Skinnet betar

– Joda, det er noe spesielt ved lyset i Skagen, og forklaringen finnes akkurat her vi står nå.
På avstand ligner Villy Hansen et ensomt, men tilfreds lite barn i en enorm sandkasse. Han står med begge knærne plantet i sanden og grafser til seg en neve av Nordstrands fine korn. Så en neve til.
– Her har jeg titanium, magnetitt og granat. Pluss treogtyve andre mineraler, alle med ulike farger og strukturer.
Villys grovstemte bass er som skapt for å skjære igjennom både bris og kuling. Fine, skarpe furer stråler fra hver øyekrok, som et gjenskinn av Skagens Danmarksrekord i antall solskinnsdager.
Visst er det en deilig dag, men er det egentlig noe mer enn det?
Villy kaster sanden opp i luften. Det blåser, som vanlig, og sandkornene spres bortover stranden. Noen av de minste og letteste partiklene blir med blesten enda et stykke videre.
– Så du det? Tenk på all sanden vinden virvler opp. Når sollyset treffer sandkornene i luften oppstår alle slags farger på himmelen over Skagen. Oransje og ildrødt, lysfiolett og dypfiolett.
Villy Hansen er biolog, men kaller seg naturveileder. Det turistbrosjyrene kaller Toppen av Danmark, kaller Villy for sin egen lekegrind. Hit tar han med seg turister og firmaer, barnehager og skoleklasser. Alle som følger med får vite hvorfor landskapet er som det er, hvorfor lyset ser ut som det gjør.
Villy reiser seg, men bryr seg ikke med å børste av sanden fra olabuksa. For straks er vi nede på knærne igjen. Stranden er hans klasserom, sanden hans tavle, pekefingeren hans kritt. Neste time er i gang.
– Her er vi nå, sier Villy, og peker på tuppen av en trekant som ville fått stryk på enhver geometriprøve. Og der oppe er Norge.
Fingeren pløyer kontant gjennom sanden.
– Vi ligger i ly for dere. Skyene trekkes opp dit, mot dere, vekk fra oss. Derfor skinner solen mer her.
Den danske utgaven av furet, værbitt smiler. Smilet er vennlig, ikke hånlig

SKAGEN HAR IKKE PATENT. Den danske tv-meteorologen og forfatteren Jesper Theilgaard har også sett nærmere på Skagens lys. Han har liten tro på Villly Hansens sand-i-lufta-teori.
– Kornene er simpelthen for store og for tunge. Derimot kan støv, og ikke minst saltpartikler skape såkalt mie-spredning. Det kan muligens gi lyset en spesiell karakter.
Også meteorologen fremholder at refleksjonene fra hav og strand påvirker lysets intensitet, men mener det er en tilrøvelse å kalle lyset unikt.
– Skagen har jo ikke patent på disse forholdene! Du finner tilsvarende forhold andre steder også, blant annet på øyene i Kattegat, og kanskje også på Sjællands Odde, sier Theilgaard.
En solfylt septemberdag i 2010 blir Skagen-lyset underlagt en vitenskapelig måling. En lysmåler på Nordstrand blir sammenlignet med et tilsvarende apparat som er plassert i Sindal, tre mil unna. Målingen påviser høyere lux-verdier i Skagen enn i innlandet, og konkluderer med at lyset er mer intenst her.

TJENER PENGER PÅ LYSET. «Lysets land» lyder slagordet som Skagens turistbyrå har valgt å markedsføre området med. Nå har de selveste vitenskapen å lene seg på, og resten av reiselivsbransjen er selvfølgelig med: Stena Line fastslår at “«Det første man legger merke til som gjest i Skagen er det spesielle, vakre lyset». Color Line stemmer i med «det mest fantastiske lys du kan tenke deg».
Lyset lokker.
– Dette er ikke falsk reklame. Lyset er spesielt, sier Maria Groes Eldh, pressesjef ved turistkontoret. At vi bruker lyset i markedsføringen av Skagen, er både viktig og riktig. Lyset betyr mye for oss mennesker, også når vi er turister. Samtidig vet vi at vi skal være litt forsiktige, nettopp fordi lyset er så flyktig og abstrakt.

TENKER IKKE OVER LYSET. I fellesferien duver lystfartøyene så tett at du kan krysse gjestehavnen uten å bli våt på seilerskoene. Uansett årstid kan du alltids øyne en seilbåt eller cabincruiser med de norske fargene blafrende fra stangen i akterenden.
– Jeg har hørt at det skal være noe med lyset her, men selv har jeg ikke merket noe spesielt. Kanskje er det ikke så lett å se det når man kommer fra havet, sier Einar Hermansen fra Holmestrand.
Nordmannen har status som mannskap på bestevennens katamaran, og har vært med på hele seilasen opp fra Biscaya.
– Skagen er et nydelig sted med god atmosfære, og et naturlig sted å stoppe før man fortsetter på den siste etappen over Skagerrak. Lyset er ikke det som bringer oss hit.
Borte på jollehavnen har hobbyfisker Poul Carlson nettopp kommet tilbake fra Kattegats sandbanker. Carlson er født og oppvokst i Skagen, men som maskinist i frysehallene på kaia eller under dekk på Stena Line, har han sett lite til “det særlige lys”. Da han pensjonerte seg, kjøpte han en båt. Heretter tøffer han ut på sjøen hver dag, men ser han nå noe til lyset?
– Nei, det tenker jeg ikke på. Jeg er enig at det er noe spesielt, og især på kvelden ser jeg fine farger på himmelen, mye fiolett. Det merket jeg særlig da jeg kom tilbake til Skagen etter å ha arbeidet to år i Hirtshals. Joda, det er nok er annerledes her, men dette er ingenting vi snakker om.
Fiskeren Søren Thomsen fra Sønderborg lever sitt yrkesliv på dekk. Han er heller ikke kommet til Skagen på grunn av lyset.
– Lyset, ja jeg har jo hørt det, men hva det er med det, nei det vet jeg sgu’ ikke, det har jeg ingen forstand på. Lyset, det er noe malerne snakker om.

PÅVIRKES UBEVISST. – Jovisst er lyset spesielt her. Og det er uunngåelig ikke å la seg påvirke av det, sier den lokale kunstmaleren Peder Ravn.
Himmelen over Skagen er på sitt smaleste her inne i Ravns malerverksted. Selv i de dypeste dalbunnene på Vestlandet ser du mer til himmelen. Ettermiddagslyset faller skrått inn gjennom uvaskede takvinduer. Ravns atelier er en verden av sterkt dagslys, mørke kroker og farger med smell i.
– Jeg bruker ikke lyset bevisst når jeg maler, det foregår mer på et underbevisst plan, sier Ravn og tar frem en frokostkniv.
Det blinker i rustfritt stål i det han smører og skraper med kniven over lerretet. Ravn minner lite om malerne som virket her for over hundre år siden, verken i sitt kunstneriske uttrykk eller i sine metoder.
– Iblant går jeg ut på stranden, men det er mest for å lage skisser. Jeg gjør meg alltid ferdig her inne. Skagen-malerne satt ikke alltid ute de heller. Det blåser jo så hardt, så det er ofte en umulig oppgave.
Ravn kom til Skagen med en gruppe kunstnere en gang på 70-tallet. Han har ikke tenkt seg videre. Når han forklarer hvorfor han kom hit, husker han menneskene, den gode stemningen og det inspirerende miljøet.
Ikke lyset.

GJENGA OPPLEVELSEN AV LYSET. Heller ikke Skagen-malerne kom hit på grunn av lyset, hevder Dorthe Rosenfeldt Sieben. Hun er museumsinspektør ved Skagens museum, som forvalter mesteparten av Skagen-malernes malerier, hvorav flere i dag er verdensberømte.
– Betydningen av det særlige lys for Skagen-malerne er nok litt unyansert. Men kunsten deres forteller oss noe som fremdeles er aktuelt, nemlig å være sansebevisst. Skagen-malerne gjenga sitt personlige sanseinntrykk, slik de opplevde verden. Og slik de opplevde lyset, sier Sieben.
Skagen-malerne identifiserte og videreformidlet altså opplevelseselementet. Og når opplevelsen av lyset blir en personlig sak, kommer lysmålerne til kort.
– Det var jo morsomt at noen kom og målte lysets intensitet, men det var også fullstendig irrelevant. Opplevelsen av lyset har ingenting med lux å gjøre, verken i Skagen eller andre steder.

BERØMT AFTENSTUR. Peder Severin Krøyer er neppe opptatt av lux-verdier der han iakttar sin kone Marie promenere arm i arm med Anna Ancher langs vannkanten. Det er en mild sommeraften på Sønderstrand, og Krøyer har stablet et 100 x 150 centimeter stort lerret på sitt solblekede, sandblåste staffeli. Ingen fare, det er nesten ingen vind i kveld. Solens siste stråler kaster et gyllent skjær over Marias egentlig melkehvite aftenantrekk, og Annas fiolette kjole har vel aldri glødet slik den gjør akkurat nå.
Himmelen i øst antar en dypblå tone idet dagen glir over i natt, og hav og himmel smelter sammen i evighetens melankoli, der den målbare, kvantifiserbare virkeligheten ikke lenger hører hjemme, og det som står igjen er en stemning, et sanseinntrykk, som er like personlig som det er sant.
Sant?
Krøyer smiler kanskje litt i sitt veltrimmede skjegg da han konstaterer at scenen på lerretet foran ham slett ikke kan forveksles med den virkeligheten fotografiapparatet foreslår. Dette er hans inntrykk. Hans virkelighet.
Tre kilometer mot nord, 130 år senere står naturveileder Villy Hansen med tilsandede bukseknær og myser mot skyene som driver over Skagens himmel.
– Været skifter stadig, og vi har alle ulike lysopplevelser. Men jeg synes ikke man skal sansesnakke for mye. Det er best å holde litt igjen, og heller la folk oppdage selv. Derfor spør jeg dem heller om hvordan de har det. Så kan folk selv kjenne etter om det er noe der i omgivelsene. Noe som gjør særlig inntrykk.
For eksempel lyset.