Leirbålet

Skal vi bade?

Stranda, minutt for minutt. Erfart og fortalt av en dedikert saltvannsbader.

Naturen er i vinden som aldri før. Folk går til toppen av fjell, de går veldig langt på ski, de svømmer ned på havets bunn. De søker det ekstreme i naturen og det ekstreme i seg selv. Og rapporterer om det. Man leser derimot ikke så ofte om de som bare har tatt seg en rolig spasertur i vannkanten, pusla litt i fjæra, lagt seg ned på sanda, tenkt en tanke eller to og deretter tatt seg et bad. Derfor inviterer jeg deg med til den Telemarkske riviera, hvor jeg har søkt det rolige og moderate i naturen.

12:30
Havet er veldig blått i dag. Blågrønt. Postkortblågrønt. Nesten sånn hav som de har i Italia. En venn av meg påstår at vannet ikke har farge. Han sier det er naturvitenskap. Han om det. Jeg kaller det gledes-dreping.

12:40
Det er søndag. Det er fellesferie. Det er mye folk her. Eller, det er mye folk der borte, på andre sida av bukta. Den store stranda ligger på andre sida av bukta. Du kan se helt over dit på en klarværsdag. På en regnværsdag med tåke også for den saks skyld. I dag er en klarværsdag. Det er lavvann, eller laft-vanne som de sier det her i gården. Det gjør det mulig å gå tvers over bukta. Ikke tørrskodd da. Med mindre du heter Jesus. Jeg holder til på den lille stranda. Den ligger rett under en høyreist og grønnkledd fjellvegg. Sikkert femti meter rett opp. Avalanche risk area, står det på et skilt her. Her er jeg trygg for massene.

13:25
Måkene bråker. De stuper ned i en sildestim. De er entusiastiske. Lystne på sild. Det er derfor de bråker. Jeg er også sugen på sild når jeg tenker meg om. Jeg bestemmer meg kjapt for ikke å følge måkenes eksempel. Jeg er ikke typen som blir bråkete når lysten på sild setter inn. Men friterte sild er godt ass. Hvorfor spiser vi ikke mer av det i Norge?

13:37
Jeg sitter på sanda. Jeg observerer. En tanke avløses av en annen. Jeg gir meg hen til tankenes tango. Det er dette som er meditasjon veit du. Folk betaler tusenvis av kroner inne i byen for å lære å meditere av folk som har vært et halvår i India og betalt tusenvis av kroner for å lære å meditere. De kunne bare tatt seg en tur hit alle sammen. Til havet. Den viseste av alle lærere, som alltid har vært her. Havet har vært i India han også. Han tar seg ikke betalt av den grunn. Kremmeren i meg våkner: Rognsfjorden retreat. Det var en god business idé. Men jeg kommer umiddelbart på bedre tanker. Det er nok best at disse meditasjonskursgjengerne og deres lærere holder seg i byen. For min del. For havets del. Urbane egosentrikere, på jakt etter et mantra og etter seg selv, er en trussel mot miljøet. Det er jo tross alt ikke biler og fly som er problemet. Det er de urbane egosentrikerne som er på jakt etter seg selv i bil og i fly som er problemet. Jeg bor for så vidt selv innenfor Ring 1 i Oslo, og jeg lurer fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor, så jeg burde kanskje holde kjeft? Men dette er jo bare tanker. Jeg tenker bare. Og jeg kan tenke hva jeg vil.

14:19
Jeg sovnet. Og nå har jeg våknet igjen. Jeg er varm. Sovnet vist i sola. Jeg er desorientert og dehydrert. Jeg må drikke. Jeg drikker.

14:25
Jeg sitter på en stein og ser over til den andre sida av bukta. Jeg tror det ligger noen og soler seg nakne ytterst på svaberget.

14:32
Jeg går ut på moloen. Det er noen unger som fisker krabber her. Hyssing, klesklyper og knuste blåskjell. Jeg tenker et øyeblikk på om jeg skal tilby dem en is hver i bytte mot bøtta med krabber. Jeg ble sulten av å tenke på fritert sild, og jeg vil lage strandkrabbesuppe. Men jeg dropper forespørselen. Disse ungene ser ut til å praktisere en catch and release filosofi og jeg vil ikke trigge opportunisten i dem. Så jeg går ut, ytterst på moloen. Løfter blikket. Jeg bruker hånden til å skygge for øynene og ser til min forskrekkelse at en sky er i ferd med å skygge for sola. Så jeg venter. Forsøker å lese skyene. Venter litt til. Jeg vil vente til sola er tilbake igjen før jeg hiver meg uti. Det er da havet smaker best. Når det får marinere seg i sola. En fyr kjører forbi i båt. Ni knop. Innaskjærs. Han om det. Sola er tilbake. Jeg hopper i det. Jeg er under vann.

14:45
Roll on, thou deep and dark blue Ocean- roll! Kanskje det er fordi at havet er så stort, og rommer så mange farer, at jeg slapper av når jeg bader? Paradoksalt nok. For hvis jeg her og nå blant bølgene bruker all min energi på alskens bekymringer så ville den ytterste konsekvens av dette være at jeg synker. Havet krever fokus. Det krever min fulle oppmerksomhet. På en avslappet måte. For jeg er jo innaskjærs. Jeg må bare passe meg for fartsfantomet med båten. Jeg legger på svøm. Jeg svømmer på måfå. Hit og dit. Opp og ned.

15:15
Brannmanet! Jeg trodde at jeg hadde oversikt over situasjonen. Jeg har vist mistet oversikten. Pulsen øker. Jeg foretar en elegant bremsemanøver ved å trekke beina inn mot brystet mens jeg skyver armene fra meg. På brøkdelen av et minutt har jeg endret kurs og beveger meg bort fra beistet. Jeg slapp fra det med skrekken. Det er jo ingen her som kan tisse på meg dersom jeg skulle bli brent. Jeg kan jo ikke gå og spørre hyttefolket om de kan tisse meg på armen. Det ville vært å utnytte deres gjestfrihet på det groveste. Et grovt brudd på sosiale konvensjoner.

15:25
Jeg vasser opp på stranda. Lyden av å vasse. Toneleiet i vannet forandres etter hvert som det blir grunnere. Lavere vann = høyere tone. #denfølelsen.

15:28
Jeg lurer på om jeg skal arrangere et Triatlon denne sommeren. De kan lage tv program av det også hvis de vil. Invitere kjendiser til å delta. Det kan hete Skal vi bade?. Konkurransen skal bestå av følgende tre øvelser: flyte på ryggen en liten stund, hvor lenge er ikke så nøye, kvalitet over kvantitet; dykke etter en neve sand eller et blåskjell på tre maks fire meters dyp; finne den perfekte steinen til å kaste smutt med og klare noen fint definerte sprett. Dette bør være overkommelig selv for meg. I oppkjøringsfasen vil det ikke være behov for noen pulsklokke. I dette triatlon er det hvilepuls som teller. Og formtoppen har jeg allerede funnet.

16:10
Vannproppen jeg har hatt i øret den siste halvtimen løsner. Forløsende. Jeg kjører hjemover. Barbeint. Med sand mellom tærne.