg ikke en gang en mygg. Det var spesielt å ha en fisk i hånda, og jeg var bekymra for at jeg ikke ville klare å drepe den raskt nok slik at fisken kanskje ville lide på grunn av meg. Det var viktig for meg å være med på hele prosessen, altså fange den, drepe den, tilberede den og spise den. Jeg forventa å få problemer med alt dette. Men med en praktisk tilnærming til at dette var noe jeg ville lære, syns jeg det gikk greit. Jeg var også usikker på om jeg kunne spise fisken, men det gikk lett. Jeg er glad jeg gjorde det og jeg er glad jeg nå veit at jeg kan gjøre det.
- Trur du at du vil fiske igjen?
- Jeg vil forbli vegetarianer, men ser for meg at jeg kan spise fisk igjen i “naturlige” omgivelser, altså at jeg må gjøre det på samme måte som i dag. Det er ikke aktuelt for meg å kjøpe fisk på butikken. Jeg må nok tenke mer på dette de nærmeste dagene, fordøye hva jeg har opplevd i kveld. Det er akkurat som om jeg venter på et tegn på om dette var riktig eller galt gjort av meg. Jeg er litt forvirra nå. Men jeg er fortsatt av den oppfatning at det er galt å drepe dyr for moro skyld eller fordi de er irriterende. Kanskje er det greit for å spise dem. Jeg veit ikke helt.

Etter at vi har sagt god natt, blir jeg liggende og tenke gjennom ettermiddagen. Kvelden var veldig fin, jeg blei kjent med en trivelig fyr i flotte omgivelser. Men det som gjorde kvelden minneverdig langt utover det vanlige, var å få oppleve en begivenhet som høyst sannsynlig vil sette varige spor hos et annet menneske. Å få høre om Albins kvaler, tanker, refleksjoner og forhold til mat, tvinger meg til å tenke gjennom mine egne holdninger. Kanskje ender jeg opp med å fortsette som før, men å få et så djupt innblikk i andre menneskers grunnleggende verdier, ser jeg på som en gave. Jeg kjenner også på en glede over å ha bidratt til at Albin fikk denne opplevelsen. Å være en slags tilrettelegger for opplevelsene hans i dag, var givende for meg også.