«For meg betyr fjellturen enda mer for den mentale helse»

Finse, mars 1981: Kronprinsesse Sonja og Dannmarks Dronning Margrethe legger sammen med ti andre og DNT-veteran Claus Helberg ut på skitur mot Raggsteindalen og Skarvheimen. De overraskes av svært dårlig vær. Hellberg skriver i Turistforeningens årbok:

"Vinden øker på i stigningen mot Kirkedøren, vi får problemer med snøen som blåser bakfra og inn under støvlene, det bygger seg opp isklumper, skiene må stadig av, vi sparker med støvler og skraper med kniver. Det blir mye stansing, og tiden går. Sørvesten jager gjennom Kirkedøren, det er vanskelig å holde seg på bena, stadig går en over ende, og i de verste vindkulene ligger vi alle flate. Sikten går i bygene ned mot null, og vi blir borte for hverandre. En vott fyker avgårde som et prosjektil".

Deler av løypa er ikke kvistet, og hundespannet som skulle gå sammen med gruppa dukker ikke opp (det viser seg senere at de har returnert til Finse). Claus Helberg skriver at han er trygg, han mener det ikke er mulig å gå galt.

"Men det kan være vanskelig å få overbevist de øvrige om at det ikke er grunn til bekymring. Kronprinsessen dukker frem i snøkavet, hun ser alvorlig ut, føler sikkert ansvaret".

De kommer frem til Geiterygghytta klokken sju om kvelden. Været neste dag er like ille og den planlagte turen til Kongshelleren må sløyfes.

"Hviledag og tid for et lenge påtenkt intervju med H.K.H. Kronprinsesse Sonja", skriver Claus Helberg i DNTs årbok 1982.

Claus Helberg: Hvordan skal vi egentlig legge opp dette? Hva med titler og tiltaleform?
Kronprinsesse Sonja: Turkamerater og fjellfolk sier vel du og sløyfer titler. I stormbygene i Kirkedøren syntes jeg det falt svært naturlig.
C.H: Det var litt av en tur. Var du noen gang redd?
K.S: Jeg vet ikke hva jeg skal si. Om jeg aldri har opplevd slikt vær i fjellet har jeg jo på sjøen ofte måttet kjempe mot og med naturkreftene. Seiling kan også være en tøff sport. Men i går hadde jeg andre å tenke på. Våre danske venner går på ski kanskje 8-10 dager i året. Men vilje betyr nok vel så mye som trening og skiferdighet. Sir Geoffrey viste jo også en utrolig utholdenhet.
C.H: Burde vi ha blitt på Finse?
K.S: Kanskje det, slikt er lett å si etterpå. Men ingen i følge angrer på turen. En skitur i uvær på høyfjellet gir mer erfaring og lærdom enn brosjyrer og artikler i Fjell og Vidde. Vi lærer hverandre å kjenne og ikke minst seg selv. Nei, jeg er faktisk glad vi fikk oppleve denne turen, selv om jeg gjerne skulle ha sett Kirkedøren i godvær. Tenk bare på den fine opplevelsen på Geiterygghytta, den positive reaksjonen etter turen i uværet, gleden over å ha kommet vel i hus, hjelpsomheten fra vertskapet, som fant frem tøy fra innerst til ytterst for samtlige. Vår bagasje var jo med hundespannet, som returnerte til Finse. Det skapte en fin samhørighet blant deltakerne, et hyggelig minne å ta med.

C.H: Dette er ikke din første hytte-til-hytte-tur vinterstid?
K.H: Nei, jeg har gått to skiturer gjennom Jotunheimen, i fjor med Dronning Margrethe og Anita van Hauen. Vi gikk fra Eidsbugarden om Olavsbu - Spiterstulen - Glitterheim til Gjendesheim.
C.H: Jeg har lest et intervju av Thorkild Hansen. Der sier Dronning Margrethe at hun ikke er modig. Du må ha fått et annet inntrykk.
K.S: Ja, slike skiturer vi har opplevet disse to vintrene, er bare for de modige. På skituren ifjor fra Olavsbu til Spiterstulen var været svært dårlig, tett snødrev, tåke og løs snø. En av ledsagerne gikk ut for en skavl i nedkjøringen fra Raudalsbandet, heldigvis uten å skade seg. Vi var alle ganske slitne da vi kom frem til Spiterstulen i mørkningen.
C.H: Og hva syntes Dronning Margrethe om selvbetjeningshytta Olavsbu? Den var sikkert både rå og kald etter å ha stått ubrukt hele vinteren.
K.S: Dronning Margrethe syntes oppholdet der var det hyggeligste på hele turen, uten forkleinelse for de andre stedene. Men vi fikk ikke temperaturen opp i mer enn pluss tre grader på soverommet så vi sov på benkene i stuen. Jeg antar at Dronning Margrethe, akkurat som jeg, opplevet kontrasten til det daglige liv, hvor det meste blir lagt til rette for deg. Her var det ingen forskjell - alle må yte sitt for at tingene skal fungere, man er avhengig av hverandres hjelp. Med glede og stolthet kunne Dronningen komponere en dessert av hyttas hermetiske frukt, rosiner, medbragt sjokolade og annet tilbehør. Det var virkelig teamwork fra ende til annen, oppvask, tepperisting, gulvvask og rydding, alt det som oppholdet på en selvbetjeningshytte krever.
C.H: Mange brukere av selvbetjeningshyttene har nok mye å lære her!
Du er dyktig på ski, det er ikke ofte jeg ser så fin utforkjøring under vanskelige forhold, og jeg vil nødig gå omkapp med deg.
K.S: Fra jeg var barn har jeg vært glad i skiløping, og jeg benytter enhver anledning til å komme ut på ski. Hvor god jeg er, avhenger nok meget av formen, det blir neppe tilstrekkelig tid til trening. Om jeg er teknisk brukbar skyldes nok det at jeg lærte skiløping grundig. Skilærereksamen er det heldigvis blitt tid til. Det er morsomt å undervise andre, men utviklingen går hurtig, og mine læresetninger er nok gammeldagse i dag.
C.H: Du er med i konkurranser også?
K.S: Det er sjelden, det blir for liten tid til trening, men jeg deltar selvfølgelig i det årlige påskerenn i Sikkilsdalen.
C.H: Hva med bresport?
K.S: Lysten er der, men sommeren strekker ikke til! Hittil har det mest blitt skiturer på breer om vinteren. Men jeg hadde en fin opplevelse for tre år siden. I slutten av august gikk jeg på skarpt skiføre fra Flatbrehytta til Snowvarden, derfra gikk turen ned til de nydelige Befringstølene. Jeg antar at folk flest kjenner stølen fra Astrups tresnitt, men få har vel vært der.
C.H: Avisene fortalte om en mindre vellykket tur på Folgefonnen?
K.S: Ja, jeg ville kombinere en tur over Nordre og Søndre Fonnen med en reise til Festspillene i Bergen. Regn og tåke skapte problemer, vi fant ikke Holmaskjeri, utgangspunktet for peiling mot Fonnabu. Derfor kjørte vi ned fra breen og endte på Fjordhotellet i Rosendal sent på kvelden.
C.H: Planer om en ny tur til Fonnen?
K.S: Vi får se. Et problem jeg sikkert deler med mange andre er at jeg ikke kan ta slike turer på sparket. Programmet må settes opp kanskje måneder i forveien, det nytter ikke å vente på beleilige høytrykk. Men vi var heldige da vi for to år siden sent i mai gikk over Hardangerjøkulen. Det er slikt man drømmer om: Sol og varme, fint føre på breen, skarpe utforkjøringer ved Tresnut, grønne lier ut mot Simadalen og frukttrærne ved fjorden i full blomst. Vi har et utrolig vakkert land.

C.H: Med dine interesser får du oppleve landet fra mange sider. Får du tid til fotturer ?
K.S: Seilingen krever mye av min fritid om sommeren. Men jeg setter av en uke om høsten til fottur, den prioriterer jeg høyt.
C.H: Det er blitt mange turer?
K.S: Ikke så mange, men fine! Dessverre kom jeg noe sent i gang med skikkelige fotturer. Det begynte for seks år siden med Jotunheimen, og det ga mersmak, så jeg dro tilbake dit året etter. Senere er det blitt turer i Aurlandsdalen, Fjærland, Jølster, Nordfjord og på Sunnmøre.
C.H: Aurlandsdalen? Du har altså ikke opplevet denne før utbygningen. Hvilket inntrykk fikk du nå som vassdraget er regulert og bilveien slynger seg ned gjennom Steinbergdalen?
K.S: Turen var fin, den, fotturistene kan gå sine turer uberørt av bilveien. Vi la turen fra Øvstebø til Vassbygd om Bjørnestegvarden. Vår kjentmann fortalte at denne ruten ikke var brukt på tredve år fordi et steinskred hadde tatt stien, og fotturistene går i dag kløvstien langs med elven. Men jeg hadde lyst til å ta turen om denne utsiktsvarden, som jo er kjent fra Johannes Flintoes gouache på Nasjonalgalleriet.
C.H: Du er ikke avhengig av tråkkede stier, skjønner jeg?
K.S: Nei, i blant kan det være spennende å gå utenom allfarvei. Jeg husker spesielt en av turene på Sunnmøre. Vi hadde overnattet hos en av Ålesund-Sunnmøre Turistforenings representanter i den store setergrenda Herdalseter - det er ingen turisthytte der, og dagen etter skulle vi gå til Geiranger. Turen skulle gå over Holeegga, som kan være temmelig nifs, særlig hvis det blåser. Den lokalkjente hadde selv kun gått turen en gang for å rekognosere for oss - en uke tidligere. For øvrig kjente han ingen som hadde gått den.
Vi la i vei og våget oss opp på eggen, som delvis lå skjult i skodden, heldigvis kan jeg kanskje si. Det var to kilometer klyving langs en skarp egg, stupende bratt ut på den ene siden og med uhyggelig, skremmende ur på den andre. Etter hvert klarnet det opp, og eggen virket enda skarpere og villere. Vi krabbet videre på hender og føtter med sekk på ryggen. Nedstigningen fra eggen var en ny opplevelse. Fra det ødslige grå og golde bar det utover mot et grønt og frodig dalføre, en sterk kontrast til eggen og den smale fliken av Vesteråsbreen bak oss.
C.H: Turen over Holegga er nevnt i Kristoffer Randers "Sunnmøre". Den egner seg neppe for dem som har høydeskrekk.
K.S: Turen var faktisk spennende, og nettopp derfor virket nedstigningen og turen videre ut mot den grønne Vesteråsdalen så sterk. I visshet om at den mest krevende del av ruten lå bak oss, kunne vi nyde hvert skritt i det vakre dalføret. En robåt gled stille på Vesteråsvatnet like under Holeeegga, det var som å se inn i et maleri av Hans Gude. Jo dypere vi kom ned i dalen, jo høyere ble fjellene omkring, snøtungene som veltet seg dekorative ut fra Blåfjellet lyste som gull i kveldssolen. Det er vel bare fotturister som kan oppleve slikt! Et overveldende synsinntrykk.
C.H: Det neste blir vel klatring?
K.S: Vi får nå se på det.
C.H: Men fjell-Norge er ikke bare Jotunheimen og Vestlandet?
K.S: Nettopp derfor planla jeg en fottur i Femundsmarka sist høst, men et benbrudd satte en stopper for den. I stedet ble det kanopadling i grensetraktene, omkring Rógen og Revsjøen.
C.H: Altså en ny fjellopplevelse?
K.S: Ja, det er sikkert. Vi hadde telt og fullt feltutstyr. Det er en av de fineste ferieturer jeg har hatt, en hvile jeg sjelden opplever. Da forsto jeg hva en vennine hadde sagt: Padling er fløyel for sjelen. Det var det virkelig.
C.H: Får du være i fred for pressen når du farter slik omkring?
K.S: Pressen respekterer heldigvis at jeg får ta en tur i ensomhet. Men da Kronprinsen og jeg for noen år siden gikk på ski gjennom Jotunheimen, ble vi overrumplet av en herværende middagsavis. Flyet med journalist og fotograf landet like ved skituppene våre øverst på Vestre Memurubre, etter at vi selv hadde slitt bratt oppover i ca seks timer. Da var vi mindre begeistret, for å si det mildt.

C.H: Fremtidige fotturplaner?
K.S: Jeg håper jeg kan få anledning til å gå i mange av våre fjellstrøk, ikke bare i Sør-Norge, men også Nord-Norge. Om jeg ikke dekker så store arealer ved en fottur, lærer jeg landet så meget bedre å kjenne enn ved å reise omkring på annen måte. Det blir her som ellers under mange av livets forhold: Jo større innsats, jo større belønning. Litt blod, slit og tårer må til.
C.H: Bokstavelig talt?
K.S: I hvert fall slit, bratte stigninger fra fjorden opp til breen kan være slitsomt, ja. Og du skal være forsiktig i bratte nedstigninger. En i følget hadde et langt fall i en såpeglatt gresskråning på Sunnmøre. Det ble dypt kutt i armen og bandasjering. Et førstehjelpskurs kunne kanskje kommet godt med.
C.H: Kan du si noe om hviken betydning fjellturene har for deg?
K.S: De betyr så meget at jeg ikke lenger kan unnvære dem, det gjelder både skiturene og sommerturene. Selvsagt er turer i fjellet viktig for den fysiske form, en planlagt fjelltur er også et incitament til trening, noe man må ta seg tid til - å dra til fjells uten forhåndstrening er jo uklokt. Men for meg betyr fjellturen enda mer for den mentale helse. I et ellers hektisk og anstrengende program, hvor alt må gå presist på minuttet, er det viktig at jeg kan få lagt inn dager hvor jeg både kan hvile og lade opp til nye oppgaver.
En fottur gir meg så meget. Jeg treffer mennesker som jeg ellers ikke ville ha fått kontakt med, breførere, hyttevertskap og andre vi møter på turene våre, ofte i avsidesliggende deler av landet. En vandring i ensomhet opp i fjellet og innover viddene må være helsebot for alle som trenger hvile for sinnet. Når du tar fatt på stigningen fra dalen er det som du lesser av bekymringer og triste tanker - lar dem bli der nede. Jeg tenker ofte på Bjørnsons Arne. Lengselen mot de høye fjelle og undringen over hva som måtte være på den andre siden tror jeg ligger latent hos de fleste.
Kan jeg slutte med et sitat fra P.Chr. Asbjørnsen?
"Når verden går meg imot...har jeg stetse funnet meg vel ved at ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro".
C.H: Asbjørnsen var ikke dårlig valgt. Han la ut på sin første fjelltur mer enn 30 år før Den Norske Turistforening ble stiftet, og han ble foreningens første æresmedlem. Du har sikkert lest fra Asbjørnsen og Moe for dine barn. Kan jeg få spørre: Når blir barna med på fjelltur?
K.S: Når de får lyst.

Den sikreste måten å få med seg høydepunktene i nettmagasinet Harvest - få vårt nyhetsbrev på e-post hver fredag.