Skal. Skal ikke.

Kirkeklokken slår ett, alvorstungt slag. Hjertet eksploderer, løper løpsk på innsiden av den klamme smokingskjorten. Den sorte sløyfen bestemmer seg for å stramme seg til et hakk, og kragen biter seg inn i halsen. Gradvis ringer klokkeren i økende tempo og til slutt blir det endelig en slags balanse, et felles tempo brudgom og klokker kan enes om.

Vi andre venter forventningsfullt på at kirkedørene skal åpnes, i mellomtiden sendes sporadiske, stumme hilsener til kjente spredt utover benkeradene.

Klokkene ebber gradvis ut, men brudgommens hjerte hamrer videre. Minuttene går uten at det skjer noe. Intens stillhet. Burde hun ikke komme snart? Endelig knirker det i to store dører, og brudemarsjens første toner åpenbarer seg.

*

- Hva tror du? Skal vi sette utfor?

Jeg vet hva han kommer til å svare, det er kanskje derfor jeg spør.
I noen få sekunder forsvinner jeg bakover i tid, hukommelsen min ruller film i et lynende tempo. Det flimrer brattheng, klipper og lignende som min gode venn og jeg har vurdert i et felles skjebnefelleskap. Og selv om svaret er gitt, fortsetter jeg stadig å spørre, dels av høflighet, men aller mest fordi jeg elsker å høre de tre ordene.

- Jeg er med, svarer han.

Jegermed er en av mine beste venner. Kona hans kaller oss bare Freak 1 og Freak 2, hun døpte oss det den sommerkvelden da akrobatikk på wakeboard slet i stykker stive knær på oss begge, det var et absurd sammentreff. To vemodige, overaktive hanner, i fornektelse over at ungdomstidens frihet og elastiske ledd var et ferdigskrevet kapittel, satt sammen i kø på legevakten. Men vi hadde to ventelapper, og det var en god støttebandasje for oss begge.

Været er rufsete, og vi har dårlig tid. To snille koner og to små troll fastspent i barnestoler skal hente oss ved foten av fjellet om kun femten minutter. Gutta har fått en ekstra time til utfoldelse i skibakken, i bytte mot en kraftinnsats for familiene våre til kvelden. Kjøkken- og bleietjeneste venter oss, men ikke ennå. Først må vi komme oss ned herfra.

Toppheisen var stengt i dag, tunge alpinstøvler gnagde seg opp den nedblåste heistraseen og inn i min høyre hæl opp siste del av Tottenfjellet i Hemsedal. Vi kan ikke skryte på oss en fjellbestigning, men det føles litt sånn akkurat nå. Frosne matpakkeskiver og lunken solbærtoddy fortæres av sultne bjørner etter en lang skidag, mens vi betrakter initialene risset inn i trekorset som står skrått og vaier, det kjemper en evig kamp mot vind og nedbør i 1700 meters høyde. Vinden har økt på, og dagslyset er på vikende front.

Vi må ta et valg. Det er fortsatt mulig å snu og la slakt terreng og deretter oppkjørte skibakker lede oss ned mesteparten av fjellet. Eller vi kan holde oss til planen, hive oss utfor toppskrenten og sikte mot Hemsedals kanskje råeste frikjøringslinje, en bratt og trang, såkalt hårete renne med et usmakelig kallenavn. Setter vi først utfor, da er det håpløst å snu.

Inni meg hører jeg ordene til Aksel Lund Svindal etter gjennomført renn i den brutale utforløypa i Kitzbühl. Han snakket om et ekstra sterkt samhold mellom konkurrentene på toppen før start. Resultatjaget ble dempet av stundens alvor, deltakerne ønsket hverandre vel ned. Jeg håper norgeshelten har rett, jeg liker å tro at vennskapsbånd er en av grunnene til at jeg suges mot å ta risiko i fjellet. Skjebnefelleskap skaper tilhørighet, det binder oss sammen.

- Jeg er med.

Samme svar som alltid. Jegermed snur kun hvis jeg snur, det blir opp til meg å ta den endelige risikovurderingen. Det er mykt, topplaget med puddersnø vil bremse, i hvert fall nok til at vi ikke blir slått i filler om en av oss skulle gjøre det ulovlige, å falle på feil sted. Snøen virker også stabil.

For.
Sikten tetner stadig til, vi ser enda mindre enn for kun 10 minutter siden.
Mot.
Det er riktig å snu, men det er heller ikke helt feil å kjøre på, det kan bli en av sesongens råeste nedfarter.

Jeg blir stående å gruble, og selv med skihansker på tar jeg meg i å fikle med denne runde saken. Hvitt gull, oval kant, initialer og dato på innsiden, til omtrent samme ågerpris som Skistars sesongkort i Hemsedal. Ringen kiler selv når den ikke kiler, men jeg tar den aldri av meg, symbolikken i giftering på avveie liker jeg dårlig.

Skal. Skal ikke. Jeg blir ofte kalt både dristig og dumdristig på grunn av alskens fysiske krumspring med fjell eller hav som springbrett. Men gode tredve vintre har lært meg at heltemot ikke utøves i øyeblikket. Sant mot er å stå i de store avgjørelsene, som å gi seg hen til en annen, samle sin fremtid i en felles skjebne. Og vi tror stadig på ekteskapet, mange av oss står før eller siden ved alteret i finstas, skjelvende med hjerteflimmer en lørdag formiddag og venter på vår prinsesse. Ifølge Asbjørnsen og Moe er det kun nedoverbakke herfra og ut. Lykkelig i alle sine dager. Moderne statistikk taler imot Askeladden. Halvparten av turfølgene som risser inn initialene sine på toppen og hiver seg utfor, splitter opp, de velger hver sin rute ned igjen. Her mangler det noen kapitler i Askeladdens eventyr, og det er kanskje ikke så rart. Asbjørnsen og Moe hadde ingen frikjørere å konsultere om gleden av motstand i utforbakke, nedfarter som krever bevissthet, forhandling og offer.

- Du, vi har dårlig tid, hva gjør vi? spør kompisen min utålmodig.
Jeg forsøker meg med et pokerfjes, men blir avslørt umiddelbart, han kjenner meg for godt. Vi setter utfor i så store svinger som sikten tillater, og snart er vi ved inngangen til selve rennen.
- Der er cruxet! peker jeg, og fortsetter:
- Her må vi holde oss på bena.
Frikjørere har i løpet av de siste tiårene frarøvet klatrere monopol på vertikalt terreng, og i prosessen importert terminologi også. Crux er et ekstra krevende og utsatt parti i fjellet. Noen ganger kan man forhandle seg varsomt gjennom, andre ganger nytter det ikke. Det gjelder å lære seg å kjenne igjen potensielt umulige crux raskt og følge fjellvettreglene. Snur man i tide, har man fortsatt energi til å finne en annen rute ned.

Den stupbratte rennen er på sitt aller smaleste, og blokkeres av en delvis nedsnødd kampesten vi må slippe oss over. Kort etter kampestenen svinger rennen til høyre. Faller man, venter et møte med steinveggen lenger nede. Mobilen vibrerer vekselsvis i lommene til oss begge. Vi ser på hverandre.

- Jeg tror madamene virkelig begynner å bli utålmodige, sier kompisen min.
- Det er i hvert fall godt de ikke vet hvilken rute vi tar ned, svarer jeg.

Det er ikke første gang vi har tatt oss ned denne rennen, og det går fint i dag også. Terrenget åpner seg opp, det byr på leken pudderdans akkompagnert av mobiler som ringer ustanselig. Vi er straks nede nå. Ved bilen venter firstemt kjeft og barnevræl. Men innen natten kaller, har vi gjort det godt igjen, tenker jeg. Vi har lært oss å knekke koden på det cruxet også.

Jeg fikk rett. Min kone og jeg ligger tett omslynget under dobbeltdynen og lytter til vinden som river i hytteveggene. Klokken har passert midnatt for lengst, og kroppen skriker etter en lang natt søvn. Men det bryr datteren vår seg pent lite om, hun kommer til å våkne om noen få timer uansett. Morgenskiftet er mitt. Allerede nå vurderer jeg morgendagens kapitulasjon, å bestikke datteren min med mariekjeks og varm sjokolade i bytte mot ro for far. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet for melketennene hennes, men det får ikke hjelpe. Askeladden hadde helt sikkert gjort det samme.