Treet i sjøen

En stubbe stakk opp av sjøen. Midt mellom Flatøyna og Ulvøyna så det ut som om noen hadde hogget ned et stort tre. Stubben var alt som sto igjen, som noe man kunne sette seg og ta en rast på. Den fløt ikke av gårde, men sto stille i vannet. Vi padlet mot den, sakte, slik det er naturlig å nærme seg noe som bryter med de forestillinger man har om verden.

Da vi var noen meter unna, så vi greinene. Dette var ingen stubbe. Det var et helt tre. En stor gran sto på hodet i Nordåsvatnet, som plantet i luften over et hav der alt var opp ned. Bare røttene manglet over de titalls centimeterne som stakk opp over vannet. Under vannflaten strakte stammen seg nedover og utover i tykke, gulbleke greiner som fortsatte i en krone av mindre greiner, mer og mer utflytende og forvrengte til de sluktes av mørket. Synet var forunderlig og tiltrekkende, men vakte også en dirrende uro i armene, en fornemmelse av at normaliteten når som helst ville kunne gjenopprettes og kajakkene kastes inn i en undervannskarusell av greiner og granbar.

(Artikkelen fortsetter)

Allerede dagen etter dro jeg ut igjen. Stubben sto fremdeles midt i sundet. Igjen begynte jeg å lure på hvor det kom fra, ikke treet, men det fysiske ubehaget ved å se stammen og greinene forsvinne nedover i dypet. Det var noe mer enn en redsel for at treet plutselig skulle snu seg. Kanskje var det de blasse fargene, en livløs gråhet og det totale fraværet av varme som opptrer fordi vannet suger opp det røde lyset. Kanskje var det den diffuse overgangen mot ingenting, en ubestemmelig grense mellom det håndfaste og det man ikke vet noe om.

Ubehaget minnet meg om en tur året før, da jeg padlet bort til noen plankebiter som stakk opp fra sjøen noen meter utenfor land. Først da jeg var kommet helt bort, oppdaget jeg at stumpene var enden av lange bord som fortsatte på skrå langt nedover i vannet, baugen av en båt like under kajakken min. Mørket visket den ut lenge før akterenden. Jeg skovlet panisk, skrekkslagen ved tanken på å velte, på å skulle sette føttene på en sunket dørk, på å komme bort i levninger av noe mennesker har konstruert og senere forlatt. Først da jeg var 10–15 meter unna, stoppet jeg, så tilbake mot bordendene og oppdaget det blå tauet som gikk fra baugen til land. Noen hadde satt igjen en båt for at den skulle bli borte, men ennå hang den fast.

Den tredje dagen dro jeg ut igjen til stubben med en venn, Øyvind Breivik, som er oseanograf og forsker på ting som driver i sjøen. Jeg hadde spurt ham hvordan trær flyter, og han bekreftet at stammer normalt legger seg horisontalt i vannet. Kunne verdenshavene likevel være fulle av trær som flyter oppreist og opp ned, uten at vi ser dem? Spøkelsestrær med kroner så tunge at tyngdepunktet ligger der og ikke i stammen? Han trodde ikke det og ville gjerne se dette unntaket. Kvelden var blikkstille, og i den lave vårsolen så stubben enda mer uvirkelig ut, en gyllenbrun trekubbe som speilte seg i vannet. Det var som om den skulle vært limt inn i et bilde, eller som om det hele var iscenesatt for å få betrakteren til å revurdere sin oppfatning av hva som er mulig.

Øyvind padlet bort til stubben og prøvde å rikke den. Jeg holdt meg noen meter unna, fremdeles redd for at treet skulle løsne og skyte opp i vannrett posisjon, kanskje til og med snu seg helt rundt og stå slik det en gang må ha stått, med greiner og barnåler i været. Ufysiske vendinger virket ikke lenger usannsynlige. Stubben rikket seg ikke. Trolig hadde treet kilt seg fast i bunnen. Jeg padlet inn til det og strakte hånden nølende frem, overrasket over å kjenne at kuttflaten under fingrene ikke skilte seg fra annet treverk.

I 1896 oppdaget geologen Joseph Diller en stående trestamme som drev rundt i Crater Lake i Oregon. Det gjør den fremdeles. Stammen – av hemlokktre og med tilnavnet Old Man – er ti meter lang, og en drøy meter stikker opp over vannflaten. I løpet av tre måneder i 1938 tilbakela den minst ti mil, en liten etappe på en ferd ingen vet når begynte. Karbondatering har vist at treet døde for rundt 450 år siden. Ingen vet hvordan Old Man ble stående oppreist, heller ikke om stammen til slutt vil synke stående, slik trær gjør i en innsjø i nabostaten Washington. Ras forårsaket av vulkanen Mount St. Helens’ utbrudd i 1980 skapte en 260 meter høy flodbølge som skyllet oppover fjellsiden over Spirit Lake. Vannet rev med seg skog nok til å legge en femtedel av innsjøen under et teppe av stammer. De fleste flyter vannrett, men inne blant dem finnes trær med røtter så tunge at de står oppreist under vann. Sakte trenger vannet inn i trærne til de synker og blir stående på bunnen.

Så mange trær som havner i havet, må ikke slike vertikale unntak finnes også der? Stammer med røtter og trekroner i stående driv gjennom øde områder og på dyp der intet menneske kan se dem? I verdenshavenes virvler samler plast og annet søppel seg i øyer, en målbar fortetting, om ikke så tett at man kan gå i land. Finnes det også flytende undervannsskoger, samlinger av oppreiste trær fra ulike kontinenter? Og om slike skoger skulle eksistere, kan det dypt der inne finnes klynger av trær som flyter opp ned, unntak fra unntak?

Fire dager senere ble treet i Nordåsvatnet fjernet. Hva skulle man ellers gjort? Stubben i sundet utgjorde en trussel for fritidsbåter og for roerne i de to klubbene som trener der inne. Jeg fant igjen treet inne ved en av øyene, der noen hadde fortøyd det til land så det ikke skulle drive av. Den store granen hvilte på bunnen med stubben innerst på grunnen. Stammen og greinene lå som veltet utover, svakt skrånende til de ble oppløst av mørket. De gustne, fordreide greinene var like uhyggelige som før, men i den liggende stammen fantes det ikke lenger noe uforløst, ingenting som kunne drive en karusell mellom virkeligheten og det ukjente. Det var et tre som var felt og hadde sunket, uten spor etter en gang å ha stått opp ned i et sund. Ikke noe utenom det vanlige.