Jakt og forvaltning

Skyte eller verne?

Stortinget åpner for skyting av kongeørn. Miljødirektoratet foreslår jakt på flere småfuglarter. Skal vi skyte fugler bare for sportens skyld? Og er argumentet om at det bidrar til nødvendig bestandsregulering egentlig holdbart?

Stokkand. Foto: Håvard Eggen

Jakt er et brennhett tema om dagen. Forslag om å skyte kongeørn og flere arter småfugler blir møtt med hoderysting, ikke bare i Norsk Ornitologisk Forening (NOF), men i store deler av befolkningen. Men motstandere av skytingen har også blitt utfordret: Skal naturen bare vernes, og ikke forvaltes?

Norge har en rik jakttradisjon, særlig når det gjelder jakt på hjortedyr og småvilt som hare og rype. Høvelig med plass, sparsommelig bosetning og sunne økosystemer har gitt grunnlag for at dette kan gjøres forsvarlig. De fleste jegere understreker naturopplevelsene rundt selve jakta, og den gode følelsen av å høste av naturens overskudd. Selv om jakt har begrenset verdi som matforsyning til norske husholdninger i våre dager, er viltkjøtt fra livskraftige bestander mat med lave omkostninger for miljøet. Ikke minst med tanke på hvilket forbruk av naturareal et stadig mer industrialisert landbruk og konvensjonell produksjon krever. Alt dette er vel og bra. Det som ikke er bra er når argumentasjonen for jakt bygges på et sviktende faglig grunnlag.

Kongeørnbestanden regulerer seg selv
Forvaltning betyr styring, eller administrasjon. La oss med en gang slå det fast: ikke all natur trenger å forvaltes. Naturen består av et fint vevd system, der arter har utviklet seg og tilpasset seg gjennom millioner av år. Store, territorielle rovfugler som kongeørna hevder revir på bakgrunn av ressursgrunnlaget, og vil aldri bli tallrike. Bestandene trenger dermed ikke å reguleres aktivt for at de skal holde seg på et stabilt nivå. Overvåkingen av kongeørn er meget omfattende. Etter fredningen i 1968 stagnerte bestanden i det meste av landet for 15-20 år siden. Siden har antallet vært stabilt, og er heller ikke ventet å øke. Etter langvarig press fra Senterpartiet og beitenæringen åpnet likevel Stortinget den 6. juni for en prøveordning med bestandsregulerende tiltak av kongeørn i to norske delområder. Vedtaket går imot alle faglige råd.
Norge har allerede en aktiv forvaltning av kongeørn, og fugler som gjør skade kan tas ut gjennom skadefellingsforskriften. At vi skyter ørn her til lands stiller oss i en særstilling i Europa. Skadefelling av kongeørn er enda ikke lovlig i Sverige, og i Finland ble den siste skadefellingstillatelsen gitt på 1960-tallet.

Kongeørn. Foto: Martin Eggen

Lille måltrost, hvorfor er du så glad?
I et høringsforslag om ny jakttidsforskrift har Miljødirektoratet foreslått jakttider på svarttrost og måltrost. Dette har skapt et voldsomt engasjement i befolkningen. De fleste gjennomskuer skyting på småfugler som sport og underholdning. NOF jobber for å fjerne jakttiden på alle småfugler, da nytten som matauke er minimal, og faren for skyting av andre fredede småfugler er stor. Småfugljakt brukes allerede som lokkemiddel for jaktturisme i Norge, der jegere fra land sørover i Europa kommer til Norge for å skyte gråtrost og rødvingetrost. NOF ønsker ikke en økning i denne typen jakt! Trostebestandene våre reguleres i pakt med naturgitte forhold, og trenger ikke forvaltes. Bestandene av rødvingetrost og gråtrost viser nedadgående trender, og måltrost er allerede utsatt for omfattende uttak når de forlater oss om høsten. Til sammen 1,2 millioner måltroster ender årlig livet som følge av ulovlig jakt rundt Middelhavet!

Jakt på rødlistede fuglearter i Norge
Hver tredje fugleart står på rødlisten (listen over truede og nær truede arter) i Norge. Flere av disse jaktes her til lands, som havelle, svartand, ærfugl, lirype og fjellrype. Jakt på arter som befinner seg på den norske rødlista er høyst problematisk – her produseres det ikke noe høstbart overskudd.

§ 16 i naturmangfoldloven slår fast at jakt bare kan aksepteres når «best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd.» Når bestander går tilbake er den totale situasjonen for arten for dårlig. Da dør flere fugler enn det klekkes; reproduksjonen er for lav og avgangen hos de voksne for høy. Klimaendringer, naturødeleggelser, endret arealbruk, forurensning, matmangel og jakt i utlandet er noen av truslene mot fuglene våre. Jakt fra norske jegere, hverken lovlig eller ulovlig, er ennå ikke en trussel for eksistensen til noen fuglearter. Men jakt på rødlistede arter kan bidrar til mindre bestander.

Fjellrype. Foto: Martin Eggen

Jegeren som forvalter
Så, har jegeren et forvaltningsoppdrag? Helt klart der forvaltningen ønsker å desimere bestanden, og dette er et uttalt og etablert mål. Det skytes arter på svartelisten (listen over uønskede arter med høy økologisk risiko) av denne grunn, der amerikansk mink og kanadagås er gode eksempler. Alle slike forvaltningsbaserte utskytninger må ha et godt faglig grunnlag, noe uttak av svartelistede arter utvilsomt har.

Misforstått forvaltning kan imidlertid i mange tilfeller gjøre mer skade enn nytte. Det verste eksemplet har vi sett denne våren, når bemidlede landeiere ønsker å slippe tusenvis av oppdrettede stokkender løs på Østlandet for senere å kunne skytes. Tillatelse er gitt, til tross for at problemene med slike masseutslipp er godt kjent gjennom internasjonal forskning. Tiltaket skader ikke bare naturen, men også ryktet til hele jegerstanden. Utsetting av oppdrettsender vil kunne tilføre tamand-gener til den ville stokkandbestanden, og dermed gjøre den ville bestanden mindre egnet til å takle utfordringer som klimaendringer, sykdom og tap av leveområder. Problematikken kan med rette sammenlignes med problemet rømt oppdrettslaks utgjør for norsk villaks.

La oss enes om å forvalte fuglebestandene på økologisk riktig måte. Robuste bestander av alle fugleartene våre er nødvendig av mange grunner, også av de mer egoistiske. Enten man jakter på fugler med kikkert, fotoapparat eller gevær har fugler stor opplevelsesverdi. Skal slike naturberikelser være mulige, er en god forvaltning av naturen viktig. Uavhengig av interessefelt bør alle krefter ha for øye å ta vare på fuglenes leveområder, og minimere truslene mot denne dyregruppen. Forvaltning er også naturvern. En økning av andelen gammelskog, vern og restaurering av våtmark, og sikring av fuglenes trekkveier er en type forvaltning som kan være til glede for oss alle.