Seljakt i isødet - Påsketur med «Aarvak», 1978

Ærverdige «Aarvak» som nå er museumsskute, skulle i 1978 på sin nest siste tur til ishavet mens jeg skulle på min aller første tur. Møter med ikoniske arter som isbjørn, hvalross og spekkhoggere gjorde turen til en uforglemmelig opplevelse for en ung student. Men opplevelsen av en skipper og et mannskap som kunne sitt håndverk, gjorde også et sterkt inntrykk. Jeg synes derfor det er trist at hele selfangstnæringen nå snart er å regne som museal. Mye praktisk kunnskap om ishavet og fangst blir borte.

Selfangsten har vært en svært viktig næring for flere kystsamfunn i Norge. Brandal på Sunnmøre og Balsfjord i Troms har sammen med Tromsø by vært sentere for denne næringen som nå er i ferd med å dø ut. På det meste var over 200 skuter fra Norge med i selfangsten. Det var derfor en næring tuftet på solide tradisjoner og praktisk kunnskap fra lang erfaring på ishavet jeg nå skulle bli kjent med.

En slitt sjømannssekk gjorde inntrykk på en gammel sjøulk
Mandag i påskeuka, 20. mars 1978, kom jeg traskende til kaikanten i Tromsø for å gå om bord i «Aarvak» for min aller første ishavstur. Jeg gledet meg veldig, men var også veldig spent på å møte skipper Odd Bjørklo og resten av mannskapet. Odd var på dekk og tok imot meg med et fast men vennlig handtrykk. Han så med et granskende blikk på bagasjen min – jeg la merke til at den ble godkjent. Jeg var glad for at jeg hadde pakket i min fars store og velbrukte sjømannssekk av grov seilduk, og ikke kom med en moderne ryggsekk. Huff, tenk så galt det kunne ha gått!
Etter hvert fikk jeg også hilse på resten av mannskapet. De var eldre og meget erfarne fangere samt en unggutt, alle fra Balsfjord. Det viste seg å være en meget hyggelig gjeng som jeg kom godt overens med. Kokken derimot var fra Helgeland.

Det tar tid å gjøre sjøklart
Det var en del å klargjøre før vi kunne gå fra kai. Kjøttønner skulle tas om bord og surres fast. Vi måtte kontrollere og eventuelt reparere hakapikene. Kniver skulle slipes. Og ikke minst skulle provianten tas om bord og stues på skikkelig vis. Jeg fikk om bord mitt utstyr som hadde blitt sendt med Hurtigruta fra Havforskningsinstituttet i Bergen. Jeg hadde så vidt begynt på andre året av hovedfagstudiet i marinbiologi ved Universitetet i Oslo. Min veileder var den verdenskjente hvalforskeren Åge Jonsgård. Det var han, sammen med forsker Torger Øritsland ved Havforskningsinstituttet i Bergen som hadde bestemt at jeg skulle med «Aarvak» til Østisen for å samle biologisk materiale fra fangsten. Dette var starten på min ishavskarriere, men jeg har senere vært på selfangst både i Vestisen og ved Newfoundland (med «Melshorn» og skipper Pilskog i 1982). I tillegg til flere forskningstokt til Vestisen og farvanna rundt Svalbard. På et forskningstokt brukte vi ærverdige «Polstjerna» som nå er museumsskute i Tromsø. Og som sagt var turen med «Aarvak» starten på min ishavskarriere, og da var det svært interessant å være med en så tradisjonsrik skute som «Aarvak» som gikk mot slutten av sin meget lange ishavskarriere. Dette var vel nest siste gang den gikk på ishavet.

Utreise fra Tromsø – tidevannet måtte være riktig
Den 22. mars klokken 11:45 kasta vi loss i Tromsø. Det var viktig å vente til tidevannet var riktig. Det kunne være helt avgjørende for en vellykket tur, mente Odd.
Jeg fikk babordlugaren forut. Resten av mannskapet bodde akterut. «Aarvak» hadde hatt en tørr og fin vinter bak seg i opplag i Balsfjorden. Dekksplankene hadde krympa litt for da vi kom til den åpne Finnmarkskysten og fikk skvett innover baugen så jeg at det dryppet fra taket i lugaren min. Jeg måtte dekke køya med en plastpresenning for å holde den tørr. Mannskapet døpte lugaren min øyeblikkelig for akvariet. Men etter kort tid hadde dekksplankene trutnet og lugaren var tett og fin.

Nøyaktig to døgn etter vi forlot Tromsø nådde vi sørpekanten ved Nordostodden. Det første vi fikk øye på var en hvalross på et isflak. Odd mente det kunne være et alvorlig illevarsel for hele turen at det første vi så var en slik trolsk skapning. Det første møtet med drivisen i strålende påskesol hadde derfor en aldri så liten bismak. Men ikke lenge etterpå så vi et titalls brunsel i vannet, men ingen på isen. På isen så vi derimot to isbjørner, trolig to-tre år gamle søsken, som gikk mot øst.

Dagen etter, på selve påskeaften, lørdag 25. mars så vi ikke noe liv. Det var skiftende bris og dårlig sikt i snødrevet. Vi satte derfor etter hvert kursen sydøstover mot Gåsbanken. Tidlig om morgenen dagen etter kom vi til iskanten vest av Novaja Zemlja og fulgte iskanten sørover. Det var strak iskant, lettskyet fint vær og lett å få oversikt om det lå dyr på isen. Mandagen så vi noen få brunsel i sjøen og tre flokker med hvithval (beluga) på seks, tre og femten dyr. Den siste flokken hadde også to kalver. Alle fulgte iskanten sørover. I tillegg så vi en ung hvalross og tre storkobber hvorav den ene var i ferd med å kaste. Dette var litt av en opplevelsesrik påske for en som var førstereisgutt på ishavet.

Kaldevass-vasspannet kunne ingen ta feil av
Om bord gikk livet sin vante gang. Det vekslet mellom å stå i tønna eller på baugen for å speide etter dyr, og inn i egnerhusgangen for å få vann, eller inn i messa for å varme seg på en kopp kaffe. Kaffen var best fra morgenen av. Utover dagen ble den beisk etter å ha stått i storkjelen og putret i flere timer. Men kaldvannet i egnerhusgangen var bra. Det sto i et stort vannspann, eller vasspann som balsfjordingene kalte det. Ikke bare vasspann, men det var også spannet for kaldvann. Det hette derfor ikke mindre enn «kaldevass-vasspannet». Ingen kunne ta feil av det.
Neste dag startet vi klokken fem om morgenen og fortsatte sørover langs iskanten. Vi så tre hvalross hvorav to var mor og unge, to storkobber og da vi la still for kvelden hadde vi en isbjørn ved skutesiden. Vi hadde nå kommet sør til 70o 10’ N.

Endelig kom jeg i gang med innsamling av vitenskapelige prøver
Dagen etter fikk vi vår første grønlandssel, en hunn med en kvitunge. Jeg fikk klipt min første kjeve og samlet mitt første ovariepar fra grønlandssel. Kjevene skulle senere kokes ved Havforskningsinstituttet slik at vi kunne trekke en tann fra hver kjeve. Tennene har årringer på samme måte som i stammen på et tre. Ved å lage et snitt gjennom tennene kan vi telle årringer og dermed bestemme alderen på dyrene. Ovarieparene viser om hunnen er kjønnsmoden. Definisjonen på kjønnsmoden er at dyret har hatt minst én eggløsning. Eggløsningen etterlater en hormonproduserende del av ovariet som kalles det gule legemet, corpus luteum. Disse hormonene er med på å regulere fosterutviklingen og å sette i gang melkeproduksjonen etter fødselen. Når det gule legemet har utført sin funksjon, krymper det til et lite arr kalt det hvite legemet, corpus albicans. Ved å ha alderen på dyret og det tilhørende ovarieparet kan vi derfor bestemme alder ved kjønnsmodning. Arrene i ovariene kan også si noe om hvor ofte hunnene har født en unge. Det skulle etter hvert bli svært mange kjever og ovariepar.

Utover dagen så vi til sammen tolv storkobber før snøfokket ble så tett og sikten så dårlig at vi la still.
Neste dag kom vi i fangst. Vi fikk 82 hanner og 59 hunner. Det ble samlet aldersmateriale av alle sammen. Det var raskt gjort å klippe og merke kjevene og ovariene. Etter å ha vært med på Havforskningsinstituttets selundersøkelser langs norskekysten, hadde jeg lært å flå. Etter hvert brukte jeg mye tid på å hjelpe til med flåingen. Samme dag fikk vi beskjed fra nabobåten «Polaric». De hadde også fått fangst. De hadde fått 45 grønlandssel.

Men noe annet hendte også denne dagen. Vi skjøt en ung storkobbe-hann. Kjøttet ble stekt som biff med løk og brun saus. Det er noe av det beste kjøttet jeg har smakt. Det ble også senere på turen skutt noen storkobber til mat. Dette er et fremragende matprodukt som kunne ha vært mer utnyttet, for eksempel på menyen hos våre beste sjømatrestauranter. Jeg undersøkte mageinnholdet på samtlige storkobber som ble skutt. Det morsomme var at alle av dem som hadde mageinnhold, så ut til å ha spist deler av pyntekrabbe og utrognen av pyntekrabbe. Det er ikke rart at de smakte godt.

I dagene som fulgte fram til 26. april hadde vi brukbar fangst så sant værforholdene tillot det. Men det var dager med vind og snøfokk som hindret sikten. Og også dager med så mye dønning langs iskanten at det ikke var mulig å fange. En dag hadde vi besøk av en rappfotet polarrev. Den var langt fra land, men levde nok godt her ute på isen. Den hadde god tilgang på etterbyrden fra selfødslene, og eventuelle rester etter at isbjørnen hadde forsynt seg av både unger og voksen sel. Det hendte rett som det var at vi så rester etter isbjørnens seldrap på isen.

Jeg hadde en bestilling fra konservator Jørgen A. Pedersen ved Zoologisk museum i Oslo. Han ønsket et skinn fra en snadd (ringsel) til utstopping. Mandag 17. april kom vi over et fint eksemplar som jeg skjøt og belgflådde. Det var en hunn på totallengde 91 cm og 15 kg. Den er nå utstilt i Svalbardmonteren på Zoologisk museum.
Utover i sesongen fikk vi også en del unger. Det var lurv og svartbak som drev ut Kvitsjømunningen. Søndag 23. april fant vi også en blueback. Det var eneste eksemplaret av klappmyss jeg så på turen.

Sovjetisk inspeksjon med komplikasjoner
En dag vi lå slik like ved tolvmila og plukket unger, ble vi bordet av en sovjetisk vaktbåt. De satte ut en gummibåt med påhengsmotor som de ikke fikk start på. Vi måtte trå til for å plukke dem opp før de drev inn mot iskanten der dønningen gikk friskt. Når de først kom om bord hadde de heller ingen god posisjon å vise til. Odd gav dem en posisjon like på riktig side av tolvmilsgrensa. Jeg tror kanskje vi i virkeligheten var innenfor tolvmila der det ikke var tillatt for norske fartøyer å fange. Odd var en luring!

Men sovjetrusserne viste seg å være hyggelige karer som hadde med seg mange sovjetiske sigarettpakker som de var interessert i å bytte mot vestlige varer som blant annet sjokolade og øl. Men språkproblemer gjorde det vanskelig med noen særlig kontakt.

Våren kommer til ishavet
På slutten av turen var det tydelig av våren var i anmarsj. Dagene hadde blitt adskillig lengre og de første flokkene av trekkfugl kom ut over Kvitsjømunningen med kurs for de arktiske øyene. Gjessene kom i store plogformede flokker. Det var et vakkert syn. Vi hadde også flere besøk av snøspurv, eller titing som balsfjordingene kalte dem. Det er ofte slik at snøspurvene som er ved Kapp Kanin om ettervinteren skal til Svalbard for å hekke senere på våren.

Vi fortsatte å fange og nå mest på lurv og svartunger som kom drivende på isen ut fra Kvitsjømunningen, helt til vi fikk ødelagt reverseringen den 26. april. Da bestemte Odd seg for å sette kursen hjemover. Men, mens vi gjorde sjøklart fikk vi beskjed om at kameratbåten «Polaric» også hadde maskinproblemer. Vi snudde derfor for å taue den godt klar av iskanten før vi forlot den. Dette skulle bli «Polaric» sin siste tur på selfangst.
På turen hjemover hadde vi sol og havblikk. Vi satt på romsluka og drakk kaffe i solsteiken og så at Varangerhalvøya dukket opp i horisonten. Da fikk vi besøk av en flokk spekkhoggere. Det var en flokk på en 8-10 dyr med et par små kalver. Fantastiske dyr!

Lørdag 29. april var vi tilbake i Tromsø og la til ved Riebers anlegg i Tromsdalen for å levere skinna. Veldig overraskende og svært hyggelig tilbød Odd meg halv lott fordi jeg hadde vært med i flåinga. Det kom godt med i en slunken studentøkonomi.
Jeg er veldig glad for at jeg fikk min første ishavstur med en så kunnskapsrik og pedagogisk flink skipper som Odd Bjørklo. Og ikke minst er jeg glad for å ha opplevd en tur med en slik historisk skute som «Aarvak». Jeg er veldig fornøyd med at den nå er vernet for all framtid og kan bidra til å opplyse folk om ishavsfarten, en viktig del av vår maritime historie. Og på mine ‘gamle dager’ er jeg stolt av å være andelshaver i Ishavsmuseet Aarvak.

Fra: Isflaket, Polarmagasin fra Ishavsmuseet 20(2): 14-18. Publiseres etter tillatelse fra forfatteren. Saken er også publisert på Havforskningsinstituttets hjemmeside.