Sukk fra medlem av en rovviltnemd

Jeg har sittet i rovviltnemnden som forvalter ulvesonen i Akershus og Østfold siden forrige fylkestingsvalg. I de første møtene hadde jeg et ønske om å forstå handlingsrommet i lovverket og bygge bro med mine meningsmotstandere. Det virket ikke.

Kun 5% av norsk natur er gjennom “rovviltforliket” satt av til en sone der ulven skal være prioritert, som går langs svenskegrense fra Trysil og ned til Hvaler. Denne har jeg vært med på å forvalte gjennom rovviltnemnden for “region 4”.

I mine første innlegg i nemnda forsøkte jeg å finne formuleringer med fokus på avbøtende tiltak for å dempe polariseringen. For eller imot ulv. Jeg hadde et naivt håp om at vi kunne oppnå gjensidig respekt og forståelse, forebygge og informere. Det siste året har mine innlegg heller vært følelsesladde og preget av oppgitthet over hvordan flertallet går inn for en styrt utrydding av enhver ulv i Norge.

I utgangspunktet er det ikke tillatt å felle ulv, siden den er fredet. I Naturmangfoldloven gis det likevel adgang til unntak fra forbudet. For at felling skal tillates, er de to mest sentrale vilkårene at det må «avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann, annen eiendom og/eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning». I tillegg må det politiske bestandsmålet være oppfylt, som i dag betyr totalt 4-6 flokker i hele Norge. Det må også være på det rene at fellingen ikke kan true bestandens overlevelse og at formålet ikke kan nås gjennom andre tilstrekkelige virkemidler. Men når flere av medlemmene i nemda kommer fra partigrupper som har programfestet mål om null ynglinger av ulv i Norge, blir det umulig å fokusere på de «mykere» virkemidlene.

Dette er sakens kjerne. Jeg trodde virkelig at disse formuleringene faktisk betyr noe. At Norge anstrenger seg for å finne alternative løsninger til å skyte ulven. At målene for antall levende ulv var et minimum. At «offentlige interesser» også omfattet de som kjempet for dyr og økosystemers egenverdi. Så viser det seg at arbeidet i nemnda i realiteten går ut på å skyte flest mulig ulv - både innenfor og utenfor ulvesona. Nå skjer det altså igjen. Statsforvalterens fagfolk har laget et svært grundig faggrunnlag for nemdas beslutninger. De har også i år foreslått å ta ut én familiegruppe, for å «opprettholde tillit til forvaltningen». Det betyr i klartekst at ulvemotstanderne blir sinte om det ikke tas ut minst én flokk. Sekretariatet har tatt til etterretning at dette er den politiske realiteten og imøtegår det først som sist. Dette bør i seg selv være ekstremt oppsiktsvekkende, men senere rettsavgjørelser har vist at slik praksis dessverre ikke tolkes som lovstridig.

Flokken som nå skal felles er en stabil familiegruppe som ikke har påført noen mennesker tap. Det er fordi det er få som driver med beitedyr uten tilsyn ute i ulvesona, som jo må bety at politikken med geografisk avstand mellom beitedyr og rovdyr virker. Likevel ble det foreslått, og vedtatt, å ta ut ytterligere to flokker - til sammen TRE - innenfor ulvesona. Vi har ikke hatt så få ulv på 7 år og er nå helt på grensen til bestandsmålet. Om vi mister ulv utenom lovlig felling, betyr det at vi er på et kritisk lavt nivå. Alle som kan fagene genetikk og økologi vet at en så liten bestand vi har nå er svært sårbar. Innavlsgraden ligger i dag på 0,24 - skremmende nær genlikheten til ulvesøsken (0,25).

Dette gir økt utsatthet for sykdom, skader og lav fruktbarhet. For at graden skal gå ned, er vi avhengig av hyppig innvandring av ubeslektet ulv og mange valper, neste år. I stedet gir dagens politikk en svært lav gjennomsnittsalder på dyra. Det praktiske livet i ulvesonas skoger preges av drøssevis av viltkameraer (til dels ulovlig satt opp) og stressende trafikk av folk som skal “følge med” og kartlegge.

Jegermiljøet vil “ta ut” ulv for å sørge for at det er nok elg igjen til elgjakta. Å skyte konkurrenten for å ha nok elg selv? Lite edelt… Som et alternativ til jakt som fritidsaktivitet ønsker jeg meg heller en opplevelsesnæring knyttet til å formidle kunnskap om rovdyr. Tenk for en opplevelse; å sitte god og varm under en gapahuk og høre ulvehyl i natten. Vi trenger ikke drepe dyr for å ha glede av dem.

Et argument jeg derimot har medfølelse for er at de «psykososiale forholdene» for mennesker som lever med store rovdyr tett på kan være belastende. Det skal ikke bagatelliseres. Jeg mener likevel det som skal ligge til grunn for politiske beslutninger om felling må være faglige vurderinger av den reelle risikoen for angrep fra ulv.

På grunnlag av mine erfaringer i nemnda, tror jeg MDG har falt ned på riktig konklusjon - om at rovviltnemnda som politisk organ ikke fungerer. Det gjøres ikke vedtak for naturens beste. Derfor bør den legges ned i sin nåværende form.

De som «melder seg til tjeneste» har som regel sterk interesse i saken - meg selv inkludert - og slik driver vi konfliktnivået opp, ofte på bekostning av ulven selv. Vi mener rovviltforvaltningen må drives av fagfolk, med lokal kjennskap og kompetanse på naturforvaltning. Nå skyter vi ulv for å berolige og drive politikk, ikke for å hindre skade.

For oss som ønsker flere ulv i norsk natur, er dette vondt. Selv i dette vervet der jeg er så nærme avgjørelsene som mulig, føler jeg meg helt maktesløs. Jeg kan bruke stemmen min i debatten, men det forandrer ikke det faktum at vi “med vilje” fortsetter å holde en kritisk utrydningstruet, svært innavlet rødlistet ulvebestand nede - med departementets og domstolens «velsignelse». Departementet har også bidratt til å øke konfliktnivået, med verdiladde ord- og bildebruk. Jeg skulle ønske alle opptrådte mer respektfullt. Vi er to fra MDG i rovviltnemd for region 4. Vi stemte begge mot alt uttak av ulv i år, men er i mindretall. Det hjelper altså ikke, men vi velger å være to proteststemmer mot en trist og naturfientlig ulveforvaltning i vårt land. Vi skal fortsette å være en stemme for ulvens plass i naturen, men det er et trist og frustrerende verv å ha i vår tid.