En dårlig dag for barneoppdragelsen

Oppdragelse er drøye greier. Man surrer rundt, blir 30, får barn, og så aner man ikke hva man skal gjøre. Man kjefter, blir usikker, finner plutselig på ekstremt oppbyggelige ting, limer ispinner eller noe corny, for så å kapitulere med tegnefilm.
Oppdragelse er som å få et kjemisett, og så begynner det å frese og koke, og du lurer på hvor du satte brannslukkeren.
Jeg har gitt opp en hel del. Men to ting skal de lære: Pusse tenna og være grei mot folk.
Det første mener jeg veldig. Tenner er viktig. Jeg har sett filmen ”Piknik med døden”, og så hvor galt det gikk med folk med dårlig tannhygiene. Det siste mener jeg jo også, men er likevel usikker: Får du slag på slag, kan du jo ikke være grei og la dem dundre løs på det andre kinnet.
Men to ting skal de lære: Puss tenna og vær grei mot folk. Og så vil jeg at barna blir interessert i å være ute:

Se på den soloppgangen! Sier jeg til jentene jeg følger til skolen.
Ingen reaksjon.
Kjenn så rått det er å trekke kuldegradene inn i nesa! Ingen reaksjon.
SVAR: Pappa, kan jeg se Star Wars før jeg blir ungdom? Får jeg hund? Kan vi ha bursdag på Hopp i havet (et deilig lekeland).
De må like mine ting. De må. Så her er hva som skjedde. Jeg ba syvåringen bli med på ekte skitur. Pappa er lei av å ”base i snøen”, sa jeg, har gjort det syv år nå. Base, base, base. Hun så på meg, tvilende. Det er kafé i skogen, sa jeg, med vafler, pølser og sjokolade. Hvor langt er det? sa hun. Åtte kilometer, og jeg kan dra deg litt. Hun ga etter. Vi sklei ut i skogen. Etter 1 km stoppet hun. Sliten, sa hun, kald. Er det langt igjen? Bare 6 km. Nå da? Bare 5,9 km. Jeg dyttet henne, slepte, dro mens jeg pekte på trær og sa de lignet på bestefar og Kongen. Bare rør, alt sammen, jeg motiverte som en coach uten selvtillit. Men etter to timers galskap pekte jeg. Se! Der er kafeen! Du har klart det.

Hun følte seg så flink at hun lo og føyk fremover. Og jeg følte meg så flink at jeg ble uvel av meg selv. Jeg fant frem penger. Nå skulle det hamstres! Vi røsket sultne i døra. Døra var låst.
-Det er stengt i dag, ropte en fyr.
-Stengt? Ropte jeg tilbake.
Jeg hadde ikke sjekket på forhånd.
Jeg så på datteren min, hun så ned i snøen. Jeg visualiserte turen hjem, og det var så trist det jeg sa: Noen ganger er livet urettferdig. Fattige er fattige, rike er rike, friske blir sjuke og sjuke dør. Det er veldig mye i verden som rett og slett er urettferdig. Hun så ned i snøen. Jeg ga henne en desperat klem.

Så stabbet vi inn i skogen, og jeg så for meg hvordan jeg på en formiddag hadde ødelagt flere års skiturer. Kun godterier og barns dårlige kortidshukommelse kunne redde oss.