Sånn blir du birøkter i byen

Jeg hopper av sykkelen og tar med meg en fullpakket sykkelveske inn i heisen og opp på taket på kontorbygget. Her steker solen, en dråpe svette triller ned ryggen under den tunge, hvite drakten. Jeg blir stående et stykke unna kuben, leser gjennom notater fra sist, roer ned pusten fra sykkelturen og planlegger røkten. Idet jeg lirker av taket på kuben, hver bevegelse så rolig og myk som mulig, kjenner jeg en vegg av varm luft slå mot meg, fylt av duften av honning og krydret kvae. Summingen fra E18 og Oslo S drukner i lyden av 60 000 vinger, og jeg står ikke lenger på et hustak i Bjørvika, men foran en bikube.

Birøkt er ikke trendy
Birøkt i byer er ikke nymotens – i Oslo var det hundrevis flere bikuber før krigen enn nå. Riktignok forsvant suset fra bikubene fra storbyene en stund, men nå vender bifolkene tilbake til byer over hele verden. Urban birøkt har gått fra å bli ansett som høyrisikosport, radikalt og litt tullete, til å bli så mainstream at til og med streite revisorselskap setter bikuber på takene sine. Jeg blir ikke lenger overrasket når hotellfrokosten eller kaffebaren skryter av egen byhonning, og nylig fant jeg til og med urban honning i sykkelbutikken min.

Bifolk + byfolk = sant?
Og ja, det kan virke rart å ha bier i byen. Kloke mennesker forteller meg at bier stikker, mennesker fyller byen med asfalt og blomsterløs gressplen, og kanskje er forurensingen dårlig for bienes helse.
Sannheten er at bier og byer hører sammen bedre enn mange tror. Areal er ingen begrensning; honningbier er noen av de mest plasseffektive husdyrene som finnes. Det er vanskelig å slå 60 000 individer på under en kvadratmeter.
Dessuten er mange byer overraskende frodige. Urbane bier finner gjerne mer variert kost enn kollegaene deres i rapsåkrene på landet. Der varer blomstringen i noen dager eller uker og byr bare på èn type blomst. I byene, derimot, sørger menneskene for vakker og variert blomstring året rundt. Faktisk ryktes det at mange birøktere får mer honning i bykuber enn i landlige strøk. Dessuten brukes det gjerne mindre sprøytemidler i byene (det er for eksempel forbudt i alle parker i Oslo). Og så langt har ingen - meg bekjent - påvist spor av svevestøv i honning, selv fra kuber et steinkast fra E18.
Biebrodden er fortsatt skummel for mange, enda så viktige vi vet at biene er. Heldigvis er honningbier helt uinteresserte i folk, og øyner bare blomster. En arbeiderbie ofrer livet sitt når hun stikker, og det vil hun bare gjøre for å redde sitt moderland og sine medsøstre - lar du dem være i fred, er du ikke verdt tiden deres.

(artikkelen fortsetter - les mer om hva du trenger for å komme i gang)