Sannheten om et nyttårsforsett

Meld deg på vårt overflødighetshorn av et nyhetsbrev. Du får det her.

I fjor på denne tiden skrev jeg en sak for Harvest om mitt nyttårsforsett for 2015. Jeg skulle rett og slett starte året med å luke bort uvesentligheter. Slutte å bruke tre timer på nettshopping for deretter å fylle ut skjemaer og sende halvparten i retur uka etter. Innse en gang for alle at jeg aldri vil bli best i noe som helst, men sånn akkurat passe og midt på treet i det meste. La andres perfeksjon få være nettopp det, og ikke en dom over egen utilstrekkelighet. Bruke telefonen til å ringe med igjen. Gjøre min plikt før jeg krever min rett. Løfte blikket og forsøke å få barna mine til å se helheten i det store puslespillet, og ikke bare den ene brikken de selv holder i.

Saken ble lest og delt av mange, og jeg fikk e-post, sms, og til og med et brev, fra folk jeg aldri har møtt. Hvordan gikk det så med forsettet for egen del? Ikke så bra, om jeg skal være ærlig. Året humpet og gikk, slik det gjør for de fleste av oss. En stein her, en bakke der, litt bortover, oppover og nedover. En dag i november sluttet bena å bære meg slik de pleier. Ethvert forsøk på å reise meg gjorde meg så svimmel og kvalm at alt svartnet. Jeg fikk en merkelig prikking i hodet. Ørene pep. Noe så hverdagslig som en biltur ga plutselig høy puls og harahjerte. Jeg begynte å glemme selv de mest banale ting. Lunta ble stadig kortere og klumpen i halsen større. På jobb håpet jeg at ingen skulle legge merke til meg.

En jobb-sms jeg vanligvis ville besvart med et ok, utløste en kveld panikk og hjertebank. Jeg måtte få hjelp til å puste - i en pose fra Prix. Etterpå husker jeg ikke stort mer enn at jeg tenkte, "nå faller jeg". Selv trodde jeg at jeg hadde fått panikkangst. Feberen steg, og neste dag kom jeg meg ikke ut av senga, som kjentes som den snurret rundt i vill fart. Hos fastlegen gråt jeg meg gjennom timen og følte meg som en vandrende klisjé. De første prøvene viste et mononukleose-liknende virus. Etter nye tester og ha fått ørene og hodet høytrykksspylt med flere liter vann, ble det avdekket en nerveskade i balanseorganet i det indre øret. Virus på balansenerven og krystallsyke. Hæh? MR av hodet ble satt opp som neste post på programmet for å utelukke de mer kjipe tingene.

Nå, en drøy måned senere, kommer jeg meg på en god dag ut og får gått en tur. Før pleide jeg å løpe. Får jeg tatt ut av oppvaskmaskinen og lest litt for barna før de skal legge seg, så er jeg i grunn fornøyd. I november 2015 ble jeg sykemeldt for første gang i mitt liv. Jeg, som i fjor skrev om å velge bort som en quick fix, klarte ikke selv å gjøre nettopp det. I alle fall ikke nok. Jeg klarer heller ikke å sette fingeren på akkurat hva det skulle ha vært. Alle sms-ene? Nyhetsbrevene fra Zalando? Klesvasken? Jobben? Familien? De som trengte meg som mest? Skoleavslutningene? Videreutdanningen? Julen? Jeg vet ikke, men det føles unektelig som et nederlag.

Krystaller på avveie og virus kan sikkert forklare mye, men når jeg ser tilbake på de siste ti årene, 30-årene, tror jeg at noe av forklaringen også kan spores dit. Åpenhet har en tendens til å avle åpenhet, og jeg vet at jeg på ingen måte er alene om å ha opplevd at gulvet snurrer, ørene piper og bena en dag knekker under en. Som min kloke fastlege formulerte det, vil de fleste av oss møte ikke bare en, men flere vegger gjennom et langt liv, og kanskje særlig i de harde 30-åra. Konstant småløpende, halsende mot neste sving, tilgjengelige 24/7 for alt og alle. De fleste går gjennom vår, sommer, høst og vinter i løpet av disse årene. Fødsler og begravelser følger hånd i hånd. Småbarnsliv for noen, frivillig eller ufrivillig barnløshet for andre. Spontanaborter, prøverør og nye diagnoser inngår plutselig i dagligtalen. Kreft, MS, revmatisme, utbrenthet og ME. For høyt eller for lavt stoffskifte. Ansvar for generasjoner over og under. Bryllup, brudd, barnebursdager, stramme tidsfrister, korte netter, omgangssyke, vannkopper, samhold, glede, latter, liv og død i en salig røre. Små og store glimt av lykke. Men også sårbarhet og bunnløs sorg over det som ikke ble eller lenger er. Over alt som forsvant som sand mellom fingrene våre, før vi i det hele tatt rakk å inhalere dette voksenlivet som krever så ufattelig mye av oss. Kan livet noen gang bli mer krevende og samtidig så meningsfylt, som i de harde 30-årene?

Jeg skriver dette med bismak og vel vitende om at det er flere grunner til å takke enn til å klage for de aller aller fleste av oss. At vi er privilegerte i dette landet, uansett alder. At det finnes så uendelig mange som får både døra og livet slengt rett i fleisen hver eneste dag. At hver alder og livsfase har sine utfordringer, og at kriser rammer blindt, enten man er 16 eller 36. Dette er likevel en personlig hyllest til alle noen-og-tredveåringene i verdens rikeste land, mine søstre og brødre i noen uker til før jeg selv forlater tredveårene. Kanskje er det også en forsvarstale. Jeg skrev i fjor om selvberging. Kanskje noen fikk hjelp til selvhjelp, men i året som gikk klarte jeg aller minst å berge meg selv.

Når jeg nå går inn i et nytt år og tiår gjør jeg det helt uten forsetter, bare evig takknemlig for de som var der da det var jeg som falt. Og med et håp om at de fortsatt vil være der når jeg titter over kanten i 2016. Godt nyttår!

*
Harvest er gratis å lese, men koster å lage. Om du har noen kroner å avse, kan vi lage og publisere flere saker. Her ser du hvordan.