Sånn endte jeg opp med fire

Artikkelen ble først publisert i februar 2020.

Jeg har visst at jeg ville ha barn så lenge jeg kan huske. Alle barbiedukkene mine ble gravide da de var 28 år. Slik ble det også med meg. Jeg hadde en kjæreste jeg ønsket å dele dette prosjektet med, og kjente meg klar. Jeg ønsket meg to, mens kjæresten min, som selv er enebarn, drømte om flere.
Jeg heftet meg ikke ved tanker om at jeg kanskje burde planlegge familieforøkelsen inn i en større økonomisk sammenheng, for jeg har alltid hatt en solid tillit til velferdsstaten. Flere av vennene mine uttrykte forferdelse over planene, med tanke på at jeg ikke hadde fast jobb. Jeg kastet likevel p-pillene jeg hadde svelget i årevis, og lot det stå til. En sommernatt på en av holmene i Oslofjorden, svømte 500 millioner sædceller mot et egg i fritt fall. (Artikkelen fortsetter)

Skammen over å la reproduksjonsarbeid ta plass, ble byttet ut med stolthet.

Fertilitetsmessig er 28 år temmelig ideell alder for graviditet, og på et samfunnsøkonomisk plan likeså, med tanke på økende risiko for komplikasjoner i løpet av 30-årene. Personlig var det kanskje en stor økonomisk sjanse å ta. Tre måneder tidligere hadde jeg levert hovedfaget mitt i sosialantropologi, og tatt et tre måneders oppdrag som koordinator for en solidaritetsbrigade til Guatemala. For kost og losji. Da graviditeten var et faktum, hev jeg meg rundt. Søkte på samtlige undervisningsstillinger i Oslo kommune. Ikke var jeg lærer, men jeg var gravid og det var lærermangel. Heldigvis fikk jeg napp før kulen på magen kunne anes, og kom raskt i gang som kontaktlærer i Groruddalen. Jeg var eneste voksen sammen med nesten tretti elever, som stadig vekk endte i slåsskamper i klasserommet. Legen min ga meg gradert sykemelding halvveis i svangerskapet, og oppfordret meg til å ta vare på meg selv og barnet mitt. Da jeg ymtet om at jeg syntes det var litt vanskelig, minnet han meg på at jeg faktisk bar en skattebetaler i magen. Legens måte å sette ting i perspektiv på, tok heldigvis bolig i meg. Skammen over å la reproduksjonsarbeid ta plass, ble byttet ut med stolthet.

Med to barn og to fulle jobber, levde vi i hva jeg vil beskrive som en konstant forberedende modus. Følelsen av krysspress tok sjelden pause. Før jeg fikk barn var jeg temmelig stor i kjeften om hvordan jeg ikke skulle la barn justere kursen på alle andre arenaer i livet mitt. Da jeg selv ble forelder, forsto jeg hvor naiv denne tankegangen var. Min første hadde minst ti ørebetennelser, samt voldsomme utbrudd av atopisk eksem, i sine første leveår. Jeg hadde stadige brystbetennelser, og psykisk kjentes det ut som jeg hadde fått en ekstra kroppsdel, altså denne ungen som jeg opplevde det tidvis smertefullt å være separert fra. Arbeidssfæren var langt på vei noe fjernt, krevende og ofte utilgjengelig.

Til tross for at jeg har en svært dedikert barnefar å dele omsorgsoppgavene med, så har vi begge sett det som helt nødvendig å jobbe redusert fra vi ble foreldre. Vi vil unngå det mange definerer som livet i en tidsklemme, for når gjøremålene hoper seg opp ender vi som andre opp med å krangle, fremfor å verdsette hverandre. I spalten «De nære ting» i Klassekampen skriver psykolog Eva Tryti om «deltidsfelleskapet» og om hvordan vi streber etter å få plass til alt, innenfor temmelig urealistiske rammer. Hun jobber som parterapeut og møter daglig par som til sammen utfører minst tre fulltidsjobber. To fulltidsjobber med lønn og en fulltidsjobb uten lønn, nemlig arbeidet med hushold og omsorg for barn. Denne tredje jobben viser statistikken at det fortsatt er kvinnen som utfører den største delen av. Etter lang tids erfaring med par, anslår Tryti at ca. 160 prosent lønnsarbeid for småbarnsparet er smertegrensen for hva de fleste kan tåle.

Statsministerens oppfordringer til en mer aktiv reproduksjon opplever jeg som fullstendig på kollisjonskurs med signalene som sendes oss borgere, om forventet og fullstendig dedikasjon til arbeidslinja. Frivillig deltid er og blir uglesett, til tross for at vi først og fremst bærer det økonomiske tapet selv. Professor Anne Eskild, ved Institutt for klinisk medisin UiO, har flere ganger skrevet om hvordan det i Norge er lønnsarbeid og ikke reproduksjonsarbeid, som belønnes. At kvinner føder færre barn synes hun ikke er særlig merkelig tatt i betraktning av denne politikken. Hun påpeker at det å lage mange barn, foruten å utgjøre en helserisiko, innebærer år med fysisk krevende arbeid: graviditeter, fødsler, amming, samt opptrening etter svangerskapet. For mange også flere år uten sammenhengende nattesøvn. Og til tross for at det hevdes at vi har verdens beste offentlige ordninger for kvinner som får barn her til lands, så er det faktisk slik at foreldrepengeordningen bare er for kvinner med lønnsarbeid. Får vi barn og jobb i feil rekkefølge, noe som kunne være heldig rent biologisk, så taper vi offentlig støtte. Prioriteres hjemmearbeid i familiehusholdningen går også trygderettigheter, sykepenger og pensjonspoeng tapt.

Jeg har hatt usedvanlig friske svangerskap og virkelig sett frem til mine fødsler. Alle har de også endt opp med å gi mersmak. Omgivelsene jeg har blitt fulgt opp i, og ikke minst fått føde i, har vært essensielt for disse opplevelsene. På ABC-enheten på Ullevål har jeg fått medbestemmelse over fødslene mine. Her er de spesialister på naturlige hjelpemidler, prioriterer tilstedeværelse og legger forholdene til rette slik at mor, barn, og partner kan være sammen. To barn har jeg tatt imot selv, med mannen min sammen med meg i badekaret. Noen timer etter nedkomsten, har søsknene fått komme til sykehuset og flyttet opp i senga til oss. Dessverre er det ikke først og fremst historier som mine, som florerer og preger fødselssjargongen i vårt samfunn. Det snakkes om at normale fødsler har blitt det unormale, fordi innstramminger og effektivisering i barselomsorgen er i vinden.

Vannet gikk tidlig om morgenen 1. april, og vi tok 20-bussen til Ullevål. Svigermor kom med vårens første hestehov på barselbesøk. Da vi kom hjem, og et fremmed blomsterbud ringte på døra, begynte jeg å grine. Med ansvaret for et spedbarn kjente jeg meg med ett sjokkerende utsatt. Noen år tidligere hadde jeg haika fryktløs omkring i Latin-Amerika, og for meg var nok følelsen av hudløshet den mest overraskende endringen med moderskapet. Mange omkring oss snakket om at vi var uheldige som trolig måtte vente over neste sommer, før vi fikk barnehageplass. Etter et snaut år hjemme fikk jeg en prosjektstilling, far skulle ha fedrekvote og jeg syklet med blandede følelser gjennom Torshovdalen hver morgen. Nettene bar fortsatt preg av barseltilstander, jeg ammet og våket mer enn jeg sov og kjente meg helt utslitt. En av kollegaene mine foreslo, sikkert i beste mening, å gi ungen sovemedisin så jeg kunne komme mer uthvilt på jobb. Da vi omsider fikk brevet om tildelt barnehageplass, begynte jeg å gråte. Det kjentes feil at han fra nå av skulle tilbringe det meste av sine våkne timer, med fremmede. Likevel takket vi ja til Oslo kommunes tilbud om heldagsplass i en nyoppstarta brakkebarnehage i bilbyen på Ensjø. Vi lot oss instruere av de ansatte og forlot poden vår etter skarve tre dager med såkalt innkjøring. Begge smuggrein vi, utenfor porten.

Temmelig raskt ble jeg gravid med andremann, prosjektstillingen gikk mot slutten og på ny måtte jeg skaffe en arbeidskontrakt, før kulen på magen ble synlig. Det gikk med et skrik, nok en gang var lønnet permisjon sikret, og jeg var ærlig talt sjeleglad over snart å kunne vende tilbake til full fordypning i omsorgsarbeidet. Etter et år med mammapermisjon og 80 prosent lønnskompensasjon, reiste vi i fedrekvoteperioden for å bo på en bondegård i Frankrike. Etter en ganske lang periode med avlæring av det hektiske livet som satt i kroppen og fikk utslag i irritasjon og rastløshet der hvor tiden omtrent stod stille, falt vi inn i en vidunderlig rytme. Om morgenene ruslet vi på trilletur i grålysningen for å fotografere duggen i spindelvevene, og mate dyrene. Fra å kjenne oss som en prototypisk utslitt småbarnsfamilie, fikk vi her virkelig ladet opp. Vi vendte hjem til Oslo med drømmer om en hel flokk med barn. Et premiss for denne planen var imidlertid en rekke livsendringer.

Vi var enige om at vi ville leve etter mottoet om å jobbe for å leve, fremfor å leve for å jobbe. Første skritt var å erkjenne at vi måtte ut av byen om vi skulle ha større bopel. Vi la inn et fast søk på finn.no; kriteriene var at vi ikke måtte øke boliglånet, få nær tilgang på sjø og en hage. Vi var åpne for å flytte langt og være fleksible på å finne nye lokale jobber. Så dukket det opp en enebolig på Nesodden, som i praksis kunne fungere som en generasjonsbolig. Foreldrene mine, som også bodde i Oslo, ble med for å kikke, og vi kjøpte den tvert. Den første vinteren hadde vi noe som lignet kjærlighetssorg hele gjengen. Livet med småbarn i blokk, med grønne lunger og lekeplasser inntil husveggen, var veldig fint. Da sommeren kom, og vi kunne rusle til stranda med karabbefiskeutstyret slo vi likevel rot. Jeg var fast bestemt på å fortsette livet uten bil, men kastet inn håndkledet etter et par opplevelser med behov for å frakte barn til legevakta i Ski, på nattestid. Vi endte opp med å kjøpe en 7-seter på deling med naboen. Etter hvert fikk vi også en katt og en flokk med høner, også på deling med naboen. Nå kunne resten av flokken bare komme.

Denne gangen tok det så lang tid å bli gravid at vi var i ferd med å akseptere at det ble med to. Men så skjedde det. Da han kom kjente jeg meg mer i takt med egne indre verdier enn noen gang. Nå hadde vi lest vår tilknytningsteori, og var begge fast bestemte på at barnehage før to år ikke var aktuelt. Jeg tok mesteparten av det første året hjemme parallelt med PPU-studiet, og babyen var med i bæresjal. Målet med studiet var å øke lønnen for å jobbe mindre, foruten å øke min pedagogiske kompetanse. Vi hadde dessuten besluttet å sende barna våre på steinerskolen, noe som innebar 13 uker ferie (uten SFO) i året. Disse feriene ville vi at skulle være familietid. Lillebrors andre år jobbet vi 60 prosent hver, fikk hjelp en dag i uka av mormor og dessuten en uunnværlig kontantstøtte. Reiste vi på ferier, leide vi ut huset for å minimere utgiftene. Mange i barselgruppa mi sa vi var heldige som hadde mulighet til å utsette barnehagestart. Det var vi. Og mange av disse, med to biler og hytte på fjellet, kunne selv ha prioritert å legge til rette for å gjøre det samme. Selv arvet vi en god slump med penger da svigerfar solgte en bondegård i Trøndelag. Dette kunne vi ha valgt å investere i hytte eller noe i den duren, mange ville sikkert anse det som det mest fornuftige. Vi brukte opp pengene over 10 år, som en investering i småbarnsfasen, for at den ikke først og fremst skulle være hektisk.

Sist sommer ble vi grepet av et øyeblikks galskap, utvidet huslånet og kjøpte et gammelt torp dypt inne i Värmlands skoger. Tanken var at hit skulle vi ta med barna og å gi de lange somre med jord under føttene, og mindre distraksjoner fra skjermer. Nå har vi lagt torpet ut for salg. Den ekstra utgiften fører til at vi må jobbe mer, og det vil vi ikke. Det gir mer mening å investere i tid sammen i hverdagen, enn å jobbe mer for å kunne en finansiere en sekundærbolig vi skal dra til - fordi vi har behov for ferie fra hverdagen. Vi får sikkert elendig pensjon begge to, hver gang mannen min får rynker i pannen og begynner å snakke om pensjonssparing, minner jeg han på en tegneseriestripe vi leste en gang. To maur går og diskuterer ratepensjon, og høyere i bildet sees en skosåle på vei ned, som kommer til å smadre den ene mauren. Det eneste vi egentlig vet at vi har, er livet her og nå. Å flytte til Nesodden innebar å få nye bekjentskaper med mennesker som levde på mer varierende vis, enn folkene vi til vanlig omgikk i Oslo. Hyppigheten av hvor ofte jeg hørte utsagn a la; «sånn er det bare», sank betraktelig. Inspirasjonen det har gitt oss, har vært en gave.

I perioden da nummer tre lot vente på seg og jeg også hadde en spontanabort som jeg gikk helt i kjelleren av, kjente vi at vi gjerne skulle hatt dobbelt så mange barn. Så da den fjerdes ankomst var et faktum sto jubelen i taket. Nå er vi virkelig en flokk. Det innebærer mye lyd (noen helgefrokoster tar jeg på hørselvern for å få ro til å lese avisen), mye latter, uendelig med arbeidsoppgaver og et hav av kjærlighet. Vi jobber ca. 150 % til sammen, med varierende fordelingsnøkkel. Barnehagebarna har relativt korte dager og er hjemme hver onsdag. Mannen min har nå også tatt PPU, og skiftet beite fra å være politisk rådgiver i Oslo, til å jobbe lokalt som lærer. To timer mindre pendling daglig har stor innvirkning på hverdagen. Vi tilbringer mye tid sammen. Jeg har aldri rukket å få meg fast jobb, fordi jeg har kastet meg på vikariater mellom hvert svangerskap. Nå har vi besluttet at vi skal sette punktum for reproduksjon, og jeg har ved siden av en deltidsstilling i skoleverket, opprettet enkeltmannsforetak for diverse sysler, ved siden av videreutdanning til gestaltterapeut. Jeg vil styre skuta selv. Være hjemme når barna kommer fra skolen, og helst slippe den unnskyldende rollen jeg stadig vekk finner meg i, når et av barna har behov for å være hjemme. Om vinteren gjelder dette ca. 50 prosent av arbeidsdagene og fører til en jevn usunn følelse av å ikke strekke til, med to arbeidsgivere inne i bildet.

Jeg kan virkelig anbefale dette livet, men jeg tror ikke det er for alle. For selvfølgelig går det på bekostning av mye annet. Jeg har ammet i ti år, vi samsover hele gjengen i en gigantisk seng, og er sjeldent ute etter klokka 20. Jeg har ikke troen på at det å kombinere livet med mange barn med liten grad av omstillinger på andre arenaer i livet, ville vært særlig tilfredsstillende for vår del. Men med en aksept for at livet i en lang periode blir temmelig barnesentrert, byr det på lang rekke gylne øyeblikk, iblanda følelsen av fullstendig kaos - hver eneste dag.