Hva skjer når naturen blir hipp?

Anyone who cannot cope with life while he is alive needs one hand to ward off a little his despair over his fate . . . but with his other hand he can jot down what he sees among the ruins, for he sees different and more things than the others; after all, he is dead in his own lifetime and the real survivor.

Franz Kafka, fra dagbøkene, 19. oktober 191I

Jack Osborne er sønnen til Ozzy. Han tok natur-selfien (selvportrett med telefonen) opp til et nytt nivå. Han manifesterer alt det middelmådige jeg selv innehar; selvopptatthet, identitetssøken, en nagende uvirkelighetsfølelse. Særlig når det handler om fjellsport og naturopplevelser. Det har, akkurat som for Jack blitt noe svett med det hele.

Kort fortalt; Jack fikk sitt eget realityprogram for å bli nykter og slank. En spin-off av sine foreldres «the Osbornes». Han dro på rehab, ble rein, og begynte å trene. Så begynte han å fylle tomheten med ekstremsport. Og det ble det selvfølgelig reality TV av. På begynnelsen av 2000-tallet klatra Jack storveggs-klassikeren El Capitan i Yosemite. Jeg fant et bilde av ham i en artikkel i Climbing. Der, på en hylle lå han, avbildet mens han tok en selfie i veggen. Ny og ekstrem. Det måtte dokumenteres. Ellers var det kanskje ikke virkelig? Eller det ble mer virkelig av det. For meg er dette legemliggjørelsen av vår tid. Vi må dokumentere oss selv, se oss selv gjennom de andres blikk for at livet skal være virkelig. For vi vokser opp i et reality show. Vi er alle barn av dokumentasjonen; identiteter blir formet i andres blikk. Vi har blitt det forgjengelige subjektet. Vi har alle mistet noe umistelig. Vi driver egentlig med sorgarbeid. Vi er alle Jack Osborne. Sønn av noen som allerede har sparket inn alle dørene.

Men det har ikke alltid vært sånn, har det det?

En kvelende varm julidag sto jeg sammen med fatter på vei opp i Bayerische Zugspitzbahn i Garmisch. Jeg var ti, og verden var et sted man fremdeles kunne forsvinne inn i uten tanke på hvordan det kunne ende. Toppstasjonen, i all sin moderne heslighet, lignet mest på en base, en månebase, og himmelen var så dyp blå at jeg syntes jeg kunne skimte universet.

Under meg så jeg med ærefrykt hvordan bygningen vi var på vei inn i klamret seg til fjellet, halvveis ut i avgrunnen. På utsiktspunktet kunne vi se raden av glitrende alpetopper. Jeg husker det som et helt spesielt øyeblikk. Hendene til fatter på skuldrene, mens vi skuet utover. Stillheten. Den tynne skarpe luften. En taus liturgi. Så skimtet jeg noe rett utenfor gjerdet på utsiktspunktet. Noe blinket i metall på klippen. Karabiner og bolter. Der gikk det en klatrerute sa fatter. Noe med hvor enormt luftig det var, høyden, faren, og frekkheten ved å legge en rute der. En oppviglersk trass mot det fornuftige. Jeg følte meg som en astronaut her oppe i den dypblå himmelen sammen med fatter. Jeg ville bli klatrer. Jeg ville klatre fjell. Det var umiddelbart det feteste som fantes i hele galaksen.

Kjernen i hele opplevelsen var at den var min. Kun min.

Ingen tilretteleggelse, ingen pedagogisk forestilling. Fatter holdt kjeft. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Pedagogikk ble det imidlertid mer av senere. Da jeg vokste opp skulle jeg bli fjellguide. Det hele var, på fjell-credskalaen, ganske «der oppe». Men det jeg tok med meg hjem var en underlig følelse av at dette ikke stemte for meg. At det var noe grunnleggende ambivalent med å bli kvalifisert i å lede folk sikkert i «naturen». Det var mye bra også. Som den gangen Nils Faarlund ba meg lage te av en ryllik jeg i kjedsomhet hadde røska opp med rota.

Ironisk nok var det historien til kurslederen vår, Anders, som hadde tatt med seg datteren sin på telting i Jotunheimen, som jeg sitter igjen med i ettertid. Han syntes dette var et viktig og sjelsettende øyeblikk. Datteren var 4, han kremtet, og sa, «Nå, jenta mi… Vet du hvor vi er nå? Nå er vi i Naturen!» Etter en lang stillhet så jenta opp på sin far og utbrøt «Nei, Pappa! Nå er vi her!»

Sjøl har jeg ødelagt mang en naturopplevelse for sønnen min. Jeg har rett og slett snakka det ihjæl. Jeg skjønte det ikke før det var for seint. I forsøket på å formidle det innerste av hva jeg sjøl går ut på, føkka jeg opp hele greia. Jeg begynte å bli reiseleder og partyplanlegger. Begynte å tilrettelegge. Klassisk curling-forelder. Gjorde alle blunderne. Men hvorfor? Hvorfor blåse den sjansen? Jeg mista muligheten! Jeg er sjokkert over meg sjøl. Det lå vel en usikkerhet der et eller annet sted. En mangel på tillit. Eller var det det? Kanskje var det mer sammensatt. Det verste som finnes er en som prater for mye.

Sønnen min bryr seg ikke. Naturen må læres. Han vil helst se på Pokemon.

Etterhvert har jeg tilgitt meg selv som far, men ikke som menneske. Det handlet ikke om å være dårlig pappa. Noe annet, mye verre var egentlig problemet.
Noe har blitt borte i alt preik, referanser og all sunnheten.
Vi vil jo bare finne et stille sted i skogen. Det gode livet på hytta. Wabi-Sabi, mindfulness og sopptur. Eller vil vi egentlig det? Det er et spørsmål jeg egentlig ikke kan svare på. Det eneste jeg vet er at jeg ikke er alene.

Det som er slående med den nye naturdyrkelsen er at den som regel har en eller annen grad av instrumentell verdi; et sett med kulturelle koder. Den skal gi oss mindre stress, bedre form, mer tilstedeværelse, gode historier, kanskje en date? Den har uansett ikke så ofte bare bra I seg sjøl. Hva har naturen gjort for deg?

De siste og kanskje mest brekningsframkallende eksemplet på naturfetisjen er den nye “re-wild” hypen fra statene. Her skal vi ikke bare lære å være I naturen, vi skal spise, drite, trene og sove “wild”. Det ender opp med en hær av tullinger iført five-fingers mens vi løfter på tømmerstokker ved Lutvann for å bli naturlig trent. Vi skal utdrive kulturen og så står vi igjen med det naturlige, et sted bak flosklene våre.

Sånn er det bare ikke, dessverre. Når vi skal på store ekspedisjoner eller kun en tur i skauen bak huset er det ikke nødvendigvis så rent, purt og forfriskende a-kulturelt som du tror. Det er motsatt. Vi tar ikke skrittet ut av det moderne og inn i de opprinnelige. Vi går inn i en moderne mytologi like dogmatisk som en sharia-lov. Egentlig låner vi cred fra det ubesudlede, like rått som motefotografer henter autensitet fra barn.

I fjellet er det fullt av skrømt. I skauen går vi rundt med et kobbel av forestillinger og selvbilder. Historier skrives, selvbilder bygges, facebook-vegger tapetseres med selv-promoterende ræl. Vi tar de med oss; holdninger, ideer, selvoppfattelse, ego. I tillegg kommer alle disse bli-deg-selv og være-seg-selv greiene.

Når vi tæller rundt i blåbærlyngen er vi ultramoderne, eller postmoderne, hvis du vil. Vi velter oss i sen-romantikk og høymodernitet, gjerne samtidig. Når vi går der og prøver å være «tilstede» eller bare løpe fra tankene våre videre inn i marka er vi selve kjernen i det urbane; det selvreflekterende individ i konflikt med seg sjøl. I higen etter å finne tilbake til de rene øyeblikkene, bare litt, sånn at vi holder ut neste ukes SWAT-analyse. Vi er industrielle. Vi forbruker. Vi er utbyttere.

Hva tar vi selfie av? Hvem er dette selvet, egentlig? Det vi leter etter blant T-merkene? Hvis du stripper vekk alle egenskapene, hva er du da? I skauen har du ikke egenskaper, har du vel? Det er ikke like meningsfullt. Kikk heller litt ekstra etter inn i de øynene du avbilder, og spør deg sjøl hva du ser.

Nå er naturen blitt hipp. Thoreau, Rilke, Watts. En gjeng med skjeggete, selvbevisste flanellskjorter suger inn morralufta på Vettakollen og snakker om at de leste Walden. De hører på Bon Iver på banen opp, og føler seg så ferdig med byen. Men er ikke dette bare en hildring, dette opprinnelige. Eller driver alle disse posørene med kulturkritikk, et subversivt sorgarbeid i møte med vår sivilisasjons uunngåelige undergang?

Det ville være for godt for å være sant. Er det ikke heller sånn at det ble for dårlig plass mellom alle referansene, alle kulturelle koder, alle spillelister, for dårlig tid til å rekke over alle distinksjoner. Den knappheten er en følelse. Den Ultramoderne følelsen; og den er dypt nevrotisk og inautentisk.

Det eneste jeg vet er at det kommer ingen autentiske opplevelser uten autentiske følelser, eller tomhet. Det er en umulighet å være tilstede og samtidig tenke at jeg må være i «nået». Naturen får først sønnen min tak i når lyden av gresshopper har overdøvet alt en hel ettermiddag. Det autentiske vi leter etter der ute er også en jakt på oss sjøl. Ikke det selvet som vi ser for oss men det selvet som du fant et stakket øyeblikk etter at du duppa av i blåbærlyngen.

Problemet med autentiske øyeblikk er at de er like lette å frambringe som å tvinge seg sjøl til å sovne. Det bare funker ikke. Det autentiske kan hverken dyrkes eller dokumenteres. Vi lengter tilbake til det virkelige, uten å vite at vi må legge noe fra oss.

Jeg slutta å ta bilder av meg sjøl på tur. “Naturopplevelser” er ødelagt for meg. Det har blitt for mye “meg” der liksom. For å parafrasere komikeren Louis C.K; Flytt tableten vekk fra trynet og se! Virkeligheten er skikkelig HD.

Men hva er naturen egentlig, hvis den ikke står som en rungende motsetning til all støyen, alt språket. Er den mer enn et fravær, det friske, det sunne, det stille, det berikende? Noe vi fint kan få til å passe inn i vår forestillingsverden.

Taoismen har et radikalt annet begrep om naturen enn vi har i vesten. “Zi Ran” betyr noe sånt som “spontant-seg selv-slik”. Den står ikke i motsetning til noe som helst. Den er som den er. Den er ikke en ting. Mer de u-delte, det altomfattende. Det ene. Det stille, det ødeleggende, det vakre, det heslige.

En vei, en hvisking. Den bryr seg ikke. Den bare er. Du kan gå deg vill, sulte ihjæl. Sakte bli fortært uten at noe stoppet opp og dvelte ved det.

Skal du finne noe autentisk må du gripe den vissheten om din egen uviktighet. At du er en boble som kan briste når som helst. Du må kjenne på frykten over at du ikke etterlater deg noe.
Men da må du først nappe ut pulsmåleren og være aleine. Vi må lutres i frykten. Frykten er en inngang, en invitasjon. En rite.
Vi mangler overgangsriter. Det er ikke for ingenting at i de fleste sjamanistiske kulturer sender tenåringer tre dager i villmarken for å bli voksen. Der alene skal de overleve uten mat og vann. Skikkelig alenetid.

Det som forsvinner i fortellingene våre er at mytologiene våre knebler det aspektet av naturen som ville fått oss til å snappe ut av bobla. Det skumle. Det som ikke blir veggpryd. Jeg har snubla over noen sånne erfaringer noen ganger og det skremte livskiten av meg.

Som for eksempel den gangen jeg var på topptur solo til Mugnetind. Jeg hadde ikke sett et menneske hele dagen. Halvveis opp, i total vindstille, så jeg plutselig to f-15 jagerfly feie over Slettefjell. De brøt lydmuren rett over meg. Jeg ble blåst i bakken. Så var de borte. Stillheten som fulgte var den mest altoppslukende følelse av ensomhet jeg noen gang har opplevd. Det var egentlig ikke ensomhet. Jeg var Alene. Det fortærte meg. Tilslutt ble jeg borte der jeg sto. Igjen var en eksistensiell angst jeg aldri før eller senere hadde kjent. Hvert stavtak etterpå var en evighet. Hvert pust et liv.

Det var egentlig ikke en opplevelse. Derfor ble det heller aldri noen selfie av det.

LES OGSÅ ARTIKKELFORFATTERENS TEKST OM NÆR DØDEN-OPPLEVELSER HER.