Tragedien i Sunndal

Skredet

Min bror har alltid søkt det ekstreme. Da jeg hørte nyheten om de fire savnede etter snøraset, frøs blodet til is et øyeblikk. Var han med?

Det er 2. påskedag og jeg sitter og ser ut på et blomsterbed uten egentlig å se det. Jeg ser ikke kaoset. Jeg ser ikke hvordan det skriker etter å bli luket, eller at den store blomsterkrukka fra i høst ligger veltet i skråninga. Blikket er tomt, hodet fullt. Varm luft siver inn gjennom glipa i kjøkkenvinduet. Luften trekkes langsomt inn før den slippes ut, det er visst vår.

Våren er velkommen, men kommer alltid brått på. Det er ikke lenge siden de lå der, de siste snøflekkene, på en karrig gressplen, nå grønn. Jobb i morgen. Hvordan var påska?, vil de spørre om, og jeg gjør opp status. Skal jeg svare: takk, bare bra, lite snø, men fikk to fine turer på ski, en med pulk? Eller: været var sånn passe, regn og sludd, men strålende på langfredag. Mulig vil jeg fortelle at vi bygde huske i treet utenfor hytta, eller at jeg forspiste meg på marsipan, eller at jeg aldri fikk lest mer enn et par sider av krimboka. Svar som forventet.

Livet er ikke som forventet, og når jeg tenker tilbake på påska, hvordan den egentlig var, farges den av skredet i Sunndalsfjellene. Da jeg hørte nyheten om de savnede, var det som om blodet frøs til is et øyeblikk, var min bror med?
Nei, var svaret SMS-en ga. Jeg pustet ut et øyeblikk, men tankene snek seg på: hva om?

Det døgnet vi ventet på nyheter om dem, tok jeg meg i å føle at dette kom nært på. Nært, ikke fordi vi bodde på hytte i enden av dalen der raset gikk, men nært fordi en av de fire, Ola Inge, var venn av min bror. De var turvenner, og hadde vært på ski sammen i disse fjellene flere ganger.

Min bror, Trond Orheim (t.h.) sammen med avdøde Ola Inge Drøpping - på en tur i Andermatt i Alpene i vinter.

Min bror er som de var, stadig på jakt etter de høyeste toppene, vakreste utsiktene, raskeste nedfartene. Han er gjerrig på fine fridager i sesongen, de brukes alltid på vei mot en topp, eller full fart ned. Vi andre kan nyte bilder på MMS og Facebook av utsikt mot snørike tinder over en fjern fjord. Himmelen som regel høy og blå. Da snøen raste ned Frusalhalsen i påska var himmelen mørk, tung. Flotte gutter måtte gi tapt for naturkreftene.

Hva det er som driver folk mot det ekstreme? Mot de høyeste toppene? For en som meg, som får gysninger av svartløypa, som alltid velger den trygge veien ned, kan det være vanskelig å forstå. Likevel forstår jeg det. Svaret ligger i naturens vanskelighetsgrad: mennesket har ulike krav til både naturen og til seg selv, til å tilfredsstille sin rastløshet, og folk søker å finne roen i de fine opplevelsene, være seg en tur i skogen, eller i ei renne ned fra Store Venjetind.

Som de fire var, er min bror kjernesunn og topptrent, han er tidligere bokser med medalje i NM. Men historien kunne vært annerledes. Vi skrur tiden tilbake til slutten av 90-tallet. Villmannskjøring, adrenalinrush. Telefon fra min mor: Ulykke, bil på taket, blodet frøs til is, det var min bror hun snakket om, registrerte jeg. Det gikk bra, men bunnen var nådd. Det var en tung tid, men en god mental styrke fikk ham opp. Opp på en liten topp, så stadig større. Ser man tilbake på det er det et lysår mellom ytterkantene. Ekstremt.

Så. Hvordan kan jeg oppsummere påska? Til kollegene: klisterføre, hyggelig samvær med familie, aldri mer marsipan. Note to self: gled deg over livet, reflekter over livets nyanser og tilfeldigheter, blås i bedet og kom deg ut i naturen.

Ola Inge først, broren min rett bak.