Isfritt

Sjøisen i Arktis. En personlig erfaring

De fleste kommer til å klare seg fint om all sjøisen i Arktis plutselig skulle være borte i morgen. Men intuisjonen min sier meg at sjøisen er et godt bilde på hvordan vi mennesker tar vare på denne planeten.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker sjøisen så godt, men jeg gjør det. Den kalde, arktiske lufta fyller meg med et slags klarsyn, kanskje. Den bidrar til at jeg føler meg våken og til stede, og til at jeg sakte tar inn over meg de røffe og vakre omgivelsene. Jeg blir ofte takknemlig også, mens jeg vandrer bortover den hvite flaten og lar øynene sveipe horisonten. Det finnes ikke trær, ingen planter, ingen steiner, ingen hus, ingen biler – bare is, vann og luft.

Det mest spektakulære man kan oppleve på sjøisen, er selvsagt å møte en bjørn. Møtet frembringer en intens følelse av at du er til stede, akkurat her og nå. Bjørnen ser meg, og jeg mister kontroll over situasjonen. Jeg er ikke lenger på toppen av hierarkiet, jeg er plutselig blitt degradert til et smakfullt og muligens akkurat passe stort måltid. Vi er bare på besøk i isbjørnens rike, og på menyen står flere andre pattedyr på størrelse med oss mennesker. Bjørnen løper raskere enn meg, er større, og er generelt ikke redd for noe som helst. Han er enten nysgjerrig, uinteressert eller sulten. Dette bringer frem i meg en ofte neglisjert følelse: Jeg lever, og jeg har lyst til å fortsette å leve. Vi er en del av naturen, og det å leve i dette øyeblikket er mye bedre enn det eneste reelle alternativet som med ett har dukket opp i alt det hvite. Jeg er dypt takknemlig for at bjørnen forteller meg dette, så klart og tydelig.

Disse bjørnene gjør at man begynner å kikke rundt seg ganske ofte, og enkelheten i horisonten går etter hvert opp for meg. Uansett hvor jeg snur meg, er det en linje mellom himmelen over og sjøisen under. Fravær av trær som kaster skygge, fravær av hus som stenger utsikten, fravær av TV-tårn og mobilmaster i alle retninger. Her er jeg, under en meget tynn hinne med luft, for atmosfæren er bare ti kilometer tykk, en distanse de fleste kan gå på et par timer. Himmelen kan være blå her oppe, men oftest er den grå. Alt fremstår med sjatteringer i hvitt. Når det blåser opp, begynner snøen å drive og visker ut de siste nyansene. Tilbake er bare en altoppslukende hvithet, og jeg famler omkring uten å kunne se hvor jeg setter ned bena.

Noen ganger bryter sjøisen opp. Da kommer en lang og smal stripe av mørkeblått hav til syne. Det åpne havet tiltrekker seg fugler på leting etter fisk. At havet er på frysepunktet ser ikke ut til å være til nevneverdig bry, der de fyker ned i vannet og dukker opp med sprellende fangst i nebbet. Og kanskje slenger det en hvalross forbi, den er morsom å se på, så lenge man ikke er i båt. Småbåter blir veldig små når en hvalross har lyst til å leke. Men jeg står trygt på isen. Jeg lurer på om det er nå polynyaen, det vil si et større område med hav omgitt av is, er i ferd med å åpne seg. I så fall blir det prøvetaking fra morgen til kveld. Men nei, vi må visst vente litt til. Likevel er det godt å være her, langt fra det vanlige livet, i hvert fall så lenge vi har ved, og det ikke er tomt for mat i metallkassene vi har frosset ned bak hytta. Vi forteller historier fra fortida, utveksler dumme og mindre dumme ideer, snakker om folk vi har møtt her og der og de romantiske drømmene som kom – og forsvant.

Sakte. Ganske sakte, i hvert fall, kommer savnet. Savnet av blomster. Savnet av jord mellom fingrene. Lukten av friske grønnsaker. Det demrer etter hvert at et moderne samfunn har et vell av kvaliteter. Og at det er en haug med gode grunner til at folk flest vil bo, og faktisk bor, i byer. For eksempel kan en altså bytte sin egen arbeidsinnsats på jobben, som de fleste har valgt helt selv, med den luksusen det er å ha reint vann i springen. Her ute er dette hardt arbeid. Traske ut i mørket med to tomme spann, fylle dem med ren snø, bære alt inn, tenne i ovnen, og vente til snøen smelter. Etter en time med vedfyring er romtemperaturen i hytta så høy den kan bli, det vil si omtrent ti grader.

Mitt vitenskapelige hode føler seg ganske sterkt her ute på isen, men kroppen, den føles ganske skral. Det er alltid noe som skal bæres: ved, snø, instrumenter, bensin, prøver av sjøis eller sjøvann, mat som skal stekes. Begrepet «fritid» mister sin mening. Når natta kommer, har jeg bare to ønsker. At soveposen skal være tørr, og at jeg får sove uforstyrret helt til morgenen kommer.

I dag brenner vi av nok fossilt brennstoff til at CO2-konsentrasjonen øker jevnt og trutt. Konsentrasjonen er snart 50 prosent over det den var da Fridtjof Nansen og Hilmar Johansen levde i en steinhule på naboøya, høyt her oppe ved den flytende isen. Selv om CO2 er en helt naturlig og luktfri gass vi lager i vedovnen i hytta, er det svært sannsynlig at den jorden vi mennesker har gjort oss avhengige av, ikke tåler så mye mer CO2 enn det vi har brent av til nå. Jorden blir varmere, om ikke villere, og sjøisen i Arktis blir både tynnere og mindre.
Da jeg var ferdig med studiene i år 2000 var det allerede klart at sjøisen i Arktis krymper. Sjøisen er alltid på sitt minste ved slutten av sommeren, og nå, i september 2013, var det heldigvis ingen ny bunnrekord. Jeg er blant de mer moderate forskerne, tror jeg, de som tenker at vi mennesker ikke er direkte avhengig av isen her oppe. Ingen av oss lever her, og ingen dyrker maten sin her heller. De fleste mennesker kommer til å klare seg helt fint om all sjøisen i Arktis plutselig skulle være borte i morgen. Det er også en del gode resultater som tilsier at noe av krympingen ikke har med global oppvarming å gjøre, men skyldes det folk flest vil kalle «naturlige svingninger». Jeg har også utgitt fagartikler som konkluderer i den retningen. Spør du meg, og forlanger et enkelt svar, sier jeg at 30–60 prosent av tapet av sjøis skyldes global oppvarming. Resten er mer eller mindre tilfeldig.

Foto: Stefan Claes, University Centre in Svalbard (UNIS).

Det er ganske mye diskusjon blant oss «klimaforskere». Det er lov å være uenig, og vi skal forlange håndfaste resultater før vi mener noe som helst. Men hva som er håndfast er ikke alltid så lett å avgjøre. Mye fordi det finnes såpass lite målinger, spesielt her oppe i Arktis. Det er mange av oss som tar opp kontroversielle spørsmål på konferanser. Jeg har snakket om mine litt kontroversielle synspunkt om at «vippepunkter» ikke finnes i det arktiske klima, både i Brüssel og i Sevilla. Reaksjonene har vært gode nok, og jeg kommer til å hevde mine selvstendige synspunkter i årene som kommer også. For noen uker siden var jeg på en konferanse om sjøis i Hobart i Australia, og her var det mye diskusjon om hvorfor sjøisdekket i Antarktis har økt, mens det minker i Arktis. Men det er en helt annen historie.

Allikevel. Det er utvilsomt at store deler av sjøisen er tapt. Et område fem ganger størrelsen på Frankrike har endret karakter totalt. Før var det sjøis hele året. Nå er det hav om sommeren. Og vi har skylda. I hvert fall for halvparten av det. Og konsekvensene? Ganske uklare, spør du meg.
De siste årene har jeg lært meg å stole mer og mer på min egen intuisjon. Dette er absolutt ingen vitenskapelig metode, men jeg ser ofte at ting faller på plass på en god måte, dersom en gir seg selv litt tid til å tenke. Det gjelder å ikke ta på seg altfor mange oppgaver på en gang. Intuisjonen min sier meg at sjøisen i Arktis er et godt bilde på hvordan vi mennesker tar vare på denne planeten. I øyeblikket ser det ganske så dårlig ut. Jeg tror at både bjørnene og fuglene her oppe vil være enige med meg i akkurat den vurderingen.