Her er produktene som fikk terningkast 6 av den syke testpersonen

I vårt hus har vi ikke bøtter nok til å dekke behovet om alle blir spysyke samtidig. Som vi ikke har kjøpt seks proteser i fall alle skulle miste et bein samtidig. Som vi ikke har kjøpt inn ekstra søplekasser utenfor i tilfelle Oslo kommune skulle privatisert renovasjonen og innhentet et firma som ikke kommer fordi søppelbilen er for stor for gatene og arbeiderne ikke har rukket å bli skipet inn på trailere fra Romania.
Når i livet blir seks stykker syke samtidig? Hvem har plass til seks bøtter?
Vel, I struggled with some demons, they were middle class and tame, som Leonard Cohen synger på siste plata.
Nok om bøtter, for dette er sannelig en deilig dag for å teste spennende friluftsprodukter. Skal teste lommekniv fra Gerber, løpevogn fra Thule, syltynn ullgenser fra Norrøna, ullboksershorts fra Aclima, en bok av Katarina Frostenson (åh, hun er god), den nye ulljakka til Houdini og de oransje fjellskoene jeg kjøpte 80% nedsatt ifjor, som ennå ikke er brukt, fordi det er noe pussig med dem (frykter at de skal brukes til isklatring).

Da dagen startet visste ingen av oss at testen skulle bli forringet av at to voksne og fire barn synkronisert skulle få omgangssyke, syv personer faktisk, for min mor er på besøk fra Lofoten, det er trolig hun som om kort tid drar faenskapet inn i huset, de sliter jo med mangt i nord, fraflytting, fugledød og villaks-nedgang er nok det minste problemet.
Ja, det tegnet til å bli en strålende dag for testing av produkter. Solen skinte fra den veldige himmelen, gult løv lå på bakken og lyste som tusen lykter, og de vakre barna mine kom bærende med babyen vår (10 mnd), hun har bæsja, sa de smilende, og jeg løftet den sunne jentungen opp og ble våt på brystet, magen og låret, noe gulbrunt rant nedover klærne våre og dryppet på gulvet.
Jaja, språk er makt, språk er virkelighet. Sier du at dette var ille, blir det jo ille.
Sier SAS at We Are Travellers, så tror jeg faktisk at vi er travellers, selv om vi går den samme ruta til jobb hver eneste dag, og elsker å komme hjem til sofaen, og selv om vi synes det er rart når romfolket reiser, ja, det vekker grov mistenksomhet å reise så mye som romfolket, de kan jo ikke reise hele tiden! Men språk er makt, som kristendommen så magisk beviste da de begynte å si dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod, en så merkelig setning at det kalles psykose om færre hadde trodd på den. Språk skaper virkelighet, såpass har jeg lært: Oioi, morsom diaré! Jenta mi, du må i badekaret og få nye klær! For vi to skal ut og teste løpevogn.

Selv tar jeg på ullgenseren som også skal testes, herlighet så myk den er! Nesten som et silkehåndkle mot kroppen. Så ser jeg en ny mail i innboksen, fra Havforskningsinstituttet. Emne: Polartorsken er på sitt laveste nivå på 25 år. Det er en spennende nyhet, selv om maks 100 i Norge synes det, og selv om den drukner i Trump og Johaug. Om 0,1 prosent av de Trump- og Johaug-interesserte også fulgte ivrig med på polartorsken, ja, saumfarte nyhetsbrev og ringte opp polartorskforskerne, skal du se vi hadde ordnet opp og laget en flott fremtid for polartorsken! Sånn har det blitt. Det er alltid homo sapiens som må ordne opp for dyra, dyra gjør jo ingenting selv. Homo sapiens må stå på, må redde ulven, redde myra, redde ørna, redde sjøfuglene, bygge dyrehager og zoo, hente ut sperm her og egg der, for dyra er ganske egoistiske og hjelpeløse, man blir jo litt matt av det der, vi må hjelpe dyra så innihelvete, og forventer ikke takk.
Men polartorsken må vi hjelpe. Polartorsk er nemlig en nøkkelart. Torsken er avhengig av den. Blåkveite, sel, hval og sjøfugl også. Så den er viktig, ja, selv om Trump også er viktig. Det står i e-posten: ”Siden 2002 har det ikke vært noen sterke årsklasser av polartorsk i Barentshavet. I samme periode har Barentshavet vært rekordvarmt. Samtidig er det blitt mindre is – siden målingene startet er det aldri registrert så lite is i Arktis og i Barentshavet som i 2012.”
Og nå dør vel polartorsken. Jaja, kan ikke dvele for lenge her. Vi har nok med våre egne problemer, som moren i filmen Fire nyanser av brunt sa, da hun skrev brev til sitt fadderbarn i Brasils slum og forklarte at han ikke lenger kunne få 100 kroner i måneden. For: "Vi har nok med våre egne problemer". Den likte jeg. Det er så sant. Dyra får hjelpe seg selv iblant, ikke bare lene seg på oss, homo sapiens.

Jeg har skaffet meg en Thule-løpevogn. Meningen er da å ha barn og løpe samtidig. Generelt er jeg skeptisk til produkter som skal mette to eller flere behov samtidig, men skulle jeg styrt mitt liv etter min skepsis, ville jeg ikke stiftet familie, ikke klart å jobbe, heller ikke stått opp om morgenen.
Man skal altså gjøre en løpende trilletur, slik at man ikke henfaller til dagdriverliv i pappaperm og begynner å ruse seg og drikke og få ”pappakroppen” de lure avisene nyter å lage oppslag på, som en slags takk gud for at det finnes folk i dårligere form enn oss og en slags ”la oss senke standarden i Norge ytterligere, slik at ingen føler seg utafor”.
”Pappakroppen” blir snart som et ordførerkjede. Ingen tror på det, men det er litt gøy å se på.
Egentlig er ikke løpevogn nødvendig akkurat nå, når jeg tenker meg om, for jeg har som prinsipp ”always be moving”. Jeg beveger meg konstant. Det er fordi a) at barna ikke for ofte skal få has på meg hjemme, for jeg har skjemmet dem bort, de forventer mye av meg, derfor er det lettere å bevege seg fort enn plutselig å bli veldig streng. b) for hvis man setter seg, kjenner man på søvnmangelen og livets tyngde, og da begynner man å klage, det har jeg gjort før, og det orker jeg ikke igjen.

Jeg trengte å få fire barn før min langsomme hjerne skjønte at løpevogner fantes, og når jeg ti år forsinket får den i hus, er ungen som skal sitte i den full av diare. Det går jo ikke. Så da ungen sovner, og mamma på besøk fra nord passer babycallen, triller jeg løpevogna til Sagene, innom den raffinerte bokhandelen der, jeg vil snakke med dem om Katarina Frostensons forfatterskap. Løpe orker jeg ikke, magen er rar akkurat nå. Den rumler og svir. Merkelig, altså. Må ta av lua mi også, grunnet plutselig hodepine. Og som svetten renner!
Det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det!
Test det uttrykket på en fraskilt kreftsyk mann i rullestol, og se hva han sier. Men pokker heller, skal man tenke på de fattige og syke hele tiden? Da kan man jo ikke bruke det uttrykket, man kan heller ikke kose seg med Netflix og litt rødt i glasset.

Svetten renner nedover ryggen. Godt jeg har Norrønas merinoullgenser! (se bildet øverst, genser med grønnfarge). Da lukter det jo ikke svette. Med et syntetisk plagg ville jeg vært fæl nå. For en genser, denne merinosaken. Jeg gir den terningkast seks, for selv om jeg nå akutt fryser veldig, varmer den, brenner nesten, gud for en hete, det må være et kraftverk inni den merinogenseren. Jeg begynner å tenke på venner som sier ”jeg er aldri syk”. ”Vår familie er nesten aldri syk”. Hehe, jeg liker at de sier sånn, det er som å si ”min mann har faktisk veldig lang penis”. ”Mine foreldre har veldig mange penger og veldig dyre møbler”. Jeg liker sånne brister i folk. Men tilbake til løpevogna! Vogna er lett og fin, også uten babyen oppi, nesten som luft, altså, deilig å styre og vippe over fortauskanter, et flott produkt, stilig, jeg må faktisk gi den karakter seks. Akkurat nå har jeg mest lyst til å parkere vogna ved Sagene kirke og krølle meg i fosterstilling oppi den. (Artikkelen fortsetter knallbra med sykt bra tester under bildet)

Rapport hjemmefra: Alle er syke.
Dem om det! Nå skal vi teste produkter!
Jeg: Sa du at alle var syke?
Ja, alle. Slappe, kvalme, vondt i magen osv osv osv, orker ikke gå i detaljene, for djevelen er i dem, la oss heller hylle lyset.
Jeg: Godt sagt! Det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det. Det rådet er skapt av milliardærene bak Ibux og Paracet, såklart, og livsstilscoacher som kommer med enkle råd for å bli likt først, så bli rike, så få pult.
Men når du holder i en lommekniv fordi du har lyst til å skjære ut delen av magen som brenner, så kommer det ikke an på hvordan man har det, kun hvordan man tar det. Ja, apropos lommekniv! Den her fra Gerber (se bildet øverst) er jo liten som et cochlea-implantat, skarpere enn Donald Trump. Hah, den var god. Der traff jeg spikeren på hodet! Og kniven er så liten at den lett kan smugles i hånd inn på møter for der å statuere et LITE eksempel, og kjøre den hardt ned i bordplata når noen atter har sagt ”til helgen må vi overraske leserne! Vi må våge å provosere dem! Overraske dem! Glede dem! Og vi må huske på mixen! Vi må ha en god mix! Og hva har vi på Trump?”
For en kniv. Anbefaler den på det sterkeste. Da jeg står i kø utenfor mitt eget toalett, mellom 3 og 4 den kommende natten, og har den i hånden, føler jeg meg trygg slik Bruce Willis må ha følt seg da han ropte Yippikayemotherfucker.

Vi er på vei til fastlegen på Grønland. På Grønland torg! Denne norske pølen av æresdrap, nark og NAV-misbruk. Jeg har på et av verdens beste plagg, en ullbokser fra Aclima, der jeg krokbøyet og på vakt triller datteren min inn i no go-sonen i Oslo øst, min datter skjult i voksiposen, sønnen på fire telte astmatisk og repeterende til 20 (men hopper konsekvent over 13,14,15,16,17,18) og fremsto med en galskap som gjorde oss farlige og uangripelige, som de små dyra som skremte store dragen i Heksa på heksekosten. Men la oss snakke om det viktige her, nemlig at det er litt surt for Norge at jeg er på vei til legen.
Egentlig burde jeg, som alle andre, vært i USA og dekket Trump og valget, jeg skulle flyttet hjemmekontoret mitt over there og gitt dere originale analyser om Trump som dere ikke har fått fra amerikanske medier, og jeg skulle snakket med afrikanerne som bor der og hørt: Hvorfor? Why? Trump? Trump crazy?

Men her er jeg. Det er ikke fordi jeg er miljøvennlig, hell no, I'm norwegian and I love to fly! Ikke fordi jeg tenker på CO2-budsjettet mitt. Nordmenn bruker i snitt ti tonn CO2e årlig. En flyreise til Los Angeles eller New York koster to-tre tonn CO2e, som skal sveve i luften i minst hundre år. Snittet man har regnet ut at verdens befolkning kan slippe ut årlig, for at våre barnebarn skal få det fint, er på ett til to tonn CO2 per person.
Men det er ikke derfor jeg ikke drar til USA, for mine tekster ville faktisk vært verdt utslippene. Det er fordi vi er syke. Oi, det var mange muslimer rundt meg på Grønland nå. Jeg drar hetta på genseren over hodet. Houdinis nye Wool Power Houdi, altså, nesten enda bedre enn deres geniale Power Houdi-hettejakke. Er det mulig å lage noe så fett. Må nesten gi den terningkast seks, og jeg er streng! Med det skjegget jeg har nå, og den svarte hetta, glir barna og jeg perfekt inn på Grønland.
Vurderer å poste et bilde av barna mine på busstoppet. Men jeg mistenker at ingen egentlig lurer på hvor alle andre er. Jeg uroer meg for at ingen bryr seg overhodet om hvor andre er akkurat nå. Åja, så du er på bussen, du? Jøss. Derfor må vi legge ut disse bildene, sånn at folk som ikke lurer likevel skal vite, vi skal presse oss inn i folks bevissthet slik Kolbein Falkeid presset spettet innunder hverdagene.

Hjemme ligger de spredd i senger og sofaer og på gulv. Det kommer merkelige lyder fra flere. De får holde på. Jeg henter bøtter. Vi har ikke nok. I omgangssykerusen min lager jeg en Jon Fosse’sk replikkvekskling, som er like god som min satire på Trump:
Regjeringen, LO, Statoil, Norsk Olje og gass og et kor av nordmenn: Norsk olje er ren.
NRK Brennpunkt: Norsk olje er ikke ren!
Vi på Facebook og Twitter: Norsk olje er ikke ren!!!
Regjeringen to dager senere: Norsk olje er ren.
En svakelig skittenfrans med Fjellräven-klær som liggende omgangssyk på et toalett piper: Men ka med det grønne skiftet? Det grønne skif...det grøn...det
Alle: Stille.
(Pause)
Klimaforskere: Oioioi, 400 ppm CO2 i atmosfæren nå, varmerekorder hver måned, Great Barrier Reef ødelegges.
Jeg: Meldt snø til helga. Hoho, fram med skiene, nå får klimaforskerne noe å tenke på!
WWF denne uka: 58 prosent av dyrelivet er utradert siden 1970, ifølge Living Planet Report. - Vi er på vei inn i en masseutryddelse, sier WWFs generalsekretær Nina Jensen. Forskerne bak rapporten har overvåket utviklingen i drøyt 14.000 bestander av 3.700 ulike arter. Fra 1970 til 2012 gikk bestandene ned med 58 prosent. Det betyr at verdens dyreliv er mer enn halvert på litt over 40 år. Dyr fiskes opp, spises opp, dør, nøkkelarter desimeres, arter mister habitat til oss, klimaendringer osv.
Jeg: Her går det unna! Men fan så rar magen er nå. Veldig rar. Å, her går det unna! Hvor er bøtta? Hvem har bøtta? Mor, gi meg bøtta!

Jeg lærte på et dramaturgikurs at hollywoodfilmer har happy endings fordi folk liker det sånn. Det liker jeg. Avslutter derfor med litt av diktet Bråtesgång, av Katarina Frostenson, som denne uka mottok Nordisk råds litteraturpris for den fabelaktige Sånger och formler. Det handler om alt hendene våre gjør, tror jeg:
du ska vakna en dag i ett landskap som svämmar
du ska stå i floden
du ska knappt hinna tänka
du ska se på din hand
du ska säga hand
du ska inte sjunka
inte gå under
du ska vada fram
i bråten stå
höra ljudet som skrapar, dryper, fräser
det brinner inte ner, det glöder för evigt