Skogene som forsvinner, og hva du kan gjøre med det

Men vi vet at den ikke gjør det, ikke som før, ikke med dagens plantasjekultur. Den manglende skogen lammet min handlingsevne for natur og miljø, og fremtidshåp. Men det finnes en vei tilbake.

Det er mange som nå opplever at nærskogene deres forsvinner. Hva gjør dette med deg? Hva føler du? Hvordan reagerer du? Og om dette skjer deg, eller dine barn - hvordan kan du agere?

Jeg husker det som om det var i går. Jeg løp med vante steg inn skogsveien som leder til løpestien mot Høyås. Der stien skulle vri seg oppover terrenget langs en klukkende bekk omgitt av artsrik skog, hvis bunn var dekket av myke mosedyner flankert med vårens villblomster, var det plutselig ingenting.

Alle trærne var borte. Hver minste lille busk. Mosedynene var byttet ut med dype hjulspor, og bekken var ikke å skimte blant løse topper og kvister som lå strødd langs bakken i det som nå minnet mer om en slagmark enn en skog.

Det var som et fysisk slag i magen. Jeg ble stående lamslått og bare speide ut over terrenget, som for å forsøke å finne noe å klamre meg til. Noe som var til å kjenne igjen. Øynene saumfarte området etter noen av de vante kjennetegnene; det treet med den fine knuten midtveis på stammen som kunne likne nye ting hver gang man så den? De myke fartsdumpene i stien som var perfekte å slippe opp i på vei tilbake fra langturen? Den lille slyngen bekken lagde gjennom terrenget - den som alltid ble pyntet med tykke rekker av hvitveis på våren? Ingenting var igjen. Uten et snev av motivasjon til å løpe videre ble jeg stående å speide etter alt dette som ikke lengre var.

Nærskogene som går tapt

Du har sikkert opplevd det du og. At nærskogen plutselig ikke er der. En forunderlig sorg. For meg har det vært flere skoger opp igjennom, flere sorger. Men to av de står som et evig savn. Den ene som beskrevet over, skogen som var bakgården til boligfeltet vårt - den andre var ved utkanten av hagen til sommerhuset, fars barndomshjem. Jeg husker at han ringte meg, for å advare - sa at «Nå skjer det», «nå tar de skogen på Kornsjø også».

Det var nok et forsøk på å la sjokket komme gradvis. Etter at han hadde vitnet hvordan tårene formelig spratt ut av øynene i en stille sjokkreaksjon sist det skjedde, ville han forsøke å dempe fallet denne gangen. Men jeg hørte noe annet mellom linjene. At han tross forsøk på å beskytte meg, forsøk på å avdramatisere, forsøk på å si at dette var jo skogdriftas natur - selv fant det knusende.

For han visste jo, at industriens argumenter ikke var sanne; det er ikke bare en skog, den vokser ikke opp igjen, det er ikke fornybart. Han har selv sett, i sin levetid, at skogen ble forringet; Trærne som kom opp igjen var tynnere, jordsmonnet i skogen mindre livskraftig, markgrunnen svakere, og at dyrelivet aldri vender tilbake.

Så, hva gjør man?

I tillegg til å lage strategier for å leve med naturtapet, må vi selvfølgelig styrke pådrivet for å få denne praksisen til å bli endret. Den mest brukte hogstmetoden i Norge, flatehogst, skaper store plantasjeskogområder med monokulturer som ødelegger skogens evne til å lagre karbon, gjør skogene mer sårbare for klimaendringer. l tillegg til skadene det bærer for naturmangfold og dyreliv.

Vi vet dette, vi har god forskning på dette - men likevel er det nedbetalingen på hogstmaskinen som styrer hogsten.

Skogbruksloven er per i dag ingen god lov for å forvalte bærekraftig skog i en ny klimavirkelighet. Vi trenger en ny skogbruksforvaltning, hvor målet må være større, sunnere og mer artsrike skoger som lagrer mer karbon og som også sikrer skog som er mer motstandsdyktig mot klimaendringer. Langt flere må tørre å gå skogbruksnæringen i sømmene, og vi må stille krav til politikerne for at ikke fellesarven av norsk skog skal forsvinne for neste generasjon. Videre må vi tørre å snakke med de som påvirkes mest.

I en tid hvor skogbranner herjer, og termitter og nye sykdommer angriper skogene våre og livene i den, er det vanskelig å forklare for fremtidens forvaltere at den virkelige trusselen er mennesker. Det er heller ingen lett jobb å hjelpe dem med å bearbeide denne informasjonen. Hvis man googler «hvordan snakke med barn om økosorg» kommer det ingenting. Heller ikke søk på naturtap eller ecocide. Men, vi vet at dette tapet starter en generell sorgprosess, og der gjelder de samme rådene som ved annet opplevd tap.
Vi må anerkjenne sorgen, lytte og ta på alvor, samtidig som vi er ærlige og anerkjenner hva som skjer. En økosorg kan oppleves intens, og barna trenger å bli trøstet med at det ikke vil kjennes sånn for alltid. Men akkurat her kan vi heller ikke si at alt blir bra til slutt - for gjør vi ikke noe nå - så gjør det ikke det.

Så mest av alt, forklar for barnet ditt at det er mulig å stoppe dette. Om vi snakker med nok folk, skaper nok opinion, får nok stemmer til å snakke. Får nok politikere til å gå de samme stiene som oss, så vil det gjøre at lovene endres. At nye avtaler kommer. At nye regler får gjelde. Måtte det hende snart. Måtte det hende i tide.