Naturfoto

En vårnatt i det nordiske paradiset

Omgitt av natur er jeg ikke alene, over alt kan jeg ha møter med levende skapninger, skriver naturfotograf Pål Hermansen.

Våren og den gryende sommeren kryper inn over naturen. Morgenene blir stadig tidligere, lyset løfter seg dag for dag, litt høyere over horisonten og sildrer lydløst stadig lenger inn mellom trestammene, inn til de dypeste hemmelighetene i den mørke skogen. Der inne er trestammene modne for å komme på gamlehjem. Noen står rett, noen står skjevt, noen strekker seg ut i full lengde og hviler på den myke sengen, mens andre stammer er blitt stoppet i fallet og lener seg ubeskjedent inntil sine jevnaldrende. Så står de der som en sammenfiltret masse, før rekkefølgen rokeres ved neste uvær.

Den kjølige, nesten frostbefengte morgenluften stryker langs kinnet og er uten lyder av hvinende damer med snabel og dracula-hunger etter blod. Måltrosten slynger sine toner ut fra tretoppene, som bonden sådde sin åker i gamle dager. Den har et repertoar på kanskje 20-25 forskjellige strofer, som den gjentar rytmisk og regelmessig, akkurat som en digital spilleliste. De melankolske tonene legger seg som en lydkulisse over landskapet og krydres av orrfuglenes såpeboblelyder der oppe fra åsene.

(saken fortsetter)

Jeg har ligget gjennom natten i dette nordiske paradiset, hørt og kjent og følt naturen som en del av meg. Målet var egentlig å få nærkontakt med vårskogens ultimate scenekunstner, den trolske tiuren. Men som så mange ganger før, var den ikke veldig interessert i å komme meg i møte. Egentlig hadde jeg heller ikke så store forhåpninger, for stedet er ingen stor og viktig leik, bare en liten «filial» av de som fins lenger inne i skogen. Det gjør egentlig lite. Det var heller ikke så farlig med bildene, jeg har mange bilder av fuglen fra før, det viktige er å kjenne på våren, møte den både med sinn og kropp. Hvert eneste år har jeg følt lengselen etter å oppleve en eller flere slike vårnetter ute i naturen, nei, feil, inne i naturen, inne i skogen.

Kanskje noe av denne utferdstrangen ligger i å få bekreftet at noe er uforanderlig, at noe er pålitelig, sirkulært og repeterende. I vår menneskelige verden er tiden ikke som bumerangen, den kommer aldri tilbake der den ble sendt ut fra. Den farer bare forbi som en pil, og plutselig er framtid blitt til fortid, gjennom et millisekund av nåtid. Trærne eldes og dør, vi mennesker eldes og dør, vi er alle i samme båt. Til slutt går det ille med oss alle.
Men naturen trøster. Hør; livet er verdt å leve og oppleve! Inne i naturen er tiden sirkulær, den kommer stadig igjen, den gjenfødes år etter år. Det vi ikke fikk med oss i år kan vi få oppleve neste år.

Dagens mennesker er ekstremt sosiale vesener. De aller fleste tilbringer livet sitt i asfalterte omgivelser og ser mer ned på mobiltelefonene sine enn de ser opp på himmelen. For meg er dette litt fremmed. Jeg er ikke så voldsomt interessert i hva alle andre mennesker holder på med og hva de synes om alt og alle. Jeg er nok i besittelse av et gammeldags gen som gjør meg litt sær og rar; jeg trives faktisk godt med å være alene! Under oppveksten som enebarn var jeg hele tiden vant til å beskjeftige meg med små og store prosjekter. I en førdigital steinalder betød det ofte å gå ut og leke, utforske trær, fugler og dyr og alle andre livsformer. Omgitt av natur var jeg jo ikke alene, over alt kunne jeg ha møter med levende skapninger! Holdt jeg meg i ro, så var de heller ikke redde. De skjønte godt at jeg ikke betød noen stor fare for dem. Bød jeg på noen godbiter, som for eksempel solsikkefrø, nølte heller ikke svartmeisen med å sitte på hånden min.

Opp gjennom årene har jeg alltid følt denne sameksistensen med nærnaturen rundt meg. Jeg kan bare gå noen skritt utenfor stuedøren for å komme inn i skogen og fuglenes og dyrenes hjem. Svært mye av mitt virke som fotograf skjer i dette nærområdet, et område hvor jeg er lommekjent og ferdes mer eller mindre daglig.

En ekstra grunn til at tankene streifer slik bakover nå, er at alenetilværelse for mange har blitt svært aktuelt de siste månedene. Et lite virus fra Kina har endret hele verden på en måte som ingen var i stand til å forestille seg. Mediene flommer over av krisejournalistikk og daglige tabeller over syke og døde mennesker. Det er krise for mennesker, krise for økonomi og krise for arbeidsplasser.

Mennesker blir stengt inne i sine hjem i ukevis og for mange av dem er det et stort psykisk traume. Ingen sosial kontakt, ingen fellesskap. Alt skjer gjennom kalde dataskjermer og blinkende mobiler. Likevel, med all respekt for dem som er rammet, så er det også mange mennesker som har hatt den deiligste og fredeligste tiden på mange år. Ingen avtaler på kalenderen, ikke noe stress og mas, tid til å gjøre det man helst vil og oppleve livet på ny. Jeg hører med blant dem. Spesielt i denne koronatiden har jeg vært glad for min plassering her oppe på toppen av kloden, glad for at jeg ikke har måttet sitte inne i en trang leilighet i en storby, men heller bor på et fredelig sted i nord hvor jeg bare er ett skritt unna mennesketom skog og natur.

Jada, naturen er der fremdeles, som under min oppvekst, selv om den også her har fått mange sår gjennom årene. Følelsen av å alltid å ha selskap i naturen er der fremdeles, og fremdeles får jeg svartmeisen til å sitte på hånden. De andre fuglene og ekornet ønsker meg alle velkommen på min daglige tur opp til fôringsplassen. Der det fins natur fins det aldri ensomhet. Aldri er savnet etter andre mennesker mindre enn ute i naturen. Sitt i den, gå i den, og du får visdom. Nietzsche sa at bare tanker som har kommet til mens du gikk, er verdt å lytte til.

I en tid da tilværelsen revner og dagliglivet snus på hodet for tusener, er det paradoksalt at krisen bare fins blant oss mennesker. På tross av krigsretorikken i mediene og myndighetspersonenes alvorlige ansikter er det ingen krise i våre omgivelser. Nei, tvert i mot har koronaviruset vært det største og viktigste miljøfremmende tiltaket verden noen sinne har opplevd! Luften har aldri vært så klar og fjellene i horisonten har ikke vært så skarpe på mange tiår. Menneskeskapt bråk har stilnet og rovdriften på naturressursene har avtatt.

I løpet av noen uker har politikerne satt i verk tiltak og omskapt samfunnet etter miljøbevegelsens våte drømmer. Hadde de gjort det sakte og bevisst over mange år, kunne vi nå hatt et slikt balansert samfunn med mindre forbruk og renere natur. Å gjennomføre det fra den ene dagen til den andre, er utopi og gir krisestemning. Men regjeringene har i alle fall bevist at det faktisk er mulig å gjøre noe når de vil, det er bra. Samtidig har de dermed også klart demonstrert at de manglende miljøhandlingene de siste tiårene rett og slett skyldes fravær av vilje. Og det er pinlig. Sammenliknet med miljø- og klimakrisen er jo koronakrisen som et lite myggstikk å regne.

Det store spørsmålet nå er hvordan verden blir i den postkoronale tiden. Noen mener at miljøbevisstheten og oppvåkningen vil føre til bedre tider for oss og for miljøet, andre mener at vi fortest mulig vil komme tilbake til «business as usual», mens atter andre frykter at rovdriften på miljø og naturressurser bare vil øke, siden vi nå må ta igjen det tapte av økonomi og arbeidsplasser og ikke kan bry oss om uvesentligheter som natur og klima.

Det er alltid vanskelig å spå om framtiden. Sannsynligvis vil vi se elementer av alle de tre scenariene parallelt, men med de pilotene som sitter bak spakene i mange av verdens ledende økonomier, er det dessverre liten grunn til snarlig optimisme.

Vi fotografer kan også måtte tilpasse oss en ny virkelighet. Kanskje bør det ikke være en førsteprioritet å reise over hele verden og oppsøke de mest spektakulære og fantastiske naturmiljøene. Klimautslipp og naturslitasje er nok et aspekt vi bør vie mer oppmerksomhet. Min nærnatur er ikke så spesiell og prangende, men samtidig har jeg anledning til å oppsøke den nærmest daglig. Jeg kan trenge dypere inn i den, komme inn under overflaten og søke etter essensen i det levende livet. Det er der mange av de beste bildene fins.

Artikkelen trykkes også i juni-utgaven av medlemsbladet for de tyske naturfotografene, GDT Forum, der Pål Hermansen er fast spaltist.