I mørket er alle blondiner grå

Sted: Holmenkollen
Aktuelt: Obligatorisk selvutviklingskurs med jobben.

- Du!
- Meg?
- Ja, du lyse, med sportstrøya, følger du med her?
Jeg er på kurs. Kurset er fancy og i tiden, vi får servert urte-te og jeg sverger på det lukter røkelse. På agendaen står kreativitet, ideutvikling og motivasjon. Høsten og vinteren er primetime for slike ting, faglig påfyll, personlig utvikling, mental og åndelig vekst. Mens vi har et kroppslig fokus i sommerhalvåret, skal vi være desto mer selvransakende og innovervendt i mørketida, og kursfolka og coachene har tatt på seg oppdraget å veilede oss. Vi skal få livene snudd ned og opp, bli gladere, få gladere barn, få flere mentale verktøy og større spillerom. Premissene er lagt, det er bare det at jeg - kjøper dem ikke.

Arbeidsgiveren derimot har betalt i dyre dommer. Det fikk vi også høre. Det lå i deltagerbeviset at vi skulle være takknemlige. Mine kollegaer noterer det foredragsholderen sier. Jeg noterer at han har langt hår i hestehale og fin rumpe. Lokalet er opplyst av lysekroner som gir et gulskjær som svir i øynene. Han som sitter foran meg har tatt på sort dressjakke, flasset legger seg som et teppe på skuldrene, under spotlighten ser det ut som han er drysset med melis-topping (uten at han blir noe søtere av den grunn). Ute er det mørkt, det har det vært i flere timer, selv om nyansene i mørket har endret seg de siste 60 minuttene, akkurat slik Gislefoss antydet. Statsmeteorologen meldte ti, tolv kalde – og snø. Sprettrumpa drar en løvetannhistorie om ei jente som mot alle odds klatret til topps i et firma. En kvinnelige kollega på min høyre side er nyseparert og emosjonell, hun begynner å grine. Jeg gir henne et lett smil som dessverre nok oppleves mer som en kald skulder, jeg får ta det igjen senere, jeg har nok med mitt. For i neste pause stikker jeg.

Jeg er utspekulert og bedragersk, men det føles…helt riktig. Hestehalen avslutter denne økta med å si «det handler om å gripe mulighetene, ikke sant?» Det eneste jeg vil gripe etter her inne er rumpeballene hans, for mulighetene slik jeg ser det finnes ikke her, men utenfor. (I stedet for å bruke tusenvis av spenn på dette, kunne jeg gitt arbeidsgiver dét rådet - gratis.) Jeg sniker blyanten og skriveblokka ned i veska og forsvinner blant mengden ut til timian-te-og tissepause.
Alt er planlagt. Jeg fikk en ide, som jeg utviklet, og nå skal jeg iverksette den.
Noen minutter senere står jeg utenfor og ser inn. Jeg puster fort, dels fordi jeg beina til bilen i parkeringsanlegget hvor utstyret lå, dels fordi adrenalinet pumper. Ikke fordi jeg er nervøs, men fordi jeg snart er fri. Gjennom vinduet ser jeg at plassen min er tom mens de andres begynner å fylles opp igjen. Mannen med den sorte jakka har ironisk nok henta seg en melisbolle (bakt med fullkornsmel, selvsagt), mens min nyseparerte kollega ser ut til å være på randen til sykemelding da hun oppdager at jeg borte. Forlatt igjen.
Hun - og etter hvert mine andre kollegaer - virrer på hodene, foredragsholderen gjør seg klar til å starte neste økt, hvor blir det av Julsen? Han ene ser mot vinduet der jeg står, han er også den som er mest tilbøyelig til å sladre til ledelsen hvis han han finner ut hva jeg holder på med. Heldigvis er det mørkt ute - og i mørket er jo alle…blondiner grå eller hvordan det nå var igjen.

Jeg vender dem ryggen og spenner fra, bort fra rampelyset og inn i det trolske kveldsmørket. Jeg sklir gjennom 30 centimeter med nysnø og skjønner etter første stavtak at jeg har gjort det rette. Hællemin, hvorfor tenne røkelse inne, når det detter gull fra himmelen?
Jeg trenger ikke faglig påfyll, jeg trenger en utblåsning, hjernen min er full, den renner over. Jeg trenger å være et sted der jeg ikke er noen. Ikke mamma, ikke kjæreste, ikke kursdeltager, ikke venn, ikke lys, ikke flink, ikke frista. Jeg trenger å være usynlig, en liten stund, det er bare på den måten jeg virkelig kan se meg selv.
Så hvorfor gjøre det vanskeligere enn det det er? Hvorfor gå over bekken etter vann - når du kan gå på ski?