Stille lys

I dag fotograferer så godt som alle mennesker hele tiden, fordi vi går rundt med smarttelefoner i lomma. Forbausende mange har blikket rettet mot seg selv også når de fotograferer, det er seg selv de ser, selv når landskapet foran dem folder seg ut med sitt lys, sin natur og sine linjer.
Likevel finnes det noen som fortsatt tviholder på det som var fotografiets og fotografens opprinnelige drivkraft, det å rette blikket utover, mot verden utenfor seg selv.

Sverre Aurstad tilhører denne skolen. Han fotograferer natur og landskap, detaljer og panoramaer, og hele tiden forsøker han å formidle det han ser der ute. At han skulle stått der en tidlig morgen, eller en sein kveld, i sol eller tåke eller regn eller snø, og tatt bilder av sitt eget ansikt - det er neppe noe som noen gang har falt ham inn.
- Vi kan se ut fordi lyset faller inn. Lys er en forutsetning for alle prosesser i naturen, og også utgangspunktet for enhver form. Jeg fotograferer fordi dagligdags talespråk eller prosa ikke strekker til for å erfare omgivelsene. Bildespråket er mer i slekt med lyrikk og musikk. En student gikk bort til lyrikeren Robert Frost og bad ham «forklare» et dikt. Frost svarte: «Vil du at jeg skal si det på en dårligere måte?» Jeg fotograferer for å si noe annet enn det jeg bruker ord til, sier Sverre Aurstad.
Fotografiene hans kombinerer det konkrete med det universelle. De er mulige metaforer for forholdet mellom menneske og landskap, de kan bekrefte et ståsted i en større kontekst.
- Gjennom å arbeide med landskap og natur over tid, blir jeg klar over at jeg som individ betyr lite i den store sammenhengen. Samtidig er vi som art eksistensielt og historisk tett bundet opp til landskapet – et bånd vi i ferd med å miste i iveren etter å tømme naturen for ressurser, spesielt de ressursene som kjapt kan konverteres til kapital.