Skrekkfilm inni hodet

Innenfra er håndtaket i ytterdøra et trusselbarometer. En ulykkesutløser. Et djevelens smijernsbud. Selv om jeg kaster blikk etter blikk for å holde det i sjakk, kan håndtaket fra halv seks på kvelden når som helst peke mot jorden. En skikkelse vil synes i vinduet til venstre for håndtaket, og ruten vil bli knust. Det er bare en teaser, for vinduet er lite og håndtaket langt unna. Snart vil det dunke i veggene og jeg vil tenke på flukt, men bli stående stille for å ta imot lyden av glassprut fra kjøkkendøra. Der vil en hånd komme glidende inn den knuste ruta, vri om låsen og ta tak. Innenfra.

Utenfra, derimot, er dørhåndtaket i hyttedøra en vennlig invitasjon, en praktisk hushjelp, en diskret støttekontakt. Derfor ligger jeg her. I et hulrom i snøen, i hellingen nedenfor hytta. Det gjelder å sove på riktig side: utsiden.
Kravlingen jeg hører når jeg ikke puster er bare taket som er i ferd med å gi etter. Snøen er porøs og taket kollapset to ganger mens jeg gravde. Derfor har jeg latt taket være så tykt at jeg bare har tjue centimeter luft over nesa, selv om jeg gravde helt ned til krattet. Det er bare plass til halve kroppen i hulen. Beina ligger utenfor, kamuflert av et laken. Siden taket kan gi etter når som helst, vurderte jeg å ha beina inne og hodet ute. Men det ville gjøre meg lagelig til for hugg. Og liggende med hodet nedover skråningen ville ført altfor mye blod til hodet.

Jeg gikk ut klokken fem og nå er det blitt helt mørkt. Kulden er ikke så ille, eller kanskje jeg bare er død. Sånt skjer ute: Du blir varm og sløv og legger deg ned for å ”hvile litt” og vips så er du på nyhetene fordi du er død. Men jeg er nok ikke død, for jeg kjenner at jeg må tisse, og hva er vitsen med å være død hvis man fortsatt kjenner det? I levende tilstand kjenner en normal person at vedkommende må tisse når blæra er én tredjedels full. Det betyr at jeg kan vente. Og hvis jeg ikke vil vente, kan jeg spenne opp rumpa og dra av alle lagene og tisse her jeg ligger.
Inne har jeg aldri noe valg når det gjelder tissing. Jeg må. Og jeg må ofte på natten. Jeg må sette beina ned på det mørke gulvet hvor jeg vet at klør og tenner ligger strødd. Fot for fot må jeg finne kalde fingre istedenfor trinn på vei ned stigen fra hemsen. Nede på gulvet må jeg late som jeg ikke ser skyggene som venter. Og ikke bare må jeg gå forbi ytterdøra med dørhåndtaket, jeg må kjenne på klinken i vissheten om at døra denne gangen vil gli opp, selv om jeg låste den før jeg la meg. Jeg må fortsette, inn på hyttas siste skanse. Jeg lukker døra og akkurat der, bare der, er mørket trygt. Femti sekunder senere må jeg videre. Jeg må vaske hendene under speilet som reflekterer et fremmed ansikt. Så må jeg ut i gangen igjen, der sidesynet har antydet en skikkelse. Jeg må passere dørhåndtaket igjen og sjekke det igjen og vite at nå er det over, igjen. Jeg må snike meg gjennom stua, som ikke lenger tilhører min slekt. Jeg må krype opp stigen til hemsen der noen venter, pesende. Jeg må forberede meg på å analysere teksturen til huden og/eller hårene som venter på meg. Og hvis det ikke gjør det – denne gangen – så må jeg ligge under dyna og vite at det uunngåelig nærmer seg ekspedisjonstid igjen. Og da skjer det helt sikkert. Hvis ikke det skjer før. For akkurat den lyden må tyde på at noen er i ferd med å bryte seg inn.
Selv om det er fristende, skal jeg ikke flytte ut hit for alltid. Litt utpå dagen i morgen skal jeg gå opp til hytta og banke på. Jeg skal late som jeg er en representant fra kommunen som vil kjefte på hytteeiere som tar seg til rette, uten hensyn til lokale skikker. På den måten kan jeg lett komme unna hvis noen har flyttet inn i løpet av natten. Det vil fungere selv hvis jeg møter en ond ånd som tar bolig i kroppene til folk, for en liten kommunearbeider er neppe av interesse for en ond ånd som allerede bor i en hytteraner eller voldtektsmann. Men for å være på den sikre siden er det best å ikke bli med inn, men heller holde bilnøkkelen klare og løpe alt jeg kan til bilen, låse den innenfra, be til Gud om at batteriet ikke skal være flatt, og så gasse på nok til å slenge forfølgeren unna. Men ikke så mye at jeg blir stående og spinne ned i isen, sånn som jeg gjorde i fjor.

Beina under lakenet er blitt kalde nå, det er bra, det gjør at de lukter mindre når rovdyrene kommer forbi. Det er av og til ulv i området. Bjørn også. En lokal bonde viste meg en svær bjørneklo. Den var fra bjørnen som bestefaren hans hadde drept med bare nevene. En dame som har sauer nede i dalen fortalte at hun aldri går utendørs uten en stor kniv som hun kan bruke til å forsvare seg og sauene med. Jeg har latt de store kjøkkenknivene være igjen inne, det ville være farlig å snuble nedover skråningen med en sånn kniv. Jeg har heller lommekniven min i hånden, den er skarp og nyttig. Det hadde vært tøft å få fatt i en sånn bjørneklo. Jeg lurer på hvilken del av meg bjørnen vil ta med seg hjem for å vise bjørnebarna. Verken tennene eller neglene er særlig imponerende. Han må vel ta hjernen, noe som er mindre praktisk plass- og luktmessig.

Krattet jeg ligger på albuer meg i korsryggen. Jeg kan ikke overse det lenger, så jeg kravler ut for å tisse. Jeg er sjelden så i ett med naturen som når jeg tisser ute på natten. Men jeg skulle ønske det ikke tok så lang tid. Den sårbare posisjonen gjør meg ekstra på vakt, et fareinstinkt som virker mot sin hensikt, for det gjør det vanskeligere å tisse, og jeg blir stående lengre i den sårbare posisjonen.

Heldigvis: Der oppe ligger hytta som en hundre kvadratmeters avledningsmanøver. Kronen på verket er at det skinner svakt og menneskekjært ut av vinduet på hemsen og der står det noen. Der står det noen. En person, som ser meg, som trekker seg tilbake.

This is it, jeg drar opp buksa og bykser opp bakken med så dyp snø at beinet ville forsvunnet ned for hvert skritt hvis jeg ikke hadde forutsett denne situasjonen og derfor gravd ut en flukttrapp. Rett før jeg når det kritiske punktet – linjen som skyter ut fra dørhåndtaket og over plassen til uthuset – skjer det. Den løse enden av håndtaket peker ned med et lavt, hvinende knas. Faen har tatt håndtaket, det er blitt sin onde innside. Jeg burde skjønt at det ville skje; de er jo av samme jernet.

Jeg stopper rett før jeg ville blitt fanget opp av lyset. Døra glir opp og skjuler kroppen som kaster seg ut. Så smeller den igjen. Skikkelsen har på seg min fineste strikkejakke og er allerede nesten borte ved veien. Bilen.

Jeg følger etter, jeg vet ikke hvor jeg får motet fra, men bilen er min eneste redning. Jeg lager en bue rundt smijernssvikeren uten å komme for nær uthuset, det perfekte gjemmestedet for folk med groteske planer. Jeg kommer frem til veien. Strikkejakken er allerede inne i bilen, bildøra er lukket. Bilen starter, fjernlysene kommer på, noe annet ville vært uansvarlig.

Lysene avslører en milliard øyne, og alle sammen ser vi meg selv kjøre rett inn i naboens Volvo.