Selv Førdefjorden er til salgs

Det er ingen som vet helt sikkert. Det er problemet. Ingen vet hvor stor den globale oppvarmingen blir og hva som må til for å hindre den. Ingen vet nøyaktig hvordan seismikk utenfor Lofoten vil påvirke det marine livet. Ingen vet hva som vil skje med fisken i Førdefjorden hvis gruveslam fyller deler av den.
Selv ikke ekspertene vet. Ikke klimaforskerne. Ikke havforskerne.
Derfor er indianerhøvdinger like viktige i debatter om utnyttelse av naturressurser som byråkrater i et direktorat. I mangel av slike høvdinger - kanskje filosofer, eller politikere, de som tør å mene noe, som tør å tenke langsiktig. Ikke politikere som bare passer på å ha ryggen fri. Slike vi har sett i saken som Naturvernforbundet kaller nyere tids største forurensningsskandale, og som Natur og Ungdom utpeker til vår tids Alta-sak: Dumping av gruveavfall i Førdefjorden.
Støttet av miljøminister Tine Sundtoft. Godkjent av miljødirektør Ellen Hambro.

Gruveselskapet Nordic Mining vil sprenge toppen av Engebøfjellet, for å utvinne metallet retil. 95 prosent av rutilmalmen trenger de ikke. Det mest lønnsomme er å føre massene i rør ned på 300 meters dyp i Førdefjorden. 250 millioner tonn i 50 år, slik at havbunnen i denne delen av fjorden stiger fra 300 til 150 meter.

Det er noe retorisk når miljøbevegelsen sier at det er søppel og giftig gruveslam som skal fylle fjorden. Det er steinmasser, med et innhold av tungmetaller som er på nivå med grunnen forøvrig. Av kjemikalier som havner i sjøen er det polyakrylamid som kan være miljøskadelig, men opphopning i næringskjeden er ifølge ekspertene lite sannsynlig.
Det største problemet er mengdene som deponeres. Alt som i dag lever på sjøbunnen der massene skal deponeres vil dø. Området er på tre kvadratkilometer, ca fem prosent av Førdefjorden. Her vil det bli varige endringer i artssammensetningen på fjordbunnen.

Spørsmålet er hvilken betydning deponiet vil få for økosystemet i resten av Førdefjorden, den nasjonale laksefjorden, som også er gyteområde for kysttorsken. Det er lite sannsynlig at det vil få direkte betydning, skriver Miljødirektoratet. Mens Havforskningsinstituttet mener det er stor fare for at finpartikler vil spres til resten av fjorden og påvirke livet her. De har kritisert modeller som er brukt i planarbeidet.
Konklusjon: Ingen vet hvor ødeleggende dumpingen vil være for livet i fjorden.
Derfor burde føre var-prinsippet være avgjørende, når fiskeressurser og natur med så høy symbolverdi står på spill.

Fjords of Norway.
Ved utlysningen av nye oljefelt i Barentshavet (23. konsesjonsunde) i vinter frarådet Miljødirektoraret oljeutvinning i halvparten av de nye 57 blokkene. Regjeringen åpnet likevel alle for leting.
Miljødirektoratets råd lyttes til når det passer.
Nå passer det veldig godt at direktoratet åtte år etter at søknaden fra Nordic Mining ble levert har kommet frem til at samfunnsfordelene ved gruvedrift i Førdefjorden vil bli større enn miljøulempene.
I november i fjor sa Miljødirektoraret: "De miljøfaglige hensynene tilsier at innsigelsen som er reist mot planene bør tas til følge".
Men miljøminister Tine Sundtoft ba direktoratet om å tenke seg grundigere om. Eller å avveie miljøulempene mot samfunnsnytten. Dette gir forurensningsloven anledning til - det er lov å forurense dersom nytten anses stor nok.

I stedet for å gjøre avveiningene selv, kan politikerne nå skyve direktør Ellen Hambro foran seg. Tine Sundtoft (H), Jonas Gahr Støre, lokale Ap-ordførere som er for prosjektet; alle viser nå til Miljødirektoratets ja og sier seg ferdig med saken.
Men saken dreier seg ikke bare om blålangens og pigghåens gyteområder. Saken handler om verdenskjente Fjords of Norway. Om støy og store naturinngrep i et av Europas vakreste landskap.
60 bedrifter rundt Førdefjorden har protestert mot planene. Oppdrettsnæringen er bekymret for det internasjonale ryktet til den norske oppdrettslaksen. Reiselivet frykter for turismen.
Saken dreier seg om verdiskapning i et hundreårsperspektiv, om vestlandsnaturens image, ja om Norges noe ufortjente status som et grønt land.
Det kan ikke være lett for Ellen Hambros fagetat å vurdere slike ting.
Eller hva som kan få unge mennesker til å flytte hjem til Sogn og Fjordane i fremtiden. Dette fylket som topper de fleste levekårsundersøkelser og som knapt har arbeidsledighet. Men selvfølgelig kan mange kommuner tenke seg flere innbyggere. Det er ikke sikkert at gruvearbeid med fortidens metoder er det som vil appellere mest til unge nordmenn (men arbeidsinnvandrere betaler også skatt).

Å føre gruveslam ut i sjøen er det nå, ifølge Naturvernforbundet, kun fire andre land i verden som aksepterer. Chile, Papua Ny-Guinea, Tyrkia og Indonesia. I USA og Canada er det blitt forbudt. Verdensbanken investerer ikke lenger i gruveselskap som bruker sjø- eller elvedeponi.
Det finnes andre måter å håndtere gruveslam på. Det mest miljøvennlige er å minimere avfallet og føre det tilbake til gruvene. Det tar lengre tid, og Nordic Mining mener at gruvedriften da ikke vil være lønnsom.
Driftsmarginer kan stanse et prosjekt. Økosystemer sjelden. Men burde ikke dette nå vært en politisk standard: Hvis de bærekraftige løsningene ikke er lønnsomme, så er det ikke et godt prosjekt. Ferdig.
Akkurat som klimaregnskap burde være grunnpremisset i spørsmålet om fremtidig utvinning av olje og gass.

Det lille VI.
Selv i et så rikt land som Norge kan de aller flotteste naturområdene, som Førdefjorden og Lofoten, raskt bli truet dersom arbeidsplasser og skatteinntekter dukker opp på den andre siden av bordet.
Utsiktene til lokal verdiskapning skrumper inn fellesskapet. Det store VI blir ikke lenger vi mennesker på jorden eller vi nordmenn. Det blir oss her i den industriforlatte bygda, oss ansatte i selskapet a/s, vi her i Nord-Norge som også skal ha vår del av oljeeventyret.
Selv kullgruven på Svalbard skal holdes i gang, selskapet som driver den har søkt om 400 millioner i statsstøtte for å klare seg gjennom vanskelige tider for kullbransjen. Ordfører Christin Kristoffersen (Ap) på Svalbard har sagt:
- Diskusjonene om hvem som er for eller imot ulike typer energikilder, er egentlig ikke viktig. Longyearbyen er avhengig av en industriell motor. Uten den får både turistnæringen og servicenæringen store problemer.

Det som skal berges er meg og mitt. Men det finnes ting som er verre å miste enn arbeidsplasser. De er tross alt erstattelig, om ikke alltid med det samme.
Det kortsiktige vinner. Det konkrete og nære vinner over det abstrakte og fjerne. Klimakrisen blir fjern når fraflytting truer i nord. Full kommunekasse slår intakte økosystemer. En ordfører velges for fire år av gangen.
Vi skulle hatt en indianer-høvding. Eller en økosof i fjellet. Men Arne Næss er død.