Noen barn er bare hjemme. I 56 dager.

#liveterbestute #endeligferie #vikoseross #hytteliv #lofotenasså #35graderogsol #pådenhøyestetoppen #kajakktur #laksefiskemedbarna

Hasthtaggene har gått bananas med de lekreste filtre og bilder av glade barn og voksne i hele sommer. Og selv om mange har klaget over mye regn og kulde, har sommeren vært ganske alminnelig. Men nå er det slutt. Skolene er åpne igjen, og barn skal gjenvinne motivasjon og læringslyst etter to måneder med skolefri.
Jeg håper vi slipper å skrive oppgave om hva vi gjorde i sommerferien, sier sønnen min når vi rusler gjennom parken på vei til første skoledag.
Hvorfor det, svarer jeg? Du har jo gjort så mye gøy? Ja, jeg har det, men jeg husker jo nesten ikke. Det er så mange ting. Hva var best da? Og han ramser opp turer både i Norge, og til utlandet som de største selvfølgeligheter.

For to uker siden var vi inne i den sjette ferieuken, og han var allerede da mettet på inntrykk og reiser. Han og lillebror ville helst bare henge ut hjemme. I Oslo. I bakgården. I parken. På løkka. Helst besøke en venn. Men de fleste var på ferie. Han ringte til en som pleier å være hjemme. Og får svar.
Hei, det er meg, sier sønnen min. Hei, sier vennen. Lang pause. Ingen sier noe. Hva vil du? spør vennen. Skal vi finne på noe i morra? Lang pause. Ja, kanskje det, svarer han. Vi kommer og henter deg klokken 11 i morgen med bil. Så stikker vi og spiller fotball eller noe.

Klokken 11 dagen etter står vi foran en stor og firkantet kommunal blokk i Oslo. Her er det mange leiligheter og mange navn på ringeklokkene. Vi husker ikke leilighetsnummeret, men en dame slipper oss inn. Det ligger mye søppel i oppgangen, noen har forlatt en rusten mikrobølgeovn og et par slitte fjellsko i herrestørrelse. Et skittent kelimteppe er dumpet ut i gaten. Vi romsterer gjennom hele bygget, og finner til slutt riktig leilighet. Moren til vennen vår åpner.
Å hei, sier hun, litt overrasket. Vennen vår sover ennå. Kom inn.
Har dere vært på ferie? spør jeg for å bryte tausheten.
Nei, svarer moren. Vi har vært her i hele sommer. Norsken hennes er blitt mye bedre, og jeg roser henne for det. Ja, nå er det bare to uker til skolestart, sier jeg for å skifte tema. Det blir spennende å se om de er ferdige med å bygge ny skoleplass.

To uker! roper sønnen høyt. To uker igjen! Og sinte gloser på et fremmed språk hagler inne på kjøkkenet. Ja, han kjeder seg, konstaterer moren, og ser ned. Kjedelig å bare være her uten kompiser og fotballtrening i åtte uker. Mye tv. Mye spilling.

Jeg kjenner meg trist. På hans vegne. På hennes vegne. På den lille familien. Ingen nye opplevelser. Ingen nye fortellinger mens andre rundt ham er proppfulle av dem. Og hva med oss selv? Hva med våre barns fortellinger? Her har mine sønner blitt så reiseblaserte at til og med svabergene i Vestfold ikke lokker mer. Mens vennen har vært hjemme leiligheten i Oslo. Kun hjemme. I 56 dager. Samtalen med moren får meg til å tenke. Jeg vet at det ikke er alle som har råd til å reise på ferie. Det leser vi om i avisene før sommerferien, og enkelte nordmenn låner ut hytter gratis på Facebook. Da eksploderer rausheten i likes, hjerter og superlativer. Debatten før sommeren dreide seg om at barn ikke skal føle press for å snakke om ferien. For det er så store forskjeller. Ja, det er det. 1 km skiller våre to sønner. Men samtidig en hel verden. Noen barn er allerede ferieblaserte. Andre barn drar ikke på ferie.

Hva med en tur på Sørenga? Jeg spør om han har vært der? Han rister på hodet. Jeg bestemmer meg for å gjøre dagen så bra som mulig for guttene og vennene. Kan vi lage feriefølelse på to dager i Oslo? Sammen? Vi suser avgårde langs Mosseveien mot Nordstrand, og fjorden blinker i sol.
- På den broen har jeg fisket med min far, sier vår venn. Jeg ser mot Ulvøya, og tenker at det sikkert var en fin stund.
Det blir is, trampoline og fotball i et villastrøk. Det blir bading på Sørenga.

På kvelden er det oppdagelser med lånte rulleskøyter. Nå skal kidsa legge hovedstadens asfalt for sine føtter. De ruller avgårde. Ler høyt. Spinkle guttebein i store skøyter. De får kontroll. Balanse. Glede. Bislett. Bolteløkka. Valleløkka. Adamstuen. Lindern. Idioten. Eksotiske steder for rullende vesener. Om kvelden spiser vi middag og vennen har sagt ja til å overnatte. Etter en viss nøling. Samtalen om reiser og turer går livlig rundt bordet.
- Jeg har vært i Spania, Tyskland, Italia, England, Hellas, Danmark og Sverige, ramser åtteåringen min opp. Har jeg vært i USA, mamma? spør seksåringen. Nei, svarer storebror, men vi vil gjerne dra dit. New York.
- Jeg har vært i Iran, Tyrkia, Irak, Egypt, Kurdistan, Tyskland og Sverige, sier vennen. Før vi kom til Norge. Det er fire år siden. Vi kan ikke dra tilbake før det har gått minst sju år, sier han.
Ingen land er bedre enn noen andre. Men det gjelder å telle dem.
De to dagene blir fine, og 12 dager senere møtes kompisene igjen.

Første skoledag. Ferien er over, og nå skal det skrives og fortelles om alt de har opplevd. Det gir en god følelse for noen, ikke for andre. På skolen vår er 600 elever og 1200 foreldre mest spente på om de møter en byggeplass, eller om barna endelig kan leke ute. Til hundreårsjubileet neste år må skolen skinne. Og i september kommer ordføreren på besøk. Med saks og klippesnor. Overraskelsen blir gledelig når vi runder den 99 år gamle gule borgen. Den mørke triste asfaltplassen med en morken båt, og ikke et eneste klatrestativ er forvandlet til et fargerikt lekeeldorado med klatrestativer, trær og husker. Og det aller beste. For ballentusiastene. For drømmerne. Der er den. Etterlengtet i årevis. En grønn ballbinge som 70 gutter har okkupert.

Jeg treffer vennen til min sønn. Han spiller allerede. Ny hårsveis. Ny Messidrakt. Han har en annen gnist i øynene. Han gir meg et stort smil. Og en highfive, og sier: Endelig asså.