Stillhet er ikke ingenting

Hjemme er jeg en snikdemper. Jeg lusker rundt og skrur ned all lyd jeg kommer over. Mute-knappen på fjernkontrollen har jeg et elsk forhold til, men noe sier meg at andre i huset har det samme avhengighetsforholdet, bare på søken etter motsatt effekt. Slik holder vi på. Mener noen opp, mener jeg ned, mener noen nivå 30, mener jeg nivå 3.

I fjor tenkte jeg da jeg gikk hjemme i mammaperm at jeg hadde funnet min perfekte kompis, min ikke-snakkende baby. Gud, så deilig vi hadde det, mulig klinte jeg til med litt chill out eller slow jazz på Spotify, men stort sett hadde vi det stille. Jeg kom inn i en flow, sånn at når vi gikk tur i skogen og jeg så trærne som stod rett opp og ned, og det var det de gjorde, følte jeg meg jaggu ikke langt unna i livsrytme. Det var meg og bjørka liksom – fullstendig i synk.

For strømmen av ytre inntrykk er heftig og kan oppleves overveldende, men visste du at vi også gir fra oss mer lyd enn før, som at vi snakker dobbelt så raskt som på femtitallet? Vi fyller tiden med flere ord. I hvert fall om vi legger artikkelen «Taletempo» til grunn, og går god for politikere som representative for resten av oss. Politikerne har nemlig skrudd opp taletempoet med 50 prosent på 50 år.

Det påviste professor Ulf Torgersen i artikkelen som stod publisert i Nytt Norsk Tidsskrift i 1999. Han har regnet ut antall anslag i referatene, dividert med antall minutter debatten har vart. Resultatene var slående. Under trontaledebatten i 1945 klokket Einar Gerhardsen og Trygve Lie inn på 584 anslag per minutt, i 1980 hadde antall lyder fra politikerne under trontaledebatten økt til 772, og etter trontalen i 1995 debatterte statsminister Gro Harlem Brundtland med Carl I. Hagen, Kjell Magne Bondevik og Johan J. Jakobsen med et tempo som var steget til 863 anslag per minutt.

Om man skulle anta at antall anslag har økt i samme takt fra 1995 og fram til nå, vil vi i 2021 være oppe i 998 anslag per minutt. Da snakker vi i et tempo som er 71 prosent raskere enn i 1945. Det blir ganske mange flere ord å forholde seg til.

(artikkelen fortsetter)

De gangene jeg selv har erfart å fylle all tid med ord, har jeg ofte vært stresset, enten hatt dårlig tid, vært nervøs eller kanskje vært opptatt av å gjøre et godt inntrykk. Babla i vei på høygir, meget mulig akkompagnert av et raskt bankende hjerte og svette hender, og etterpå utelukker jeg ikke at jeg har blitt sittende igjen med bruddstykker av samtalen dirrende i hodet og med en uggen følelse i magen og lurt på, hva var det egentlig jeg sa?
Ikke er munndiaren oppbyggende for spenningen heller, for den inneholder ingen «suspense». Det var jo det Hitchcock var ekspert på, å holde seeren på pinebenken slik at spenningen fikk bygge seg opp. Dropper man alt dette i en film, i en samtale, eller med seg selv for den saks skyld, altså stillheten, pausene, mister man mye, og i hvert fall går man glipp av en god del mulighet for undring.
Det er litt dumt, for undring er ganske ålreit. Mer om det senere.

Poenget: vi har i grunnen, slik vi lever nå, ikke tid til å bli hørt eller til å høre - og vi har heller ikke tid til å høre vår egen, egentlige stemme, eller særlig god anledning til å komme i kontakt med den eller å kjenne den følelsen vi har i oss selv, av oss selv.
Kan det ha å noe å gjøre med at vi så tidlig lærer oss å lytte til all støy der ute? Du må ditt, du må datt, du skal det ene og det andre. At vi gir hele vår oppmerksomhet til alt som skjer, til vi konsekvent ser mer ut enn inn og har tilpasset oss et tempo som vi egentlig ikke er ment for - og konsekvensen av dette er at vi glemmer - eller til og med ikke vet - at vi også kan lytte til vår egen stillhet?
Fravær av stillhet gjør at vi ikke får tilgang til oss selv. Høyere tempo, raskere oppdateringer – og flere ord - gjør at vi trener oss til hele tiden å måtte ha impulser, slik at vi ikke får anledning til å møte tempoet, jaget og uroen vi har inni oss.

For støyen har sneket seg på like mye som følelsen av stillhet har sklidd unna. Litt sånn som havet sniker seg på eller trekker seg tilbake i flo og fjære. Sakte og umerkelig, og hverdagen vår flommer nå over av desibel, ord og inntrykk. Men noen ganger kan trangen til å komme unna lydene bli sterk. I panikk er det ikke utenkelig at vi skrur av det som står på; radio, iPad, musikk, og gauler ut til omgivelsene, bare væææær stille! Eller det kan hende vi juger på oss at vi må dusje eller gå på do, bare for å få være i fred. Det er ikke uten grunn at grupper som «Vi som trives i hengekøye» eksploderer på Facebook - fordi folk trekker vekk fra bråket og ut i skogen. Vi mennesker trives der. I mer ro. I de omgivelsene kjenner vi kanskje på noe annet, noe mer, vi kjenner på oss selv – og livet kanskje, det som korrelerer bedre med vår egen indre klang, den du ikke like lett kommer i kontakt med når The Weekend vibrerer ut av høyttaleren mens smoothiemaskinen går.

For selv om det kan oppleves slik innimellom – kan jo STILLHETEN strengt tatt aldri bli borte, den kan bli borte for oss, vi kan miste kontakten med stillheten, ja, men vi kan finne den igjen. I den forbindelse kan du selv ta tak, slik som for eksempel legestanden mener de bør gjøre.

I en artikkel i Tidsskriftet Den norske legeforening publisert 7. januar skriver artikkelforfatterne Øystein Figenschou og Harald Jodalen dette: «Stillhet er ikke ingenting. Stillhet har en viktig rolle i konsultasjonen og bør vies større oppmerksomhet.» Videre trekker de frem at bruk av stillhet faktisk er oppbyggende for tillitsforholdet mellom lege og pasient - og at det er tidsbesparende. «Stillhet er, som alle lydfenomener, noe som utspiller seg i tid. Det er lett å tenke seg at å bruke stillhet er tidkrevende, men det er mer fornuftig å tenke på denne tiden som en investering, heller enn en utgift man aldri får igjen. På sikt er det å bruke stillhet tidsbesparende.»
I Hunskårs lærebok i allmennmedisin fremheves en studie fra 1984 som viser at legen i gjennomsnitt avbryter pasienten etter 18 sekunder. «Ved å la pasienten få snakke fritt kan man komme raskere til sakens kjerne. Avbrytelser i et forsøk på å være effektive kan fort virke mot sin hensikt. Stillhet er det ultimate åpne spørsmålet», skriver Figenschou og Jodalen i artikkelen med navn Stillhet.

En måte for deg og meg å få litt kontakt med stillheten igjen, er å fjerne distraksjoner (sånne daglige ting, mobilpause, færre planer, meditere og så videre) eller fjerne seg fra bråket (dra på fjellet, inn i skogen eller noe sånt). Så om du syntes dette hørtes fristende ut, får du avslutningsvis en enkel liten topp 3-liste om hva du kan oppnå ved å både ha det og være mer stille.

1 . Muligheten til å dagdrømme

Det å sette hjernen i frigir slik at den kan boble av seg selv og lufte ut. Og når de første boblene har lagt seg i glasset, hva kommer da? Da er det mulighet til å drømme innenfra, at det innvendige, det som bærer det hele, stillheten, kommer ut og blir synlig og følbar igjen. Da kan du kjenne deg selv. Derfor er stillheten så viktig, den gir deg tilgang til deg selv, til informasjon som du trenger om deg selv og har nytte av, for å forstå deg selv bedre.

Det å ha det roligere og kanskje også da være mer i synk med ditt eget tempo, bringer også med seg håp, gjør det ikke, pirring, subtile ting som plutselig finner sin vei frem og popper opp, et minne, en drøm, en følelse, spørsmål som, hva skjer nå?, hva skjer videre?, du som leker deg rundt med fremtidstanker?
Si at du går deg en tur, lar mobilen ligge hjemme, og så går du ut i verden og undrer deg. Og jaggu fikk du rom til å dagdrømme, og så fikk du tid til å møte spørsmål og tanker som du hadde inni deg, men som du i all støyen ikke visste helt var der, så endte du kanskje til og med opp med aha-opplevelser på den gåturen eller en dypere forståelse av noe du har kjent på, men ikke helt fått fatt i: oi, er det dette som ligger og gnager, er det kanskje derfor jeg har problemer med å sove, eller er det det valget jeg bør ta, er det den drømmen jeg skal følge?
Hvem vet. Men undring er gull.

2. Opplevelsen av at tiden går saktere

Vi erfarer tid som bevegelse i rom. Når det er mye som beveger seg i rommet hele tiden, impulser fra skjerm, lyder fra radioen etc. - smitteeffekten det har på nøtta med tanker og emosjoner - og «tempoet» av signaler fra kroppen - så oppleves det som om tiden går raskere. Så jo mer bevegelse (fravær av stillstand) jo raskere oppleves tiden å gå. Stopper du opp et øyeblikk så er det som om bevegelsene fortsetter i alle retninger, og forsøker å trekke deg etter, litt hit, litt dit, litt overalt. For vanen går raskt, men tilstedeværelse går sakte, tiden går fort mens stillhet er stille. Så det hjelper å være bevisst på disse kreftene.

Prøv å bli der du er, ikke følg alle bevegelsene, og hold ut, for det kan oppleves ubehagelig å ikke bli med på kjøret. Først når vi stopper opp, vil «kastene» og bevegelsene i pysken bli synlige, og det er ikke alltid behagelig eller koselig alt som trer frem når du tar deg tid til å se. Vi må derfor tåle stillheten, for å få kontakten med den virkelige stillheten igjen. Litt poetisk der, kanskje, men bare sjekk det ut, og se om det er noe i det.

3. Et mer uthvilt hode

Det å samle oppmerksomheten vil hjelpe hele systemet til å gå i restitusjon. Et nervesystem (oppmerksomhet, for eksempel) på speed, setter fyr på «alt» av prosesser, slik at vi er klare til kamp/flukt. Da blir det ikke mye hvile - og det vi erfarer som livet går forbi oss uten at vi er med.
Så - om du ikke vet hvilke knapper du skal trykke på for å få mer energi og bedre tid, bare et løst tips, prøv mute.
Og så hva?
Naturen. For eksempel.
Stikk ut der, ja, uten headsett, og se hva som skjer når du setter hjernen i fri.