Sekstimersdag for småbarnsforeldre

Nå er alt annerledes. Jeg mangler ikke tid, lenger. Og tanken om å bruke færre timer på jobb, som jeg i mange år har skrevet om og forsøkt å leve etter, føles ikke lenger like viktig.
Det vil si – for meg.
Jeg har passert 50, sønnen min blir russ denne våren, datteren min er halvveis i ungdomsskolen, og jeg ser ikke så mye til dem lenger. Det er ikke fordi jeg mangler tid, det er fordi barna vil være mye på egenhånd, leve sitt eget liv. Ikke alltid, selvsagt, men hverdagen er helt annerledes enn den var for ti eller femten år siden.

Og det har jeg tenkt på i det siste; kanskje er det sånn for politikere og sjefer i arbeidslivet og toppene i organisasjonslivet også. Mange er 45-50 år, og synes at det er mer enn nok tid i et døgn til å jobbe 7-8 timer. De har fått en avstand til småbarnsfasen, til kaoset, nattevåkingen, til maset om å få barna av gårde til barnehagen, den dårlige samvittigheten i alle retninger, til alt det der, følelsen av å synke i gjørme, i det som skulle være de fineste årene i livet.

Jeg ser det rundt meg, at det fortsatt er sånn. Ingenting er forandret. Det er stress og skvis, kveldsarbeid og kamp for å få dagene til å gå opp. Og vi ser det i de objektive tallene, i sykefraværet, som går opp når folk får barn, i økningen av kvinner som tar ulønnet permisjon, og vi ser det ikke minst i fødselstallene, som truer med å gjøre Norge til et land der ettbarns-politikk ble innført av de pragmatiske foreldrene selv. (Artikkelen fortsetter)