Essaysommer

Sommeressay: «Samtale med tause planter»

Det første som slår meg når jeg leter etter naturen hos nobelprisvinneren Wislawa Szymborska, er dens fravær.

Det ensidige bekjentskapet mellom meg og dere
går det slett ikke så verst med.
Jeg vet hva et blad er, et aks, kronblad, kongle, stengel,
og hva som skjer med dere i april og desember.
Selv om min nysgjerrighet ikke blir gjengjeldt,
Bøyer jeg meg ned over noen av dere,
og for andre av dere må jeg bøye hodet mitt bakover.
Hos meg har dere navn:
lønn, borre, blåveis,
lyng, enebærbusk, misteltein, forglemmegei,
men jeg har ingen hos dere.

(fra «Planters taushet», 2002)

Jeg har oversatt den polske nobelprisvinneren Wisława Szymborskas (1923–2012) siste fire diktsamlinger til norsk. De finnes i boka som har fått tittelen Livet er den eneste måten. Jeg vil skrive noen ord om Szymborskas forhold til naturen, om hennes naturlyrikk. Men hva er naturlyrikk? Litteraturviteren Henning Howlid Wærp, som skrev en doktoravhandling om emnet i 1996, samme år som Szymborska ble tildelt nobelprisen, har sagt det slik:

Naturlyrikk er ikke natur, men er refleksjoner over den fysiske virkeligheten og menneskets plassering i verden. Det blir derfor også selve menneskets egenforståelse naturlyrikken ofte dreier seg om, ikke bare i eksistensiell, men også i sosial forstand – utkikkspunktet er alltid fra et sted i kulturen. For naturen vet neppe hva et landskap er.

Det første som slår meg når jeg leter etter naturen hos Szymborska, er dens fravær – i hvert fall slik vi er vant til at den fremstår i tradisjonell forstand, i lyrikken generelt og spesielt i det friluftelskende Norge. Tenk bare på en norsk lyriker som Hans Børli, og følgesvennene hans: skau, bål, bark, mose. Det er lite bark og mose hos Szymborska, i hvert fall ikke bark under neglene eller mose under skoa.

Eller tenk på Hamsuns naturlyrikk, hans panteisme og ønske om å smelte sammen med «naturens store musik». Hos Szymborska er naturen ingen arena for trøst eller romantikk. Hun forsøker heller ikke å projisere noe menneskelig på naturen eller å bruke den som speil for menneskets sjel. Men naturen er til stede i diktene hennes, i høy grad. Og selv om hun betrakter den litt på avstand, med kulturen som utsiktspunkt, gjør hun det ikke uten delaktighet. Szymborska er en litt annerledes naturlyriker, som i stedet for å lete etter noe menneskelig i naturen, forsøker å gripe naturen på naturens egne premisser. Så å si slik den er uavhengig av mennesket. Det er ikke enkelt. For hvordan skal man skrive om en natur som neppe vet hva et landskap er? Hvordan skal man gi stemme til noe som ikke har stemme? I diktet «Utsikt med et sandkorn» skriver hun:

Vannet kjenner seg verken vått eller tørt,
og bølgene hverken som entall eller flertall (…)
Det går ett sekund.
Et nytt sekund.
Et tredje sekund.
Men det er bare tre av våre sekunder

(saken fortsetter)

Illustrasjon: Bjørn Brochmann

Diktet står i en bok med samme tittel, Utsikt med et sandkorn (1996). Den inneholder et utvalg av diktene Szymborskas skrev før hun fikk nobelprisen, oversatt til norsk av Ole Michael Selberg. Det filosofihistoriske utgangspunktet for dette diktet – og kanskje for Szymborskas posisjon som naturlyriker overhodet – må vi tilbake til gode, gamle Immanuel Kant for å finne. Kant skilte som kjent mellom naturen slik den fremtrer for oss og slik den er i seg selv, mellom hva vi tror vi vet og hva vi ikke kan vite, et skille romantikerne og romantisk anlagte naturpoeter senere har forsøkt å oppheve. Szymborska, derimot, tar den epistemologiske konsekvensen av Kants fremmedgjøring av omgivelsene. Hun erkjenner menneskenaturens begrensning, men gjør likevel en kraftanstrengelse for å forsøke å nærme seg og fatte naturen som natur. Det kan høres ut som et tørt filosofisk pliktløp, men som regel gjør hun det med empati, sjarm og humor.

Som for eksempel i «Samtale med en stein», et av de mest kjente diktene i Utsikt med et sandkorn. Det åpner med at dikterjeget «banker på steinens dør / “Det er meg, slipp meg inn”». Jeget vil erkjenne, trenge inn i, steinens, det vil si naturens, vesen. Men diktet slutter med at steinen svarer: «”Jeg har ingen dør”, sier steinen». Hvordan skal vi forstå dette? Å banke på en dør som ikke finnes: Det lyder paradoksalt. Like paradoksalt som når Kafkas hovedperson i Prosessen, Josef K, forsøker å trenge inn i «Loven», hva nå «Loven» måtte representere (f.eks. jødedommen, guddommen, det transcendentale). Det er betegnende at det ikke er det hinsidige, men det dennesidige Szymborskas dikterjeg inderlig ønsker å se fra innsiden. Kanskje er døren som ikke finnes et uttrykk for den umulige dialogen Szymborska forsøker å opprette med naturen. Hun vet fra begynnelsen av at det ikke nytter, men hun forsøker det inderlig og iherdig likevel. For øvrig kan det virke som det nettopp er i dette rommet eller spenningsfeltet Szymborskas lyrikk generelt utfolder seg: Hun er en undringens lyriker som aldri slutter å stille spørsmål ved tilværelsen eller til og med til steiner, men skulle hun få svar, ville undringens rom lukkes og skriften kanskje bli overflødig.

Et tredje dikt jeg ønsker å fremheve fra Selbergs gjendiktning, er «Løken». Her skriver Szymborska: «Løken er noe annet / Den har intet indre / Den er tvers igjennom løk». Og hun fortsetter å beskrive hvordan løken nærmest på perfekt vis er omsluttet av seg selv. Når jeg stopper opp ved dette diktet, er det fordi løken tross alt ikke er en hvilken som helst grønnsak i norsk litteratur. Ibsen brukte som kjent løken som et bilde på noe menneskelig, eller nærmere bestemt for å beskrive Peer Gynt som et menneske uten kjerne. Også Jan Kjærstad har brukt løken som metafor for å beskrive en av sine karakterer, Jonas Wergeland, ikke som et menneske uten kjerne, men som et menneske med mange lag eller mange roller. Hos Ibsen er metaforen ment negativt, hos Kjærstad positivt (jfr. hans postmodernistiske menneskesyn). I kontrast til disse skriver altså Szymborska om løken som løk, uten å relatere den til eller underordne den noe menneskelig. Det er nesten som hun kunne skrevet: Løken er seg selv nok.

Vannet, steinen og løken er variasjoner over samme grunntema hos Szymborska: Livet er forunderlig og må forstås som noe langt større enn «menneskelivet». Naturen, med alle sine skapninger, kan være fundamentalt annerledes, men er ikke desto mindre likeverdig med mennesket. Derfor fortjener den også, like mye som mennesket, et dikt.

Gjennom hele forfatterskapet er Szymborska påfallende trofast mot denne tematikken. Det gjelder også diktene som er samlet i Livet er den eneste måten. Ta for eksempel diktet som rett og slett heter «Skyer». Skyer er jo nærmest en klisjé som litterært motiv, på linje med vannet og steinen. Det er skrevet utallige dikt om drivende skyer som bilde på menneskelivets flyktighet. Men igjen er Szymborska mer opptatt av skyene i og for seg selv:

De er ikke forpliktet til å dø sammen med oss.
De trenger ikke å bli sett for å sveve.

(saken fortsetter)

I foredraget Szymborska motvillig måtte holde da hun mottok nobelprisen i 1996 – hun var kjent for sin skyhet – løftet hun frem som sitt credo de tre sokratiske ordene «Jeg vet ikke». Dette credoet ligger også til grunn for diktet «Til overmål», som åpner slik:

Jeg er den jeg er.
En ufattelig tilfeldighet,
slik alle tilfeldigheter er det.
Jeg kunne hatt andre forfedre,
og fra et annet rede kunne jeg ha fløyet ut,
frem fra en stubbe
krøpet ut i skallet mitt.
I naturens garderobe
er det nok av kostymer.
Edderkoppens, måkens, hasselmusens.
Samtlige sitter som støpt
og bæres trofast
til de slites ut.

Fordi Szymborska «ikke vet», kan hun heller ikke utelukke at koden som bestemmer menneskets eksistens ligger utenfor menneskets livsløp. Det fører henne ikke nødvendigvis over i religiøse spekulasjoner, siden ikke å vite ikke er det samme som å spekulere eller å tro. I et dikt som er helt åpent og konstaterende på samme tid skriver Szymborska at menneske og natur, fundamentalt forskjellige eller ei, nærmest er utbyttbare under evighetens synsvinkel. I forlengelsen av et slikt livssyn ligger også en sterk miljøbevissthet. Det er hennes fortjeneste som lyriker at hun klarer å ha et slikt overblikk over tilværelsen og samtidig være så nedpå og konkret, at hun har skrevet et dikt med potensielt store etiske implikasjoner, uten å være dømmende.

I store deler av sitt voksne liv var Szymborska sterkt interessert i naturvitenskap. Hun har uttalt at hennes drøm var å bli anmeldt, ikke av en litteraturviter, men av en naturviter. Denne interessen kommer til uttrykk i et dikt som «Mikrokosmos», der hun skriver om vesener – organismer eller kanskje bakterier – så ørsmå at de knapt kan skimtes i et mikroskop:

De har ikke engang noe ordentlig indre.
De vet ikke hva kjønn, barndom, alder er.
Kanskje vet de ikke engang om de finnes – eller ikke.
Og likevel bestemmer de over vårt liv og vår død.

(…)

Siden de selv er som pulver,
er kanskje også tilværelsen
pulverisert for dem.

(…)

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om dem,
men det er et vanskelig tema,
som jeg alltid utsetter
og kanskje verdig en bedre poet,
enda mer forundret over verden enn jeg.
Men tiden er kort. Jeg skriver.

Diktet er typisk for Szymborska på flere måter. For det første fordi hun insisterer på at poesiens objekt kan være hva som helst. Ikke bare mennesket, og i dyre- eller planteriket: ikke bare det store eller det bemerkelsesverdige. For det andre fordi hun er sindig, hun betrakter sitt objekt på avstand, gjennom en linse. Jeg skrev over at Szymborska ikke er en naturromantiker. Likevel, hennes naturvitenskapelige interesse til tross, er hun heller ingen «kjølig» naturvitenskapelig poet, hva nå det måtte være. Det er empatien som styrer Szymborska, også gjennom mikroskopets glasslinse. Empati og fantasi er hos henne ett, kort sagt: innlevelsesevne.

Yndlingsfargen til Szymborska var grønn. Jeg var heldig å komme hjem til Wisława Szymborska kort før hun døde, i leiligheten hennes i Krakow. Også den var grønn – mosegrønne tepper, sofaer, stoler, puter. Det var litt som å befinne seg i en dunkelt opplyst skog. Selv likte hun ikke spesielt godt å gå i skogen, altså skauen. I hvert fall ikke inntil hun møtte forfatteren Kornel Filipowicz, som ble hennes store kjærlighet. Filipowicz var til gjengjeld en skogens mann og Szymborskas dikt «Skogsmoralitet» handler om hans kjærlighet til naturen. Her er det snakk om naturromantikk, her er det ingen avstand mellom menneske og natur. Kanskje ikke så rart, da, at Szymborska i dette diktet tyr til et for henne svært sjeldent virkemiddel – rimet:

Han går inn i skogen,
Men egentlig blir han oppslukt av den.
Han kjenner den ut og inn, bak og frem,
fuglenes flukt og når de kommer hjem.

(…)

Han har skjønt hva som løp, krøp,
på skogens sti,
som ilte forbi, hjem i hi,
at dette er magi,
så overnaturlig og undernaturlig.

(…)

Og først tilbake blant folk lar han seg irritere
og begynner å kritisere, slik man gjør når man ikke er ett, men flere.

I dette diktet er det som om overfloden av rim mimer naturens rikdom, som om den understreker subjektets harmoni i og med naturen, en følelse av at «alt rimer». Derfor er det interessant at disharmonien inntreffer med en gang subjektet beveger seg tilbake til sin egentlige verden, blant sine egne: For naturromantikeren er det dialogen med mennesket som komplisert.

Jeg vil avslutte med å sitere resten av «Planters taushet», som jeg åpnet denne artikkelen med. Diktet er eksemplarisk for Szymborskas forhold til naturen og forsøksvise dialog med den:

Reisen vår er den samme.
Når man reiser sammen, pleier man å prate med hverandre,
utveksle meninger, i det minste om været,
eller om stasjoner som suser forbi.
Vi ville ikke manglet noe å snakke om, vi har mye til felles.
En og samme stjerne holder oss i sin bane.
Vi kaster skygger etter samme lover.
Vi prøver å forstå verden, på hver vår måte,
og det vi ikke vet, forener oss, det også.
Jeg skal forklare så godt jeg kan, bare spør meg:
hvordan det er å se ved hjelp av øyne,
hvorfor et hjerte slåt i brystet mitt
og hva det skyldes at jeg ikke har røtter.
Men hvordan skal man svare på ustilte spørsmål
om man i tillegg er et vesen
som for dere slett ikke finnes.
Underskog, krattskog, enger og siv –
hva jeg enn sier til dere er en monolog,
og det er ikke dere som lytter.
En samtale med dere er nødvendig og umulig,
presserende i dette hurtiglivet
og utsatt til aldri noensinne.

*

Dette essayet er spesialskrevet for Harvest og ble første gang publisert i 2014. Christian Kjelstrup har oversatt en rekke av Wislawa Szymborskas dikt til norsk. De er utgitt i samlingen Livet er den eneste måten (Tiden 2013)