Slik kan MDG bli det nye folkepartiet

Hvilken vei bør MDG gå? Er det greit å fortsatt bli sett på som partiet som lar klima, miljø og natur trumfe alt? Eller bør partiet få en bredere profil? Bør partiet gå inn i konstruktive kompromisser eller bli enda mer radikale i en verden som bokstavelig talt står i brann? Dette er bakteppet for arbeidet med et nytt prinsipprogram som startet i våres, og det er en debatt som er blitt framskyndet av at en ny leder skal bli valgt 26. november – MDGs første lederskifte siden 2016.

Jeg mener MDG kan og bør bli det nye folkepartiet ved å la politikk og profil være basert på en grunnleggende og konstruktiv modernitetskritikk. Det høres kanskje ut som oppskriften på å dytte bort alle velgere bortsett fra de med doktorgrad i humaniora, men er det motsatte.

De grønne partiene er vokst fram av modernitetskritikk

Stein Rokkan, Norges mest verdensberømte statsviter, analyserte framveksten av politiske partier som resultatet av ulike konfliktlinjer i samfunnet. Konflikten mellom borgerskap og arbeidere ga oss Høyre og Arbeiderpartiet, konflikten mellom sentrum og periferi ga oss Venstre og etter hvert Senterpartiet, og så videre.

De første spirene til grønne partier i den vestlige verden vokste fram på 1970-tallet, og det første nasjonale politiske gjennombruddet kom i Tyskland, der De grønne i 1983 for første gang havnet i Forbundsdagen med 5,7 % av stemmene. Det skyldtes ingen typisk «grønn» sak. Gjennombruddet kom i stedet takket være striden om utplassering av amerikanske atomvåpen i Vest-Tyskland under klimakset for den kalde krigens våpenkappløp. De grønne var sterkest imot. Jeg mener at fellesnevneren for de grønnes posisjon den gang som nå – kjennetegnet av motstand mot våpenkappløp, kjernekraft, forbrukssamfunn og patriarkalske hierarkier – var kritikk av målene for det moderne samfunn, konsist uttrykt i de moderne olympiske lekers motto «raskere, høyere, sterkere». De amerikanske Pershing II-missilene symboliserte mottoet utmerket i 1983.

Moderniteten er kjennetegnet av mål om raske framskritt i den objektive verden og en ignorering av eksistensielle spørsmål. Moderniteten er arrogant overfor tradisjoner og blind overfor verdier. Problemene dette skaper, både for natur og miljø, for sosiale relasjoner og psykisk helse, hadde siden 1960-tallet skapt en ny konfliktlinje i samfunnet. Det er denne som har gitt grønne partier over hele den vestlige verden gradvis økende oppslutning siden 1983, med regjeringsdeltakelse fra Finland til New Zealand.

Norge er i så måte et unntak. MDG ble stiftet i 1988, men det tok 25 år før partiet fikk en enslig representant på Stortinget. Forklaringen på det var ikke manglende modernitetskritikk, men manglende virkelighetsorientering. Å ville avvikle Oljefondet og militærvesenet og melde Norge ut av NATO, EØS og Schengen (partiprogrammet 2001-2005) gikk definitivt i klinsj med moderniteten, men for de fleste velgere opplevdes det som virkelighetsfjern ansvarsløshet – et slags forsøk på å konkurrere med SV og Rødt i radikalitet.

Konkurrere med SV og Venstre – eller mot Ap?

Alle grønne partier har slitt med avveininger mellom systemkritikk og ansvarlighet. Det handler i bunn og grunn om å våge å snakke om drømmene, troen på at vi kan komme oss over på den andre siden av den dype dalen – men med små, forsiktige steg så vi ikke faller ned i avgrunnen. Det er denne balansen De Grønne i Tyskland har utforsket og funnet helt siden deres Joschka Fischer ble utenriksminister i 1998 og fram til dagens ledere Robert Habeck og Annalena Baerbock, som nå er Tysklands mest populære politikere.

MDG har også kommet et godt stykke på denne ferden de siste ti årene. I stortingsvalget i fjor kunne velgere ganske trygt stemme MDG om de ønsket å sette klima og miljø først uten å samtidig snu opp/ned på alt annet (i motsetning til SVs og Rødts EØS- og NATO-motstand for eksempel). 2001-programmets lovfestede rett til 6-timersdag var blitt til et punkt om å «samarbeide med partene i arbeidslivet om å redusere normalarbeidstiden, med stor fleksibilitet for den enkelte arbeidsplass for hvordan arbeidstid og arbeidstidsreduksjon skal organiseres.» Egentlig kunne det nesten høres ut som et AUF i vokseninnpakning – og et potensielt nytt folkeparti.

MDG mangler politisk kompass

Så hvor butter det? Jeg mener problemet er at MDG mangler et politisk kompass, en slags ideologisk grunnsetning som kan guide partiet når det skal ta stilling til alt fra sykehusplassering til skolepolitikk. Det skaper to feller:

For det første blir MDG lett bytte for sterke vinder i tiden. Partiet viser til grunnverdier som økologisk tankegang, sosial rettferdighet, ikkevold, grasrotdemokrati og respekt for mangfold grunnverdier. Men vi snakker ikke så mye om hvordan disse verdiene bør stå i forhold til hverandre. Vi later som at de går hånd i hånd, men det gjør de selvsagt ikke alltid. Identitetspolitikken har allerede satt noen av konfliktene på spissen: Er det respekt for mangfold å gi mindreårige kastrasjonsmedisiner fordi de ønsker å være det motsatte kjønnet som de er født som? Hvordan forsvare det fra et økologisk perspektiv? Er det respekt for mangfold å foreslå å fjerne en statue av Winston Churchill slik MDG-politiker Teodor Bruu gjorde i 2020? Partiets røtter i 1960-tallets protestbevegelser gjør det mottakelig for det synet som til enhver tid oppfattes som kulturradikalt. At MDGs to grønne fettere SV og Venstre har enda sterkere kulturradikale røtter gjør det ikke lettere å unngå å havne i et hjørne som det aldri vil komme noe folkeparti ut av.

Den andre fella er at MDG ikke klarer å bygge en troverdig og tydelig profil med et gjenkjennelig verdigrunnlag. Til og med på klimafeltet kan MDGs politikk bli så «mål- og resultatstyrt» at man mister gangsyn. MDGs Oslo-byråd Sirin Stav illustrerte det da hun i 2021 kritiserte regjeringen for å fjerne et avgiftsfritak for biodiesel – selv om det da var godt dokumentert at biodiesel i Norge har en høyst tvilsom, og kanskje negativ, klimaeffekt, ettersom det stort sett blir importert fra USA og Øst-Asia, der det blir laget av råvarer som ellers hadde gått til mat, fôr eller industri. Men utslippstallene fra Miljødirektoratet tar ikke hensyn til indirekte utslipp gjennom globale verdikjeder, og da velger enkelte MDG-politikere å stole på offisielle tall framfor verdimessig magefølelse.

På andre politikkområder er fraværet av et gjenkjennelig grønt verdigrunnlag enda mer synd. Helsepolitikken er et eksempel. Partiprogrammet er omfattende – 10 sider er viet helse og omsorg. Men for å gjøre hva? Stort sett for å gjøre offentlige tilbud større, bedre og billigere. Det inviterer til en «Kims lek» med SVs partiprogram.

Bort fra zombie-moderniteten

Vår tid kalles av mange filosofer og samfunnsvitere for post-moderniteten: Troen på framskritt er blitt erstattet av en tid der alt er i flyt. Samfunnet endres fortsatt, enda raskere enn før, men uten noen plan eller mål. La oss kalle det zombie-modernitet: Modernitetens krav om endring akselerer, men vi snakker oftere om innovasjon enn om framskritt – altså fornyelse, som om det var et mål i seg selv. Det er en tid uten felles mål og mening. Alt er subjektivt og dermed relativt.

Kanskje er dette vårt aller mest grunnleggende samfunnsproblem? Den post-moderne relativismen får filosofen Einar Duenger Bøhn til å selvdiagnostisere seg med «kulturell depresjon». Hans fagfelle Espen Gamlund viser i «Kunsten å moralisere» (2021) hvordan moral har mistet legitimitet i samfunnsdebatten – og hvor problematisk det er for oss som fellesskap. Vi er på vei i en retning der den eneste gjenværende moralen blir en Frankenstein-versjon av politimester Bastian: «Du skal ikke krenke andre, du skal være grei og holde munn, og for øvrig kan du gjøre som sosiale medier vil.» Resultatet er et tap av geografiske fellesskap, enten det er i nabolaget eller i nasjonen. Statsviteren Yascha Mounk viser i boka «People vs. Democracy» (2018) hvordan dette, sammen med svekket framtidstro og økende økonomisk ulikhet, dramatisk undergraver troen på demokratiet – ikke bare i USA, men også i Europa. Endringene skjer sakte, men trenden er tydelig. Når vil det være for sent?

Dagens MDG er på mange måter et post-moderne parti, et parti der man snarere trykker FNs bærekraftslogo og Pride-flagget til sitt bryst enn det norske flagget. Det er et parti der du selv kan velge hvilket pronomen du vil bli omtalt som. Et parti der frykten for sivilisasjonskollaps står like sterkt som dommedag i Jehovas vitner. Da er det ikke lett å definere et politisk kompass, og på mange måter blir MDG da det motsatte av hva Mounk argumenterer for, og det motsatte av hva som kan bli et folkeparti.

Likevel mener jeg at MDG, akkurat som andre grønne partier ellers i verden, er bedre plassert enn noe annet parti for å skape det nye politiske prosjektet, det som tar oss ut av zombie-moderniteten. Vi er jo grunnlagt på kritikk av modernitetens «raskere, høyere, sterkere»! Utfordringen er å ta det videre til et troverdig program ikke bare om at en annen verden er mulig, men om hvordan den ser ut.

Ja til geografiske fellesskap

For det første: De grønne bør bli de fremste forkjemperne for å gjenreise geografiske fellesskap – uansett om det handler om en bydel, en kommune, et fylke eller nasjonen. For uten sterke geografiske fellesskap forvitrer folkestyret:

• Jo større det kulturelle mangfoldet, jo viktigere blir arenaene for å bygge broer og for å smelte folk sammen til et nytt og inkluderende vi.
• Jo kraftigere ekkokamrene blir i sosiale medier, jo viktigere blir det at vi kjenner naboene våre. Uten det, mister vi vår evne til å tåle meningsmangfoldet i virkelighetens samfunn.
• Jo større de flyktige kapitalinteressene blir i en globalisert økonomi, jo tydeligere blir det at det eneste som kan veie opp mot dem, er sterke geografiske fellesskap: Folkevalgte på alle nivåer blir utsatt for argumentasjon og press fra sterke private økonomiske interesser; å stå imot er lettere jo sterkere fellesskapet er, og jo tydeligere det kollektivet «vi» er. Oslo har en identitet som den menneskelige, grønne storbyen med fjord og mark. Da blir det lettere å svinge pisken mot alt fra privatbiler til nedbygging av grønne områder.

På lokalplanet kjemper MDG sterkt for de menneskelige fellesskap, enten det handler om å legge til rette for levende, bilfrie byrom der folk kan treffes, eller om å dele ut kommunale midler til lokale tiltak i regi av lag og foreninger. Men av og til har rett og slett partiets kosmopolitisme tatt overhånd. Det er blitt litt mye etisk kaffe og sjokolade, og litt lite oppmerksomhet om arbeidsforholdene for bønder eller snekkere i Norge. Det er akkurat som om vi ofte sliter med dårlig samvittighet for å forsvare det lokale, regionale eller nasjonale – for vi er jo uansett så privilegerte i Norge.Dermed overlater vi sunn lokalpatriotisme og nasjonsfølelse til partier som rører i mer grumsete vann, som Frp, Sp og Rødt.

Hva bør en slik linje bety i praksis for MDG? Jeg tror for det første at vi bør ta mer prinsipiell stilling for grasrotdemokrati og dempe vår iver etter å bruke Høyesterett, ESA eller andre ikke-folkevalgte organer for å fremme grønn politikk. En kilde til inspirasjon er Grenoble, som i 2014 ble den første storbyen i Frankrike med grønn ordfører. Han ble gjenvalgt med enda større oppslutning i 2020. Ett av grepene de hadde gjennomført, var regler for når resultatet av lokale folkeavstemninger måtte følges av bystyret. «Det er ganske skummelt. Tenk å la innbyggerne bestemme, selv om de ikke er enige med deg!» lo den ansvarlige byråden da jeg intervjuet ham om dette for noen år siden.

I Norge derimot har MDG ved flere anledninger gått i motsatt retning: Partiet har argumentert for å endre Grunnlovens «miljøparagraf» for å gjøre det reelt mulig å få felt en dom over norsk oljeleting. Motsatt stemte MDGs landsmøte i 2021 ned et forslag om forsøk med borgerråd – altså et representativt utvalg borgere som over tid setter seg inn i et tema for å komme fram til politiske forslag. Dette skjedde til tross for at klimapolitiske borgerråd både i Irland og i Frankrike har vist seg å drive debatten framover. I Irland var det også et borgerråd som klarte å løse abortfloken ved å bestemme spørsmålsstillingen i en folkeavstemning som i sin tur opphevet abortforbudet. Kontrasten er sterk til USA, der Høyesteretts sterke rolle i abortsaken har ført til stadig større polarisering.

Det er blitt litt mye etisk kaffe og sjokolade, og litt lite oppmerksomhet om arbeidsforholdene for bønder eller snekkere i Norge.

MDG må også omfavne toleranse og mangfold på en mye mer prinsipiell måte enn i dag. Det må bli slutt på utspill som Lan Marie Bergs omtale sommeren 2021 av Tina Bru og Espen Barth Eide som «de farligste klimafornekterne». MDG må kjempe mot diskriminering og hets av homofile samtidig som det må kjempe mot hets av de som mener at ekteskap bare bør forene mann og kvinne.

De Grønne i Tyskland bør på mange være en modell for profilering og symbolbruk for å fremme fellesskapet. På landsmøtet i 2019 kom ledertrioen ut på scenen kledd i det tyske flaggets farger. De Grønne er gått fra å være protestparti til å bli oppfattet som konstruktive, redelige, vennlige, oppriktige og optimistiske. De avstår fra skittkasting i et stadig tøffere ordskifte.

Fra «raskere, høyere, sterkere» til «nok er nok»

Å styrke de geografiske fellesskapene og den folkevalgte styringen av dem vil kreve noe sjelegransking i MDG, men det virkelig utfordrende vil være å utfordre modernitetens «raskere, høyere, sterkere» direkte. Igjen er helsepolitikken illustrerende. MDG-politiker og anestesilege Birgitte Sterud sa det slik i Harvest i 2018: «Vi må våge å diskutere hvor mange og avanserte helsetjenester vi kan ta oss råd til. Gjennomsnittlig levealder er et vanlig mål på velferd. Skal den virkelig fortsette å øke hos de rike blant oss? Bærekraft kan også være å bringe mer liv til dagene fremfor mange ekstra dager til livet.»

Les det sitatet en gang til. Det kan føles på grensen til naturstridig å legge fra seg målet om økt levealder. Vi vil jo ha våre kjære lengst mulig med oss. Å bryte med det er å ta et oppgjør med noe som har drevet mennesket til alle tider. Men som de fleste grønne vil anerkjenne: Det går en rød tråd fra utryddelse av mammuter til vår smelting av polhavet. Noen mener vi nå står på terskelen til å oppnå udødelighet – for de aller rikeste menneskene. Da burde vi også ha modenheten som ligger i å si at nok er nok, for sivilisasjonens skyld?

MDG har kanskje landets høyeste konsentrasjon av helsefagfolk. Mange av dem vil nikke anerkjennende til Steruds betraktninger. Likevel er det i MDGs partiprogram omtrent ikke spor av tenkningen. Det nærmeste man kommer er et ufarlig punkt om å «sette inn tiltak mot overbehandling gjennom støtte til kampanjer som Kloke valg».

Det vanskeligste feltet for MDG å utfordre moderniteten på, er nok likevel klimapolitikken. MDGs nasjonale gjennombrudd i 2013 skyldtes antakelig en større dose teknologioptimisme som gjorde partiet spiselig for både Venstre-, Høyre- og Ap-velgere. MDG vil ha havvind, solcelleparker og Nord-Norge-bane – oftest litt mer og tidligere enn andre, for MDG skal jo være hakket «grønnere» enn de andre. Dermed lar man tidsånden og andre partier definere egne standpunkter. For noen år siden, da vindturbiner på land gikk fra å bli oppfattet som klimatiltak til å bli naturødeleggelse, fulgte MDG den politiske vinden som fôr over landet og ble som mange andre atskillig mer kritisk.

MDG burde snakke mer om tiltak for å kutte faktiske utslipp på en måte som gjør folks liv bedre her og nå

Hvordan skal MDG definere sine modne «nok er nok» enten det handler om levealder eller fornybar energi? Det finnes det selvsagt ikke noe fasitsvar på, men et godt sted å begynne, er å bruke et språk som ikke ytterligere legitimerer modernitetens overbudspolitikk. MDG-ere har messet i mange år om at vi har X år igjen for å kutte Y prosent av klimagassutslippene – med undertekst at ellers går verden til helvete. Hvordan kan vi da være mot en ekstra vindturbin? I stedet burde MDG snakke om tiltak for å kutte faktiske utslipp på en måte som gjør folks liv bedre her og nå, enten det er ved å gi CO2-avgifter tilbake som «klimabelønning» til husholdningene eller ved å bedre kollektivtilbudet. Slik snakker MDG-ere ofte allerede, men velgerne oppfatter det for sjeldent.

På andre politikkområder kan det rett og slett handle om å bringe det kontroversielle perspektivet til torgs som setter spørsmål ved «raskere, høyere, sterkere». Det kan være å starte helsepolitiske debatter med at målet må være å bringe mer liv til dagene fremfor flere dager til livet.

Det gode liv som ledestjerne

Det er nettopp det gode liv som bør stå i sentrum for MDGs framtidstro – ikke havvindmøller eller lyntog. Det kan godt hende de er del av framtidas samfunn, men de i seg selv gir ingen frelse for framtidige generasjoner. Men å fostre opp barn uten tidsklemme, i lokalsamfunn der folk bryr seg om hverandre, der bånd knyttes på tvers av generasjoner, ja det er slikt som verken krever CO2-utslipp eller naturødeleggelse. Og det er slikt som får hjertet til å banke hos mange uansett partitilhørighet. Det er et løfte som er realistisk å innfri – i motsetning til de andre partienes løfte om at forbruket vårt skal fortsette å øke til evig tid.

Det kan virke skummelt å ta et oppgjør med zombie-moderniteten som dominerer verden i dag. Om MDG gjør det feil, går veien strake veien tilbake til 1970-tallets drømmerier. Likevel er jeg trygg på at tørsten etter et alternativ er der – fra pensjonister til klimastreikende ungdommer, fra Berlevåg til Bærum. Om ingen prøver å stille denne tørsten på en samlende, framtidsoptimistisk måte, vil den bli forsøkt slukket av falske løsninger: Reaksjonære drømmer om et homogent samfunn fritt fra innblanding fra Brussel, eller et atomisert samfunn i storkapitalens makt med identitetspolitikk som substitutt for ekte fellesskap.

Det ligger ingen åpenbare clickbaits i det jeg har skissert, bortsett fra latterliggjøring og angrep fra de som vil misforstå MDG som uansvarlige eller inhumane. Positiv oppmerksomhet vil ikke komme av seg selv. Men mot zombie-modernitetens virus som ikke bare ødelegger klima, natur og miljø, men som også gradvis bryter ned vestlige demokratier, er eneste medisin møysommelig og langsiktig arbeid for å skape et alternativ. Hvilken rolle MDG vil spille, er på mange måter et valg mellom å ville bli det nye SV eller Venstre, eller å bli det nye Ap. Det tok 80 år fra Marcus Thrane ble satt i fengsel til Ap for første gang holdt regjeringsmakt. Det var nok av feilsteg og tilbakeslag på veien, men den grunnleggende troen på at et samfunn basert på andre premisser var mulig, den sto klippefast. Jeg vet ikke om det tar ti år eller femti før MDG vil komme i en liknende posisjon. Men om det vi holder kjært ved vår verden skal bestå, er de grønne partiene vårt beste håp.