Treboka

Finnes det trær på Svalbard?

Bli med Sigri Sandberg, forfatter av Treboka, på leting.

Illustrasjon: Bo Mossberg

Bjørk (Betula)

• Bjørkefamilien.
• Løvtre. Tre arter i Norge: hengebjørk, dunbjørk (vanlig bjørk) og dvergbjørk. Mange mellomformer, blir vanligvis mellom 3 og 15 meter høy. Hengebjørka kan bli opp mot 30 meter. Eneste treet med hvit bark. Norges vanligste tre.
• Dunbjørk og dvergbjørk fins over hele landet. Hengebjørk har mindre utbredelse.
• Barken har blitt brukt til garving og barking av fiskegarn.
• Hengebjørk kalles også for vortebjørk eller skorpebjørk.

1. FINS DET TRÆR PÅ SVALBARD? JEG TROR DET IKKE FØR JEG FÅR SE DET

Svalbard. Et fysisk sted, men også et sted i hjertet mitt som alltid kan letes fram, der jeg kan hvile, uansett hvor jeg er. Men nå er jeg på vei hit, det er 23. august, og jeg flyr inn sammen med masse kinesere og ser brune fjell, de aller høyeste har litt hvitt øverst, tind på tind, og breer. 60 prosent av Svalbard er dekket av bre, og jeg blir alltid mjuk av å se ut av vinduet da, når det er sånn. Så uendelig, så utilgjengelig, så digert og evig, og det kaller sånn på de store ordene at jeg blir litt svimmel både av dem og denne utsikten og meg selv. Og ja da, kineserne knipser, ut vinduet, med store og små kameraer, og jeg tenker, da vi flyr lavere, får Longyearbyen på venstre side, Hiorthfjell på høyre, at det er ufattelig, ufattelig hvor lite vegetasjon det er her. Deter ikke vegetasjon, sett fra lufta iallfall. Det er brunt.

Svalbard er en øygruppe som ligger halvveis mellom Fastlands-Norge og Nordpolen, og så langt mot nord skal det egentlig ikke vokse noe særlig. En varm havstrøm flyter imidlertid forbi vestkysten av den største øya, Spitsbergen, og gjør det mulig for både mennesker, dyr og noen bitte små planter å leve her. Varme luftstrømmer hjelper også til. Så hver sommer smelter mellom 30 og 150 centimeter av permafrosten og gjør plass til planteliv.
Øygruppen strekker seg mot 80 grader nord og er inndelt i tre bioklimatiske soner etter temperaturforholdene: mellomarktisk tundra, nordarktisk tundra og arktisk polarørken.

«Ved første øyekast ser Svalbard ut til å ha et sparsomt vegetasjonsdekke. Ser man nærmere etter, vil man oppdage mange forskjellige planter. Det finnes 170 ulike arter på øygruppen. Svalbards vegetasjon preges ikke av storvokste planter. Vær og vind ville raskt ødelagt alt som ble for høyt og stakk opp fra bakken. Dvergbjørk er for eksempel helt annerledes enn dvergbjørk i Fastlands-Norge. Mens dette er en kraftig buskvekst på fastlandet, er den liten og vokser flatt langs bakken på Svalbard», står det på hjemmesiden til Sysselmannen på Svalbard, og det er noen rykter og denne lille teksten som gjør at jeg har pakket bagen og sitter på flyet nå. For er dette virkelig sant? Dvergbjørk på Svalbard? Jeg har altså bodd her i åtte år, og pendlet hit av ulike årsaker etter det, og jeg har vært journalist, og jeg har altså ikke visst det, jeg har ikke visst at det fins trær her.»

2. MALT SKOG OG FORHISTORISKE BREGNER

Altså, jeg har jo, som andre, vært i den russiske bosetningen i Barentsburg, sett bjørkeskogen der, fin og hvit og høyreist, men de smekre stammene var altså et stort maleri på en vegg midt i byen der. En finsk fotograf jeg kjenner, Ville Lenkkeri, mener de er «painted after a mental image of some Ukrainian birch forest, a landscape of someone’s past». Han har skrevet en bok og tatt bilder av det, hvordan mennesker ikke bare er i verden, men lager installasjoner og malerier og museer med etterligninger av hvordan verden er eller var, en gang.
Bjørkeskogen er uansett malt over nå, hogd brutalt ned med malerkosten, den ble borte for alltid under en oppussing for noen år siden.
Jeg har også, som andre, samlet drivtømmer og trær, tent bål på stranda, filosofert over disse enorme stokkenes ferd over ville havet, de aller fleste har reist helt fra Sibir. Jeg har besøkt fangstfolk som har løftet og løfter disse stokkene om høsten, sager dem opp, kløyver dem så de har ved til ovnene sine hele lange, svarte polarnatta gjennom.

Men nå er fangsttradisjonen nesten dødd ut, og både befolkningen i den norske bosetningen Longyearbyen og russerne og ukrainerne i Barentsburg får energien sin fra kullkraftverk, selv om mange andre løsninger har vært diskutert og utredet.
Dette er jo også likevel varme fra torv og trær, for en gang for millioner av år siden var Svalbard plassert på sørligere breddegrader. Og jeg har jo, som andre, samlet fossiler i morenen oppe ved Longyearbreen, funnet avtrykk fra planter og trær og til og med insekter og har hørt om øgle- og dinosaurfossilene også.
Så her vokste forhistoriske trær, det står skrevet at de lignet bregner med tjukke stammer, de fleste vokste i sumper. De første trærne på kloden er betegnende nok fra karbontiden (kulltiden), som begynte for 360 millioner år siden og varte i rundt 60 millioner år. Etter hvert ble planterestene dekket til av sedimenter, noe som forhindret nedbrytning. Trykk og temperatur satte i gang omdannelse, og etter hvert som tusenårene svant, ble det blant annet til kull, som er en fellesbetegnelse på karbonholdige organiske bergarter.
I dag har vi andre landskaper og tider på jordkloden, og det dannes knapt kull lenger. Kullprisene har vært dårlige, og på Svalbard bygges driften ned. Flyet lander, og nå går jeg ned trappa, får sola midt i fleisen og skal finne ut om det stemmer at det faktisk fins levende trær her.

3. FLERE ARTER, OG SNART KOMMER SNØEN

Ifølge sikre kilder er det per 2016 registrert ikke bare 170, men 184 naturlige arter og underarter av høyere planter (karplanter) her, i tillegg til 373 mosearter, 624 lavarter og vel 1300 arter sopp, ikke alle har navn ennå. Og flere arter kan det bli. Global oppvarming forandrer verden, og i Arktis skjer endringene raskere enn noe annet sted. Ikke bare kan tundraen og isen rundt Nordpolen smelte og været bli enda villere og våtere, plantelivet kan også endres radikalt. Ifølge professor i botanikk ved Norges arktiske universitet, Inger Greve Alsos, kan flere hundre nye arter av høyere planter potensielt vokse på Svalbard om gjennomsnittstemperaturen øker noen grader. I skrivende stund er det målt høyere temperaturer enn normalt i 17 måneder på rad her oppe. Tundraen domineres av lyng, urter og gras, men ifølge Alsos kan vegetasjon som buskkratt og småtrær etter hvert bli vanligere.

Og jeg tenker på den første kvinnelige norske forskeren som ble satt i land på nordvesthjørnet av Spitsbergen første gang i 1907, for 110 år siden. Også hun var botaniker. Hun hadde med seg en Krag Jørgensen-rifle, telt og botaniserkasse og måtte klare seg selv. Det var den samme dama som jeg har nevnt tidligere, hun som noen år seinere gjorde svært verdifulle observasjoner og registrerte tregrensen i Sør-Norge: Hanna Resvoll-Holmsen het hun og hadde bak seg et havarert ekteskap og en sønn som ble boende hos faren sin på fastlandet. Og så gikk hun, alene med teltet, gikk i det evige lyset som den arktiske sommeren er. Fant planter. Registrerte. Dokumenterte. Lot primusen surre. Men innimellom ble det fortere høst enn planlagt, og i august 1908 forfattet hun reisebrev fra Advent Bay, det som seinere skulle bli Longyearbyen: «I de 4 dage jeg var i Advent Bay var der riktig vintervejr, storm, sne og kulde, og man var ængstelig for at vinteren var kommet for godt.»

Det går rykter om snø i Longyearbyen nå også, 108 år seinere, den skal komme om to dager. Så jeg må ut på tokt i morgen, ellers kan letingen bli vanskelig. For nå har jeg jo både lest og hørt at det fins trær her, en tredje variant av den norske bjørka. Ikke dunbjørk, ikke hengebjørk, men en krypende, snikende, klamre-seg-fast-polarvariant av dvergbjørka. Det latinske navnet er Betula nana, og den fins også på Grønland, Island, i Skandinavia, Skottland og Russland, men populasjonene på Svalbard er visst de nordligste i verden. Og jeg må innrømme jeg tror det ikke helt før jeg får se det, så enkelt er det. Fra professor Alsos har jeg fått både vitenskapelige artikler og hyggelige mailer, hun skriver at dvergbjørk er lettest å se nå på høsten da den er oransje. Det er registrert 39 populasjoner av arten, og den vokser i lune, fine områder. I Colesdalen for eksempel, et stykke vestover, ut Isfjorden fra byen, der russerne drev kulldrift tidligere, men også i Endalen, like utenfor Longyearbyen. Dagen etter er det nysnø på toppene, snøgrensen går et par hundre meter over havet og er et sånt melisstrø som varsler hva som skal komme. At alt skal bli hvitt, liksom alt er brunt nå. (Finner Sigri Sandberg bjørk på Svalbard? Les videre...)

Illustrasjon dvergbjørk: Bo Mossberg
Og der, mellom de to taubanebukkene, overvåket av kameraer fra Norsk Polarinstitutt, der kryper det jaggu noe, polar-luske-snike-krype-klamre-seg-fast-dvergbjørka vår.

4. Å LETE ETTER SKOG, LENGE

Jeg låner en bil, tar en venninne med, og så kjører vi. Ut av byen. På støvete augustveier. På en av de få veiene som er her. Svalbard er like stort som fylkene Nordland og Troms til sammen, men det er bare fire mil med veier her. Vi kjører forbi hundegårder, forbi gjess, forbi veiarbeid og disse nysnøtoppene som speiler seg – og vi skal altså lete etter skog. Etter trær. Vi svinger av mot Endalen. Har fått beskjed om å kjøre forbi den gamle vinkelstasjonen, mot gruve 5, en av de første kullgruvene som ble anlagt rundt Longyearbyen, og en av de mange som er lagt ned for lenge siden.

Veien er ikke støvete lenger, men våt og gjørmete, bilen sklir, og snart er vi der. Tundraskogen skal være like ved dynamittlageret til kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Vi parkerer bilen, halvlader rifla, det er ikke så lenge siden det var isbjørn rett på den andre siden av Adventdalen her. Vi tar med kamera også, ett hver. Og så er letingen i gang. Vi leter, og leter. Vi går i en halvtime, tre kvarter, vet ikke akkurat hvor store trærne er, men bladene skal være små, runde, rundtannet.
– Utrolig! Vi ser ikke skogen for bare mose! utbryter min venninne, som har vært her i dalen og i landskapet før. Og vi ler og fryser litt, for det er mose vi ser. All slags mose, lyng, noen lave blomsterarter, som absolutt ikke er lov å plukke, ser vi, men noe som i det hele tatt ligner på trær, fins ikke. Ikke her. Men vind fins det her. Kald vind, og jeg har glemt vottene.

Jeg hutrer og lurer på hvorfor jeg ikke skrev bjørkekapittelet på fastlandet. Bjørka er jo tross alt nesten nasjonaltreet. Usannsynlig vakkert med sine små, runde, taggete blader, det vi pynter med til 17. mai og Hans Børlis mest omtalte tre. Jeg har tidligere skrevet at det er det eneste med hvit stamme, men på unge trær er stammen faktisk brun, slik som greinene – og etter hvert som treet eldes, sprekker barken opp og blir grovere, svartere.

Bjørka var et av trærne som kom først til Norge etter istiden, nyere forskning viser at det til liks med furu og gran kanskje til og med kom før eller i løpet av siste istid. Røttene går ikke så dypt, men har altså en evne til å klore seg fast på de underligste steder. Det er uansett det treet det fins flest av, og det de fleste nordmenn liker å bruke til ved. Og selv om vi bare har tre arter av bjørk i Norge – dunbjørk, hengebjørk og dvergbjørk – krysser de seg med hverandre og lager variasjoner som av og til gjør det vanskelig for oss definisjonsavhengige mennesker å trekke tydelige grenser mellom dem. Fjellbjørka er for eksempel en underart av dvergbjørka.
Disse trærne kan dessuten være irriterende, mange allergikere reagerer på bjørkepollen, og i gamle dager brukte de bjørkeris til å dunke i jorda for å få uønskede insekter eller underjordiske til å hute seg bort. Det kunne jeg jo også brukt plass på og utredet, men her står vi altså, bøyer oss så ryggen skriker, leter etter skog nesten på Nordpolen.

5. HØST I SVALBARDSKOGEN

– Er det noen vi kan ringe? spør min venninne da det har gått enda en lang stund. Jeg kommer bare på professor Alsos i Tromsø, hun har jo disse skogene med i doktorgraden sin.
– Prøv henne! Med en gang! sier min venninne, jeg har bare telefonnummeret til kontoret hennes, men prøver. Med en gang. Og heldigvis har vi dekning, og heldigvis tar hun telefonen, puh, men sier hun er travel, spør om vi kan snakkes seinere.
– Eh, ja, men du skjønner. Vi er i Endalen nå, og vi lurer på om bjørka, om den er på vest- eller østsiden av dalen? spør jeg.
– Den første populasjonen er mellom første og andre taubukk, på vestsiden av dalen, svarer hun og ønsker oss god tur og lykke til med letingen.
Jeg puster lettere, vi har lett på feil side og småløper over mot den andre siden. Mot taubanebukkene, som er kulturminner og fredet, fra den tiden det ble fraktet kull i kibber fra gruve 5, via vinkelstasjonen litt lenger ute og videre, utover Adventdalen, innom Taubanelageret ved Longyearbyen og hele veien ut til Hotellneset, der det svarte gullet ble fraktet videre, over havet og ut i denne store, vide verden.
Og der, mellom de to taubanebukkene, overvåket av kameraer fra Norsk Polarinstitutt, der kryper det jaggu noe, polar-luske-snike-krype-klamre-seg-fast-dvergbjørka vår. Med syltynne, liggende stammer, men trær er det sannelig.
– Her er den! roper jeg, og det blir smil og jubel. Armene spretter opp i ren refleks.
Og så legger vi oss ned begge to, flatt på magen, for å få noen bilder av noen grønne og noen rødoransje blader, av høsten i Svalbardskogen.

NB. Dette er et utdrag fra Treboka til Sigri Sandberg. Den er ute nå.

Jeg fant, jeg fant! Det er bjørk på Svalbard!