Svalbard for bypingler

Gammen hvor vi spiser vårt første Svalbard-måltid har jordgulv og grue i midten, og ligger omgitt av snøfonner på ei slette badet i måneskinn. Her serveres sodd på Svalbardrein, på et lerret vises bilder av isbjørner med blod rundt kjefen.
- Herrene får gjerne tisse bak snøskavlene, oppfordrer foredragsholderen i gammen.
- Men stå aldri alene - ta med deg noen som kan holde vakt.
Det humres over varmende rødvin i kjøkkenglass, og jeg hører noen slå en vits om ”bamsemums”.

I min farfars byleilighet lå det en diger isbjørnfell og gapte etter småbarnsben. Jeg var ikke spesielt begeistret. Nå står jeg i sprengkulda på Svalbard omgitt av en gjeng akademikere i dyre dunjakker – alle er vi ute etter å tøffe oss i isødet.
På Svalbard beveger man seg ikke alene og uvæpnet utenfor Longyearbyens opplyste bykjerne. Her bor over 3000 isbjørn, og drøyt 2000 mennesker. Hvis du er over 18, ”edruelig” og har ferdighet i håndtering av rifle, kan du søke Sysselmannen om tillatelse til å bære våpen – og det bør du, om du skal legge ut på tur uten guide.

Nordenskiöld land nasjonalpark.
Gradstokken viser 12 minus morgenen etter. I februar, den kaldeste måneden, er middeltemperaturen - 15. Det er mildt, breddegraden tatt i betraktning, og skyldes Golfstrømmen, som forsyner Svalbard med varme strømmer. Jeg satser likevel på dobbelt sett ullundertøy, tykkere ullgenser utenpå og to par ullstrømper for den ni timer lange scooterturen. Ettersom jeg vanligvis fryser tærne av meg i Oslo i januar, så må det være en viss fare for koldbrann oppunder Nordpolen. I en og samme forretning kan du leie signalutstyr, våpen, scooter og passende bekledning. Men vi har booket en turpakke der guidene stiller med sikkerhetsslede, isbjørnbeskyttelse og lokalkunnskap. Mesteparten av landområdene og kyststrøkene er vernet, og tilreisende får utdelt ”Svalbardvettreglene” for at natur og kulturminner skal beskyttes.
Jeg trer på meg finlandshetta og synes jeg ser ganske tøff ut. Guiden kaster et blikk på meg.
- Dette er ikke stedet for catwalk. Alle har samme utstyr. Vi kjører på rekke og rad, ingen forbikjøring, briefer han myndig. Han viser bilder fra en scooterulykke. Vi skjønner hvem som er sjefen, og hvorfor. Det er sprekk i visiret på hjelmen min, og det er tapet med gaffa.
- Du får best sikt og beskyttelse mot været om du holder hjelmen nedenfor øynene, men ikke helt lukket. Unngå dugg, tipser guiden.
- Vi kommer til å ta pauser underveis. Det er viktig at dere sjekker hverandre for hvite flekker i ansiktet. De er frostskader - ikke gni på dem, da kan det oppstå arr.
Fyren vet hva han snakker om. Vinterguider på Svalbard har gjort seg fortjent til den gjeve tittelen.

Ruta går der været tillater det. Vi fyker gjennom Adventdalen og forbi Karl Bayfjellet. I løpet av dagen skal scooteren min og jeg bestige Tavlebreen, suse avgårde på Grønfjorden, cruise gjennom både Passdalen og Skiferpasset, krysse Coleselva og kikke både oppover og nedover Bjørnsonfjellet.

Det tar ikke lange tida før jeg blir oppslukt av den store følelsen av å være bitte liten i denne rå, svimlende naturen. Der er snødekte, taggete fjell på alle kanter og klarblå himmel. Brystet fylles av svulstige adjektiver som på ingen måte kan dekke storheten i dalførene, isbreene, de isblå fargetonene og det vekslende lyset.
En og annen kortbeint og lubben Svalbardrein står og skraper etter mat i fjellsida; de enser ikke bikerfølget som farer forbi.

Det som får mange til å reise til Svalbard igjen og igjen, er kombinasjonen av den overveldende naturen, de store kontrastene og den barske stemningen som preger det lille samfunnet.
- Fargetonene som oppstår i overgangen mellom lyset og mørket er veldig spesielle, og allerede nå må jeg vente til i ti-tida om kvelden om jeg skal ta bilder med det ønskede kveldslyset, sier Hanne Feyling, fotograf og markedsassistent hos Spitsbergen Travel.
Hun jakter nordlys og midnattssol med kamera, og jeg treffer henne i den perioden av året da mørketida er på vei å trekke seg tilbake og dagene strekker seg lengre mot midnatt. Hun tror at mange som blir værende på Svalbard, trives med kombinasjonen av alenetid og et gjennomsiktig samfunn.
- Det er ikke så lett å være anonym her, forteller hun.
- Du må kanskje være en litt spesiell type menneske for å slå deg ned på Svalbard.
Jeg skal senere få erfare hvor lett det er å bli sett og inkludert i verdens nordligste velorganiserte samfunn.

Hundeslede i Bolterdalen.
Det er den tiden av døgnet da lyset dras mot fiolett og disen siger over sola. Vi er nede i 24 minus, og vinden glefser etter fingrene. Mange fryser på føttene på hundesledetur, så i tillegg til utstyret fra forrige utflukt, har jeg kjøpt med meg varmeputer til skoene.
- De får du passe godt på, sier hundeeieren når han ser dem. Putene har tape under og er limt til ullstrømpen inni skoen. Fyren er så ung at han kunne vært sønnen min, men her er det han som er autoriteten.
- Blir de liggende på bakken, kan en hund tygge dem i seg og dø.
Dunjakken min er like svær som hans oransje, og viser seg altfor ruvende til å ha inni varmedress. Jeg klarer nesten ikke røre meg, og ligner Neil Armstrong.
- Jeg er redd for å fryse, unnskylder jeg.
- Du er i Arktis, sier han tørt. - Du må tåle litt kulde.

Av med dunjakken, ut til huskyene med isblått blikk som jeg ikke tør møte. Allikevel tenker jeg: jeg skal jo stå bak og styre sleden, ikke gå foran, der tennene sitter. Feil. Hundene står fasttjoret ved hvert sitt lille hus – det må være et par hundre av dem – og sledene står lengre bort.
- Hvert spann har seks hunder. Når dere har festet de to fremste, må én av dere holde dem fast. Et hundespann i fritt løp innover fjellene blir fort oppspist, instrueres vi, og jeg lurer på om sledepartneren min har mer erfaring med firbente. På Svalbard finnes rabies, har jeg lest. Jeg gløtter nervøst på resten av mitt urbane reisefølge for å se hvordan de håndterer situasjonen, og bestemmer meg for at jeg i hvert fall ikke har lyst til å fremstå som den mest pysete.
Fyren med appelsinjakken gir instrukser med høy og tydelig stemme, og jeg skjønner at denne myndigheten er en Svalbardgreie – her må de bære over med uerfarne turister som vil leke barske i isødet.
- Du skal hele tida ha ei hand på sleden. Slipp aldri taket! Bruk kroppsvekta når dere svinger. I går var det ei dame som fikk sleden over seg etter 20 meter og brakk armen som tørrved.

Vi får en kjapp innføring i hvordan hver hund skal festes til trekkanordningen. Og huskyene har skjønt hva som skal skje, de uler som ulver i måneskinn. Den første bikkja tar godt i mot meg. Uten å veksle blikk, inngår vi en pakt: hun lar være å glefse etter lemmene mine, jeg later som jeg er sjefen. Hun følger meg til sleden, stikker hodet fram mot seletøyet - som jeg strever med å finne opp og ned på - løfter først høyrepoten, så venstre, og plutselig har jeg fått henne fast i keblarlina og hun står fremst og skal styre hele turen. Bra samarbeid!
Rundt tjue sleder skal kjøre i følge – alle med seks bikkjer hver. Dalen fylles av forventningsfull hundegneldring, og den tidligere fattede oransje dunjakken begynner å løpe mellom turistene som stresser med stivfrosne fingre og ukjent seletøy. Stemninga gnistrer. Hundreogtjue polarpelser er utålmodige etter å komme i gang. Nå glefser de mot hverandre, biter hverandre over ørene og bjeffer iltert. Gaulingen når et crescendo.
Jeg kan bare glemme å ta bilder, for jeg har mer enn nok med å forsøke å holde fast ”mine” huskyer og forhindre at de eter opp hverandre, eller meg, eller bestemmer seg for å fare bortover bergsiden for å ta igjen kameratene sine. Men så slippes plutselig lina til sleden vår, jeg kaster meg på, og hundene jager innover Bolterdalen i solnedgangen.
Bjeffinga tar brått slutt og stemninga snur; nå er det bare den fredelige lyden av meiene mot tørr snø mens stjernehimmelen trer fram og de majestetiske fjellene omkranser oss. Månen henger som ei trygghetens nattlampe mellom de blåsvarte breene, og jeg nyter den blå timen som en unge i adventstida.

Cava og ullskjorte.
Med frostroser i kinnene og en dunst av polarbikkje rundt meg, tusler jeg oppover Longyearbyens gågate sammen med reisefølget mitt og fordøyer inntrykkene fra treningsøkta i polarluft bakpå sleden. Armene er støle. En "innfødt", med fartstid på et drøyt år i isødet, hilser under ulvepelskragen og inviterer oss gjennom ei unnselig dør og ned ei trapp. Lille KarlsBerger pub er smekkfull av rutete skjorter, og inkluderingsfaktoren høy. Kan jeg drikke cava i ullunderskjorte? Jeg vrenger av meg skinnlua jeg fikk av farmor da hun hadde besøkt Murmansk, og får litt after-ski-stemning i bukseselene.

Vi benker oss rundt et bord der alle allerede sitter tett, og hender strekkes frem til kameratslig hilsen. Latteren sitter løst og stemningen er høy denne torsdagskvelden i kjelleren som huser et av Europas bredeste utvalg av cognac og whisky. Her utbroderes møter med isbjørn, fangstopplevelser blir fargesatt, og toppturene name-droppes mens isfjellene flyter fritt i whiskey-glassene. Her mingler jurister, gruvearbeidere og backpackere.
Arkeologen ved bordet vårt kan håndtere rifle, er vant til skitt under neglene og har vært ute mang ei vinternatt på 78° nord. Hun forkynner med vemod i stemmen: ”Jeg reiser til fastlandet mandag." Unisont "åååååh," fra flanellsskjorter og svette ulltopper. Hun legger til: "men jeg har søkt meg tilbake til Svalbard fra juni.” Det hoies i rekkene, alle hever glasset og vi skåler for fornyet engasjement. Den vevre arkeologen har for anledningen trukket i den lille røde og høye hæler. På Svalbard kan man spille ut alle sine sider.