Oppdrettsnæringens martyrer

Høye laksepriser er paradoksalt nok ikke bare positivt for fiskehelse og -velferd, da gode priser bidrar til at konsekvensene av høy dødelighet ikke blir økonomisk synliggjort. For næringens «grønne alibi», rensefisk, er dødeligheten nærmere 100 prosent.

Økt fokus på velferd hos fisk
Selv om fisk, i egenskap av å være dyr, har vært inkorporert i den Norske lovgivningen om dyrevern (Dyrevernloven 1974), har fisken på mange måter gått under radaren hos de fleste, både lekfolk og fagfolk, i forhold til velferd. Med implementeringen av «Lov om dyrevelferd» i 2010 ble fisk løftet spesielt frem, først og fremst som et resultat av at laks i løpet av få år hadde blitt Norges viktigste husdyr. En praktisk konsekvens av dette var at loven ble utformet med tanke på fisk som husdyr på lik linje med de dyr vi hadde måttet forholde oss til tidligere. Akvakulturdriftforskriften er på mange måter en praktisk håndbok for hvordan fisk skal håndteres for best mulig fiskehelse- og velferdsmessig måte. Forskriften stiller også krav om at driftsleder og ansatte som håndterer levende fisk skal ha «fiskevelferdmessig kompetanse». Dette innebærer i praksis at det må kunne dokumenteres praktisk og teoretisk opplæring godkjent av Mattilsynet. Bevisstgjøring av alle som håndterer levende fisk er viktig for den helhetlige forståelsen av fiskehelse og -velferd som på mange måter er en multidisiplinær vitenskap der miljø, utforming, miljø og håndtering spiller viktige roller. Betydningen av god fiskehelse og –velferd gjenspeiles også i det faktum at dette er noe som flagges høyt på hjemmesidene til de fleste større oppdrettsselskaper, også fordi forbrukere og «folk flest» har økt fokus på dette.

Lakselus er hovedutfordringen
Norsk lakseoppdrett er i dag en stor og betydelig næring som skaper sysselsetting og store eksportinntekter. Laks er et populært produkt på verdensmarkedet og prisene er meget gode. Høye laksepriser er paradoksalt nok kanskje ikke av det gode for fiskehelse og velferd da gode priser bidrar til at konsekvensene av høy dødelighet ikke blir økonomisk synliggjort. Sagt på en annen måte: vi kan miste mye fisk og likevel gjøre god forretning. Dette illustreres også av det faktum at selv om eksportverdien øker, har produksjonen gått ned, først og fremst på grunn av økt dødelighet; ikke minst er det mye stor fisk som dør i forbindelse med behandlinger mot lakselus. Tapene i løpet av sjøvannsfasen i norsk fiskeoppdrett er i dag cirka 20 prosent.
Selv om de fiskevelferdsmessige utfordringer har vært mange og varierte opp gjennom årene er vi i dag i den situasjon at det er lakselus (Lepeophtheirus salmonis) og håndteringen/behandlingen av lakselus som er den dominerende fiskevelferdsmessige utfordring. Det spesielle med lakselusa er at denne parasitten er et problem både for oppdrettslaks og for ville laksefisk. Smittepresset øker naturligvis proporsjonalt med antallet vertsorganismer og med 1000 x mere oppdrettslaks enn villaks sier det seg selv at smittepotensialet blir betydelig. Intensiv behandling over mange år med ulike medikamenter har medført at lakselusa i mange områder har blitt resistent mot de fleste medikamenter mot lus. En konsekvens av dette er at såkalte ikke-medikamentelle metoder har vunnet frem. Blant de viktigste er bruk av rensefisk og ulike former for badebehandling (varmt vann og H2O2). Begge er i prinsippet miljøvennlige og bærekraftige metoder, men har åpenbare svakheter og store fiskevelferdsmessige betenkeligheter.

Rensefisk
Rensefisk er en fellesbetegnelse på leppefisk og rognkjeks. Kunnskapen om at ulike arter leppefisk (Labridae), og etter hvert også rognkjeks (Cyclopterus lumpus) spiser lakselus fra huden på laksen var et fascinerende funn som lovet godt for en miljøvennlig og bærekraftig måte å holde lakselusproblemet i sjakk på. Dette aspektet er også noe som flagges høyt av næringen og i søknader om nye konsesjoner for oppdrett og produksjon av rensefisk. Oppdrett av rognkjeks har blitt en stor og lukrativ næring i næringen. Et dobbeltsidig oppslag i Aftenposten i vinter hadde tittelen «Rognkjeksen er en superhelt». Det blir i denne artikkelen pekt på rognkjeksens unike egenskaper og evne til å fjerne lus på en miljøvennlig måte og uten bruk av kjemikalier. Det artikkelen ikke tar opp er det faktum at en lang rekke sykdomstilstander er påvist hos rognkjeks (og leppefisk) og dødeligheten (eller «svinnet») i løpet av produksjonsperioden er nær 100 prosent. Vi kan altså trygt fastslå at jobben som rensefisk i et oppdrettsanlegg må være «verdens farligste yrke» og at betegnelsen «Superhelt» heller bør byttes ut med «Martyr». Det paradoksale i dagens situasjon er altså at vi driver et storstilet oppdrett av arter vi egentlig ikke vil ha for å holde et krepsdyr (lakselus) som vi heller ikke vil ha, i sjakk for å holde liv i det vi helst vil ha, nemlig godt betalt laks. Her har vi altså etablert et metaproblem som reiser ubehagelige og viktige spørsmål: Er det etisk akseptabelt å bruke (= forbruke) en art for dyrke frem en godt betalt vare (laks)?
Hva er det som biologisk og etisk gjør rognkjeksen mindreverdig i forhold til laksen?
Hvis vi er av den oppfatning at 20% dødelighet i lakseoppdrett er for mye, hvorfor skal vi da akseptere nærmere 100 % dødelighet på rensefisk?
Er det etisk forsvarlig å sette ut rognkjeks på lokaliteter der det er overveiende sannsynlig at mesteparten vil dø i løpet av produksjonsperioden?
Hva gjør en slik aksept med oss som mennesker og som veterinærer som skal ivareta dyrenes velferd og helse?

Badebehandlinger
Ulike typer badebehandling som fysisk spyling, termisk avlusing og bad i hydrogenperoksid (H2O2) i brønnbåt er den andre store gruppen behandlingsalternativer. Ved termisk avlusing blir fisken trengt sammen i nota, pumpet opp i en vannavskiller og sendt inn i et vannbad i cirka 30 sekunder. Behandlingstemperaturen er cirka 34° C. Etter endt behandling pumpes fisken ut av behandlingskammeret, varmtvannet siles av for gjenbruk og fisken pumpes tilbake til nota. Ved hydrogenperoksidbehandling tilsettes kjemikalet til brønnen i brønnbåten i cirka30 minutter før den pumpes tilbake. Fordelen med disse metodene er at en trolig unngår utslipp som kan skade miljøet og annet dyreliv. Ulempen er dessverre at behandlingene ofte resulterer i høy dødelighet både under og i etterkant av behandlingen. Det er eksempelvis ikke uvanlig med dødelighet på 100 tonn fisk eller mer i forbindelse med slike enkeltbehandlinger. Dødsårsakene er sammensatte, men er nok ofte en kombinasjon av stress og fysiske skader på gjeller og hud. Det er for øvrig veletablert kunnskap at terapeutiske doser av hydrogenperoksid forårsaker alvorlig gjelleforandringer med omfattende blødninger (Speare et al 1999). Det er også trolig at lakselusa kan tilpasse seg (bli resistent) både mot H2O2 og høy temperatur slik at doser, eksponeringstid og temperatur må økes for å få effekt.
Det andre viktige og ubehagelige spørsmålet vi bør stille med dette utgangspunkt er om det er behandlingsmetodene per se som dreper fisken, eller har vi fått et husdyr som ikke tåler håndtering og behandling (eller en kombinasjon av disse)?

Etisk dilemma for veterinærene
Veterinærene er her i et klassisk etisk dilemma der både hensynet til å optimalisere produksjonen og å være fiskens talspersoner krysser hverandre. Det kan her være på sin plass å minne om Dyrevelferdslovens paragraf 3 som sier at «dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Med formuleringen «fare for» uttrykkes et forebyggende element. Det kreves at metoder og utstyr som brukes på dyr, skal ivareta dyrets velferd. Det kan også være på sin plass å peke på de profesjonsetiske retningslinjer for veterinærer der det heter at: «i møte med dyret er veterinærens hovedfokus dyrevelferd. Dette leder veterinærens virke og er overordnet andre hensyn». Retningslinjenes punkt 6.4 sier videre at: «Veterinæren legger stor vekt på hensynet til dyrets velferd, og fremmer dyrets sak i interessekonflikter.»
I en stor næring som fiskeoppdrett er økonomi en viktig driver og vi som veterinærer må hele tiden være bevisste på vår rolle som «dyrenes advokat» og ikke havner i en situasjon der vi kan komme til å vurdere hvilke tap av fisk som er «akseptable» i et økonomisk perspektiv. Med økende resistensutvikling hos lusa vil vi ha lett for å flytte både fysiske og etiske grenser uten at vi reflekterer nok over det. Hvis vi som veterinærer og fagpersoner ikke tar ansvar for all fisk i oppdrettsnæringen, - hvem skal da gjøre det? Det er i denne sammenheng et behov for at de veterinære stemmer høres høyt og tydelig i den offentlige debatt om fiskevelferd.