Et steg nærmere luksuseksport av isbiter fra Svartisen

Dubai. London. New York. Monaco. Shanghai. Storbyene der mye vil ha mer og mer vil ha alt. Storbyene der nyrike forretningsvidundre ikke finner seg i annet enn femtidollars drinker servert i vinglass dekket av Swarowski krystaller. Om en slik drink skulle bli besudlet av isbiter kjøpt på lokalbutikken, eller i verste fall nedfryst springvann, ville baren stå i fare for å miste en av sine lenge opparbeidete rangeringsstjerner. Isbiter fryst av normalt flaskevann er hverdagskost. Man drar ikke på bar for å smake på hverdagskost. Man drar på bar for å smake på luksus. Det er da svært beleilig at man kan få tak i luksusisbiter. Langreist luksus fra en smeltende titusenårs gammel isbre i Norge. En isbre som allerede er godt i gang med å smelte på egen hånd. Hva gjør det da om man henter ut en liten porsjon? En liten porsjon for å servere verdens drink-elite. En liten porsjon som skal fraktes i 6000 helikopteromganger ut av en nasjonalpark videre på skip for å nå de aktverdigste cocktailbarer på globalt basis. Om nyrike kinesere ønsker litt ”Norwegian black ice” i sitt VOSS-vann på en skybar i Shanghai, hvem kan nekte dem?

Selskapet bak denne banebrytende isbitrevolusjonen nøler ikke med å innsnevre sitt publikum: ”Dette konseptet vil skape verdi langt utover enhver forventning, enten du er en restaurantkokk, en administrerende direktør eller en betrodd delaktig i denne opplevelsen.” Det er nemlig ikke bare en isbit. Det er en opplevelse. Selskapet lover at ”Hvis du trodde du visste hva en isbit kan gjøre for deg, tro om igjen!” . De garanterer gåsehud og et minneverdig øyeblikk for isbitkonsumeren. Isbitene blir nemlig hentet fra den delen av isen som er preindustriell og derfor fri for forurensing. Luksusisbiten bruker lang tid på å smelte, popper når den gjør det og bokstavelig talt synger til deg fra bunnen av cosmoglasset.

Daglig leder i selskapet lover at dette vil gjøre Svartisen kjent over hele verden, overhodet ikke er miljøfiendtlig og kan få folk til å reflektere over isbreenes tilstand. Isbreenes tilstand som med den største åpenbarhet vil være samtaleemnet etter den femte Kir Royale på Savoy's Beaufort Bar i London klokken tre en lørdagsnatt. Isbreenes tilstand som trenger drahjelp fra casinogjengerne i Monaco for å skape oppmerksomhet.

Ikke bare er dette en gledelig nyhet for cocktaildrikkende sjeiker verden over, men også lokalpolitikerne i Meløy kommune slår araberflikkflakk av begeistring. Global miljøeksponering og 60 arbeidsplasser i en og samme tilbudspakke er ikke hverdagskost for planutvalget i Meløy. ”Vi ønsker næringsutvikling i Meløy, og jeg mener det er visjonært å tenke at vi kan utnytte en isbre på denne måten”, sier lederen for planutvalget. Er ordet ”arbeidsplass” inkludert i søknaden glir den automatisk gjennom de lokalpolitiske filtrene. At lokalbefolkning står i fare for å måtte flytte grunnet helikopterstøy er en bagatell. At nasjonalparker som Svartisen har forbud mot motorisert ferdsel er ubetydelig. Dette er åpenbart et unntakstilfelle. Et unntakstilfelle med en selvinnlysende samfunnsnytte. Et unntakstilfelle som vil sette Svartisen, global oppvarming og Meløys planutvalgsleder på verdenskartet.

Når skal man skjønne at man blir utsatt for stormannskapitalismens practical joke? Når skal man skjønne at den eneste tilstanden et slikt konsept retter fokus mot er menneskets? Et konsept som ikke er annet enn en historisk tilbakegang i miljøpolitisk utvikling. Et konsept som kun hadde vært forståelig om det hadde blitt mediepublisert den første dagen i april. En introduksjon av trippel bunnlinje hadde i dette tilfellet slått kollbøtte på hele den miljøøkonomiske sulamitten. Her trengs det en kraftig wakeup call. Her trengs ren og skjær fornuft. Her trengs handling.