Sopp som redder verden

Jeg følte meg rastløs. Solen skinte og det var høst i luften. Jeg tok på meg de slitte fjellskoene som sto i gangen og gikk ut døren. Utålmodige skritt førte meg til skogholtet i utkanten av bydelen min. Det var en behagelig stillhet rundt meg. Ingen motorlyder, ingen tuting, ingen kjefting.
Jeg fant stien og fulgte den inn i skogen. Jo lenger inn jeg kom, desto mørkere ble det. Skogen var tett og gammel. De få strålene som rakk helt ned til skogbunnen fanget oppmerksomheten min.
Til min overraskelse så jeg at jorden rundt meg var teppelagt med sopp, i alle størrelser, farger og fasonger. Noen kjente jeg igjen, andre hadde jeg aldri sett før. Enkelte så ut som de hørte hjemme på Mars. På et gammelt, tykt bjørketre var noen svulmende gule soppskiver festet på rekke og rad nedover stammen. Der borte var en sopp som lignet en rød sjøstjerne, glansfull og fuktig.
Jeg er forsker. Senere har jeg innsett at disse små, underlige marsboerne som befant meg ved tuppen av skoene mine denne dagen i skogen, kanskje vil vise seg å være våre fremste hjelpere i kampen for å takle store miljøproblemer.

Sopp i dagliglivet
Før trodde jeg at sopp var en plante. Det er ikke så unaturlig. Tidligere plasserte også biologene sopp i planteriket, men i dag vet vi at sopp har sitt eget rike: Soppriket. Vi vet også at de faktisk er nærmere beslektet med mennesker enn med planter.
Biologene anslår at det finnes mellom 1,5 og 5 millioner ulike sopparter, og flesteparten er ennå ikke oppdaget. Hver art har unike egenskaper. Rundt 300 sopptyper er skadelige for mennesker. Vi kan dø hvis vi pådrar oss en uheldig soppinfeksjon eller ved å spise noen som er giftige.
Men sopp kan også redde liv.
Sopp i naturen har, i likhet med oss mennesker, et behov for å beskytte seg mot bakterier. Et av soppens forsvar mot bakterier er penicillin.
Stoffet ble tilfeldig oppdaget da den britiske forskeren Alexander Fleming kom hjem til laboratoriet sitt etter en ferie. Før han dro hadde han forsøkt å gro bakterier i de små glasskålene som forskere bruker. Da han kom hjem, så Fleming grønne flekker av mugg i skålene. Også jeg vet hvor irriterende det kan være når forsøk blir forurenset med mugg og prøvene blir ødelagt. Men Flemming la merke til noe rart: I skålene fantes ingen bakterier. Han forstod at soppen skilte ut et stoff som drepte bakteriene.
Oppdagelsen av penicilin endret verden.
Vi trengte ikke lenger å dø av vanlige bakterielle infeksjoner.
Soppen forandret verden.
Og i dag kan den være i ferd med å gjøre det igjen.

Ut i naturen
Jeg gikk videre innover stien. Hvordan hadde jorda sett ut hvis sopp ikke eksisterte? En haug med døde dyr, fugler og brukne trestammer ville lagt seg lag på lag, høyere og høyere, som en esende sandwich. En tur i skogen kunne vært ganske utfordrende. Det er soppen som tar jobben med å bryte ned organisk materiale. Uten sopp stopper næringskjeden opp. Næringsstoffene som er tatt fra jorden blir ikke returnert. De fleste planter er også avhengig av å samarbeide med sopp for å vokse. Soppen hjelper dem å ta opp næring og vann fra jorda. Som takk for hjelpen får soppen sukker fra plantene. Vinn-vinn.

Verdens største organisme
Jeg så utover skogstien. Noen meter der fremme var et kraftig tre falt over ende. Det lå en haug med jord ved roten av treet. Jeg la merke til noen lange, hvite tråder i jordhaugen. De så ut som sukkerspinnet jeg fikk på 17. mai da jeg var liten. I dag vet jeg at de hvite trådene kalles mycel. Det er dette soppen består av.
Den største levende organismen på jorden er en sopp: Den dekker et område på størrelse med Kuwait, men mesteparten av organismen befinner seg under jordoverflaten. Slik er det med all sopp: De er sjelden synlige over jordoverflaten.
Under jorden lever soppen med sine hvite myceltråder, på jakt etter næring. Bare om høsten avslører den sin identitet for oss turgåere: Mycelet samler seg på ett punkt, og danner et fruktlegeme som strekker seg opp av jordskorpa. Ofte har soppen én stilk og én hatt. Under hatten gjemmer den sporene sine, som blir sluppet fri når de er modne. Sporene faller på bakken og kan danne en ny sopp.
Det gamle fruktlegemet dør og råtner bort.
Kretsløpet er sluttet.

Jordens internett
Mycelet er også et avansert nettverk som blir brukt til kommunikasjon. Den amerikanske soppeksperten Paul Stametes går så langt som å hevde at nettopp dette nettverket er inspirasjonen for det moderne internettet.
Soppene er til en viss grad oppmerksomme på oss når vi går tur i skogen. Når vi setter ned foten ved siden en sopp, kan soppen sende et signal videre om at potensiell næring er på vei. Rusk og rask på skogbunnen blir flyttet på når vi tråkker på den, og dermed kan et dødt løv plutselig være innen rekkevidde for en sopp. Myceltrådene vokser mot løvet og starter nedbrytingen.
Til forskjell fra oss mennesker fordøyer soppen maten utenfor kroppen. Det skjer ved at den skiller ut spesielle nedbrytningsstoffer, enzymer, fra mycelet. Når enzymene kommer i kontakt med materialet som soppen vil bryte ned, blir næringsstoffene delt opp i mindre biter. Det er denne prosessen vi kan utnytte for å bøte på et av våre største miljøproblemer: Forurensning.

Synet bedrar
Jeg gikk videre på stien og ble drevet inn i mine egne tanker. Plutselig tråkket jeg i en liten vanndam. Jeg så ned på skoene mine for å sjekke skadene. De var tilgriset av olje. I dammen lå oljen som en tynn regnbuehinne på overflaten. Det var et vakkert syn, med farger som dekket hele spekteret fra rødt til blått. Men jeg lot meg ikke lure.
Oljen er kanskje vakker, men den er en slu fiende for jorden. Den kveler, kjøler og forgifter liv.
Konsekvensene av miljøforurensning har vi erfart allerede. Datoen var 10. april 2010. Stedet var Mexicogolfen. En oljerigg eksploderte ute i havet. Resultatet var elleve døde mennesker og 100 dager med oljeutslipp.
Røret som spydde ut olje ble til slutt stengt, men da hadde allerede 13 000 tonn olje lekket ut.

Olje på frifot
Oljen forgiftet både mennesker og dyr, og forårsaket kreft hos organismer i området. Det ble rapportert at fiskefostre som kom i kontakt med oljen, døde. Kjemikaliene hindret den naturlige utviklingen av hjertet hos de unge svømmerne. Uten et friskt hjerte kan ikke livet opprettholdes. Fiskere i området rapporterte også om at de fanget reker som manglet øyne og krabber med bare én klo. Det var sterkt reduserte fangster sammenlignet med årene før ulykken.
Oppryddingen var vanskelig og tidkrevende. Frivillige i beskyttende oransje gummidrakter flokket seg for å vaske sjøfugler, stinkende og svarte av olje. Mange ble reddet. Men de frøs i hjel ute på havet, fordi oljen klistret seg til fjærene og ødela deres isolerende egenskaper.
I dag behandler vi oljeutslipp med kjemikalier som løsemiddel. Men kjemikaliene kan ironisk sett være mer skadelige for organismer enn oljen i seg selv. Vi lever i en tid som nærmest skriker etter bedre løsninger på slike miljøproblemer. Oljenasjonen Norge – vi som har tjent oss rike på det svarte, giftige gullet – bør kanskje gi mer tilbake til naturen.
Sopp, for eksempel.

Nye ideer
Sopp kunne begrenset konsekvensene i Mexicogolfen dramatisk. Forsking på bruken av sopp ved forurensning kalles ”mykobehandling”. Det er et felt med et stort potensiale. I England og USA har soppforskerne brukt Østerssopp til å strø ut over tilgriset jord. Østerssopp er spesielt effektiv på å bryte ned olje.
Forskere i Washington har gjort flere vellykkede eksperimenter der de fjernet olje fra forurenset jord ved å strø ut sopp. Vi har alle sett de svarte jordstykkene langs E18: Svarte og grå, tilgriset av olje og bensin.
I eksperimentet i USA forsvant bortimot all oljen fra jorda etter åtte ukers behandling med Østerssopp. Det eneste som ble brukt i behandlingen var soppsporer, sagflis – og tålmodighet. Sagflis blandet med soppsporer ble fordelt over området og deretter satt i karantene i åtte uker. Da forskerne kom tilbake til stedet, hadde soppen vokst i store mengder på den tidligere petroleumsstinkende jorden. Og da forsto de: Soppen brukte oljen som næring. Den forvandlet oljen til blant annet karbondioksid og vann. Etter en stund slo større organismer seg til ro på jorda. Planter vokste og tiltrakk seg insekter. Med insektene kom fuglene. Og etter åtte uker yrte det av liv på området som bare noen uker i forveien virket helt fortapt.

Rydder opp bly
Sopp kan også brukes til å samle opp tungmetaller som kvikksølv eller bly. Jegere glemmer ofte å ta med seg brukt ammunisjon og hylser tilbake fra jakt. Bly blander seg med jorden og den hoper seg opp i næringskjeden. Planter tar opp blyet gjennom røttene. Dyr spiser plantene og får bly inn i systemet. Jegere skyter planteeterne, setter steken på bordet og fòrer familien sin med farlige miljøgifter.
Også her kan soppen rydde opp. Metoden er lik som ved oljesøl. Man fortsetter å bruke sagflis, soppsporer og tid. Det begynner å gro etter en stund. Soppene fungerer som en svamp som suger til seg tungmetallet og lagrer det i fruktlegemet. Etterpå plukkes soppene av mennesker med beskyttelsesutstyr og fraktes bort som avfall.

Naturlig visdom
Naturen har mye å lære oss. Den har inspirert kunstnere, forfattere og musikere. På bildene til Monet er kjærligheten til naturen tydelig. Vivaldis fiolinkonserter om de fire årstidene kan tolkes som en hyllest til moder jord. Folk som er opptatt av miljøet, kan ha godt av å lytte til Vivaldi. Å utvikle høyteknologiske løsninger på klimaproblemer er vel og bra. Men et av de viktigste verktøyene for å begrense miljøproblemene, ligger rett foran oss på stien.

I dag, når jeg går tur blant disse underlige organismene, tenker jeg: I stedet for å se ned på sopp så bør vi heller se opp til dem.