Ro i land

Min innsjø. Jeg ser den hjemmefra og fra jobben hver dag. Den har vært en del av landskapsbildet mitt mesteparten av livet. Norges fjerde største innsjø. Et 77 kilometer langt riss i landskapet gjennom Land og Hadeland fra Odnes til Jevnaker. Badeplass. Jeg har krysset den med bil på isen. Drikkevannet mitt. Ferdselsvei for Peder Bjørnstjerne da han forlot bygda for senere å oppfostre dikteren. Handelskanal for mine forfedre som leverte tømmer og handlet inn varer til landhandel. Det gikk rutebåt. Hvordan er egentlig hele fjorden?
Turist i egen bygd. Rekreasjon og oppdagelsesferd. Friluftsliv og nærtur. Blir turen kjedeligere fordi jeg kan se huset mitt fra min lille ekspedisjon?
Jeg har padlet Randsfjorden på langs! Ikke mye å skryte av, ikke ble fotografiene spesielt spennende, motivene er kjente. Ikke kunne jeg melde om noe helt utrolig vakkert når jeg kom hjem. Alle hadde jo sett det samme. Fjorden. Ingen reiser vel til vår bygd for å være turist og sløse bort tre dager på så lite. Jeg kunne vært en svipptur i London. Tre dager i Femunden er så populært. Det hadde vært noe. Villmark. Tyri. Ulv. Mygg. Som vist på TV.

Fra jobben kan jeg betrakte fjorden daglig. Jeg følger med på vind og bølger. Ser hvordan vannet skifter farge med vær, himmel, årstid. At isen legger seg. Og går. De første dreggfiskerne som snor seg mellom isflak om våren. Da kan jeg stå å drømme: Nå skulle jeg brukt dagen på fjorden, jeg skulle skåret en stripe gjennom en speilblank flate med kajakken. Pliktene kaller. Dagene ligger ikke på rekke og rad og inviterer til en ekspedisjon, selv ikke rett nedenfor føttene mine.

Sankthans. Sommerferie fra lærerjobben. Hus og hage er på stell. Kona jobber. Min tur. Det er vel ikke helt ok å padle alene. Men på en langstrak innsjø trenger man ikke være langt fra land. Kartet har jeg gransket for å finne aktuelle etapper og overnattingssteder. Her kommer faktisk en utfordring, det er begrenset med overnattingsplasser! Strandlinja er attraktiv for mange. Boliger, fritidsbebyggelse, åkerland, offentlige rekreasjonsområder. Er det egentlig ok å overnatte på en badeplass? Hvordan legger en seg til nær en hytte uten å genere? Allemannsretten og -pliktene. De vil jeg følge. Jeg tenker som om jeg er i fjellheimen når jeg planlegger overnatting. Jeg vet at strandsona mange steder er preget av skrenter, tett kratt og steintipper fra landbruket ned mot vannkanten.

Søndag. Et besøk på Kistefossmuseet. Endestasjon for tømmer som har seilt ned fjorden i uminnelige tider. Industrihistorie basert på vannkraft. Randselva renner rask og sterk gjennom museumsområdet. Regnbyger og det er kanskje litt mye vind. Men jeg har sagt at jeg skal padle Randsfjorden så fort jeg får ferie. Gjør jeg det ikke i dag, blir det ikke noe av.

Jevnaker nær Hadeland Glassverk, her er det sandstrand. Fin plass å legge ut. Mens jeg pakker, stopper en buss. Et følge med asiatiske turister strekker på beina og fotograferer. Jaså, vi er flere turister? Kanskje tenker de at jeg er heldig som skal på langtur på denne spesielle fjorden. Og tøff, fordi det er bølger og regnbyger. Jeg er ikke så tøff. Vinden driver meg tilbake på land mens jeg tar turens første bilde. Tunge åretak for å rette opp kajakken. Jeg kjenner at den er stabil når den er lastet med mye bagasje. Konsentrasjon. Blikket festet langt fremme. Godt grep om åra, holde båten med bølgene rett imot.
Utfordringene kommer der et nes stikker ut eller ei bukt gjør at strandlinja fjerner seg. Denne dagen er Randsfjorden eksotisk. Erfarne padlere ville sikkert trykket på den røde knappen. Nødstopp for en singelpadler. Jeg tar tiden til hjelp, lar vinden presse meg mot høyre bredd mens jeg holder nesa mot vinden. Vil ikke ha disse bølgene og vindpresset rett fra siden, det er uvante krefter. Det går fint, men sakte. Noen raske blikk på landskapet. Jeg vil ta et bilde hver hele klokketime. Det betyr at jeg må legge ned åra. Finner ut av det også i bølgene. Kjappe foto litt på snei. Randsfjorden time for time.

Et par timer i kajakken gjør meg lemster. Og sulten. Må tømme tanken. Finner et nes som gir ly mot nordavinden og går i land på ei gjengrodd badestrand. En mystisk nedlagt industribygning preger odden bakenfor. Tett med furu. Dette er ingen god teltplass, men det ville funket hvis klokka hadde vært mer. Hva skjer med slike gamle industribygg? På en måte står det utenfor allfarvei og er ikke til bryderi. Men burde det være her når det ikke fyller noen funksjon? Godt med matpakke. Ser for meg to eller tre timer til i kajakken. Morgendagen blir krevende, da må jeg padle hele dagen. Langtidsvarslet sa at vinden skal holde seg rett fra nord. En strekning på turen er siktelinjen framover vannflaten over to mil. Rett nord. Framdriften blir nok så som så i morgen. Skal sitte barnevakt tirsdag kveld, bør være der!

Klokka går mot 21. Etter neste nes åpner fjorden seg. Et søkende blikk langs land gav meg to alternativer. Enten legge til på ei strand hvor jeg ser husene ovenfor, eller fortsette til noe bedre. Jeg fortsatte. Ei flytebrygge gav meg et tegn, her er det ikke noen god strand, men å snu vil være et dårlig alternativ. Videre skal jeg ikke. Manøverer mot land, opp med spruttrekket og ut med en fot for å bremse. Jeg liker ikke glassfiber mot stein. Merket godt hvordan været dyttet meg. Hoppet ut og avsluttet dagen.
Plassen jeg endte på var vel strengt tatt også en privat badeplass. Noen hadde utført solid gravemaskinarbeid og bygd opp en forhøyning ovenfor stranden med meterhøye steiner. Her skulle ikke bølgene grave mer. Knehøyt gress gav meg et signal om at det neppe kom folk hit i kveld, selv om jeg bare femti meter oppe i stien kikket opp på en eplehage.
Leirlivet ble ikke det helt store. Bål var uaktuelt på grunn av vinden. Røyken ville gå rett opp i grenda ovenfor og sikkert skape uro. Mat, ly og hvile. Enkle krav. Spente opp en gapahuk-duk med kajakken som grunnmur. Rask mat. Det blir en del vanntettposer i kajakk. Au-da. Den med soveposen var der ikke. Er det mulig! Heldigvis var overtrekket med, det gir meg en sovepose som er en halv millimeter tykk.Har ulltøy for sikkerhets skyld. En plan B brukt til å løse problem C.
Hva hadde dagen gitt meg? Mestring. Jeg hadde følt meg trygg tross alt. Fire båter utpå hadde jeg sett en midsommersøndag. Kanskje hadde det sittet noen bestemødre i kjøkkenvinduene sine med telefonen i hånden og hjertet i halsen og spurt seg selv eller naboen hvem den idioten nede på fjorden var, med en båt smal som en tømmerstokk. Galskap, sa de nok til katta.

Mandag var sankthans. Jeg har faktisk barndomsminner fra denne kvelden lenger nord i innsjøen med bål og sveivegrammofon. Jeg er ikke så gammel, men de gamle var i et nostalgisk hjørne, slik jeg husker det. Hvordan forbereder bygdefolket seg til sankthans for tiden?
Jeg padlet tidlig videre, vinden er gjerne svakere fra morgenen av. Landskapet endret karakter. Et grøderikt kulturlandskap med veldrevne gårder dukket opp der liene ble slakere. Hva dyrker de? Korn og poteter ser det ut til. Pene gårdstun med hvite og røde bygninger fordeler seg utover åkerlandet. Øverst er det skog. Nordavinden gir også klarvær og god sikt, timene glir lettere med utsikt som underholdning.
En bygning nær stranden skilte seg ut fra de andre. Hva er det for noe rart og stygt, hvem får bygge noe som bryter så mye med skikken så nær vannet? Et svært pumpehus, et vannverk. Hvem andre enn kommunen får lov til å sette opp noe slikt - av kommunen?
Jeg gleder meg til den neste timen. I bil til Oslo har jeg alltid likt å komme til Røykenvik. Som barn syntes jeg navnet var så artig, var vi på Island nå, hva er det som brenner her? tenkte jeg. Som voksen ser jeg et sted med rik kulturhistorie, en blindtarm av ei jernbane endte her. Gamle teglsteinsbygg vitner om driftig virksomhet. Denne vika er også første kontakt med fjorden på vei hjem fra mange reiser. Nå skal jeg komme sjøveien. Det var en befrielse å legge kursen inn i vika og vekk fra bølgene. Lave landtunger stikker ut på hvert sitt nes i kontrast mot Brandbukampen som jeg hadde respekt for som barn. Den er en gammel vulkan!
Nå er Røykenvika et hyggelig sted med kafe, båthavn, turistbåt, og et snålt kunstverk. Tenk deg at du tar et gammelt båtnaust, snur det på hodet, fyller hele rommet med betong, lar det størkne, snur og setter naustet på plass og fjerner alle rester av byggverket. Hva får du da? Alt inne i et naust som ikke er et naust. Et umulig avtrykk. En tanke om noe som er borte, mangler, revet, fortid som skal stå i all fremtid. Hvor ble det av huset, eller er det et hus? Ute på vannet trodde jeg jo at det var et hus. Nå er det ikke hus, der jeg står og tar på veggen og ikke kan komme inn. Hvor mange ganger har jeg passert på veien ovenfor uten å se dette? Hadde jeg tenkt de samme tankene hvis jeg stanset her på en biltur, eller snurrer hjernen min annerledes i dag?

Nordover etter Røykenvik kommer en strekning vekk fra fastboende, det må være en grunn til at denne jorda ikke dyrkes. Geologien her er spennende, nedenfor Nes kirke kan en finne fossiler, vet jeg. Kanskje er det vulkanen som gjør jorda ugrei? I alle fall er vannet ugreit, her er det skjærgård, gitt. Det kreves et våkent blikk for å unngå grunnstøting på rev. Jeg må holde meg langs land og risikerer overraskelser nedenfra. Det går heldigvis bedre med meg enn med Halvdan Svarte. Han forsvant i dypet her et sted, gjennom et hull i isen.
Fjorden er bred her, ved et par hytter står det biler, men jeg er alene på vannet. Langt der fremme ser jeg kanskje Randsfjordferga og bakenfor ligger skogene i min hjemkommune. Før jeg kom så langt ble det en god stopp ved Eidssand. Ei øygruppe med sandbukter og svaberg, nærmest en miniskjærgård. Og endelig kommer det sol, mer sol enn vindbyger og regn.
Neste etappe er kjent stoff, fylkesvegen følger fjorden tett. På et punkt kan man faktisk se hvite fjell i det fjerne på denne årstiden.

Hvordan er det egentlig å være turist på ekspedisjon? Jeg føler en stor ro ute på flaten, nær menneskene, men allikevel alene. Ingen å sno seg rundt, nikke til, slippe fram i køen. Jeg vet at det pågår et arbeide med å restaurere sikbestanden i fjorden. Bestanden har blitt for stor, fisken tvinges til å beite andre arter enn primærføden. Derfor har det blitt småvokst fisk og parasitter som ikke er farlige, men ekle. Sik regnes ikke som næringsmiddel i nåværende tilstand. Igjen har jeg barndomsminner om fiskemiddager med panert sik hentet fra fjorden. Det er litt fisketurisme basert på gjeddefiske. Kanskje enkelte gårdsbruk leier ut til tyskere på jakt etter storfisken, eller de bor på den campingplassen jeg passerte. Hva annet enn fisk kan vi tilby turister i bygda vår? I alle fall ro. Tenk om noen kunne leie ut robåter i Røykenvik og at vi kunne tilby ro i dobbel forstand. Ro i Land bokstavelig talt. Et miljøvennlig reiseliv.

Selv padler jeg videre. Neste pause ble ved fergeleiet. Randsfjordsferga er landets eneste innenlands rutegående bilferge og knytter Gran kommune sammen der den ligger på begge sider. Ferga går et par turer mens jeg slapper av og plyndrer nøtteposen. Det blir en fin ettermiddag. Her heter det Horn og det er ikke uten grunn. Fjorden gjør en tydelig knekk samtidig som den blir smalere. På bilvegen er det sprengt ut i berget for å gi plass til bilene. En gang jeg passerte hadde veien delt seg i to og sklidd i dypet. Stedet er også et tydelig værskille. Denne dagen lærte jeg at nede i vannet er Hornsberget et spesielt sted. Kajakken oppfører seg underlig, usynlige krefter trekker hit og dit med en uforståelig kraft, kajakken slingrer avsted. Jeg må bruke roret aktivt for å kompensere selv om det nå er vindstille. Kanskje er det slik her alltid, eller så er det fremdeles vårflom i elvene fra fjellet, eller kanskje vinden har fraktet vannet på ville veger. Her er det kraftig strøm! Horn, bratt, kan være glatt, men også med stri strøm. Hornsberget har mye å by på.

Utover ettermiddagen var været behagelig, til tross for den spesielle datoen var det lite folk å møte. En litt underlig gjeng sitter på friområdet nedenfor en nedlagt institusjon. Unge afrikanske menn som venter på at drømmen om et liv i fred og ro skal bli sann - eller usann. Padlet forbi mange hytter som nok var bygget på sekstitallet, små bygg i bratt skråning. Krattskogen var i ferd med å drukne dem. Passerte også sommerstedet til en kjent forfatter. Jeg får tid til å leke med tanken om naturbasert turisme på fjorden. Ro i land, bokstavelig talt. Tenk om det hadde vært mulig å leie en robåt, ei sjekte med leirutstyr og informasjon om anbefalte turmål. Ville ikke turister sette pris på det samme som jeg opplever på turen min. Roen? Komme til Land fra en røff storby på kontinentet, sjekke ut den bestilte båten, lesse opp og være fri.

Friluftsliv er livet i den frie luften. Frisk luft, men også stillheten og ensomheten. Ikke nødvendigvis være alene, men jo færre du har rundt deg, deso mer må du være deg selv. Få leve på egne premisser. Uten at jeg trekker meg fram kommer jeg ikke dit jeg vil. Jeg kommer dit jeg vil fordi ingen stenger for meg. Være på tur så lenge at livet tilpasser seg omgivelsene. Padle harmonisk på en innsjø uten tidevann eller fare for å drive til havs på åpne strekninger. Trygge omgivelser. Ro er en lang bevegelse. Leve langsomt på en innsjø der du kan se to mil framover eller bakover, hvis du vil. Tenke - der var jeg, nå har armene flyttet meg hit! Hva skal til for å lokke Helmut fra Køln hit, få han til å drømme om Randsfjorden hele vinteren mens han sitter på romaskinen etter jobb på tirsdagene? Til sommeren skal Helmut og familien reise til Norge og ro på den innsjøen de har lest om. Eller jentegjengen fra Jessheim, de som treffes så alt for sjelden. Kunne de fått noen minnerike dager på Randsfjorden i stedet for shopping i Roma? Jeg er heldigvis ikke turismeutvikler og kjenner ikke markedet. Jeg er uansett glad for at jeg kan velge denne turen fordi jeg har den nødvendige erfaringen og utstyret. Og tør å være alene.

Ettersom jeg nærmer meg hjemstedet mitt vet jeg mer om stedene jeg passerer. Jeg vet at i den elva dumpet noen en bil for at tyskerne ikke skulle få fatt i den. Nå står bilen på Teknisk Museum. I samme elv er det elvemuslinger! Ei gammel mølle er pusset opp til en vakker bolig, nærmest i engelsk stil. Det er restaurerte damskipskaier, gamle fiskenaust, notdrag, kongegraver og masse annet spennende. Jeg vet også at på den og den gården er det gårdsbutikk, eller et galleri. Veien opp der fører til en Joker-butikk. Historien om Randsfjordkonflikten kan også knyttes til steder på vannflaten. Beskytning mot en båt med statspolitiet om bord er en dramatisk hendelse nord i fjorden. I tillegg er det masse jeg ikke vet, men som kunne vært en berikelse for meg og for andre turister. Smart-teknologi og GPS ville vært en god guidefunksjon for turister på oppdagelsesferd. Selvsagt kart med basisinformasjon. Men tenk så spennende å komme innenfor bestemte koordinater og så - biip - får du opp informasjon på skjermen som bare er tilgjengelig fordi du er akkurat her. «Legg merke til fossekallen i elven til høyre» «Her sier sagnet at Halvdan Svarte gikk gjennom isen» «Annonse: Vi har ferske gårdsegg» «Annonse: Tilbud, trenger dere en dusj? 10 min, 20 kr. Barna får gratis is på vår campingplass»

Allemannsretten fungerer greiere jo lenger unna bosetning en befinner seg. Jeg merker det selv at jeg holder meg unna privatiserte områder. Hvordan vil en tilreisende håndtere dette? En benk er en benk, hva gjør at jeg oppfatter den som privat eller offentlig der den står i strandkanten? Turisme basert på allemannsretten har sine utfordringer. Noen kan tjene penger et sted i systemet, mens andre må ta belastningen med avfall og sanitærforhold flere mil unna. Noen soper inn penger, andre spar dritt. Denne allmenningens forbannelse dreper samarbeidsånden. Jeg tenker at turistene må føle seg velkomne til å velge leirplass på allemannsrettens prinsipper, men det kan være lurt å stimulere til å bruke tilrettelagte overnattingsplasser. Smart-teknologien kan brukes til at turistene sjekker inn på leirplasser ved QR-koder og får tilgang til toalett og drikkevann. Grunneiere kan etablere enkle leirområder med enkle sheltere som gapahuker eller lavvoer og få tilbakebetalt gjennom utleiefirmaet for registrert overnatting. Kult om gjenbruk av materialer kunne skape et særpreget arkitektonisk uttrykk. Få kjenne den ru overflaten av en låvevegg og lese om bygningens tidligere historie. Glossy reiselivsmagasiner liker slike ikoner og kan sende fotografer lange veier for å skildre kuule signalbygg.

Jeg må innrømme at jeg jukset litt den andre natta. Som nevnt var det ikke med sovepose i bagasjen, og når det var praktisk mulig ble det for fristende å sette turen på pause. Ideelt burde jeg ha padlet to timer til og gått hjem på egne ben fra stranden nedenfor jobben, men da ville jeg bare stupt i seng sent på kveld. Alternativet ble henting lenger sør i bygda. Det fristet ikke å lage leir nedenfor kirkegårdsgjerdet.

Lokale krefter har et ønske om å gjøre området rundt Randsfjorden til en regionalpark. Initiativtakerne ser til andre slike parker i Norge. De mener ordningen vil fremme samarbeid mellom aktører som kan gjøre området attraktivt både for innbyggere og tilreisende. Vi trenger kanskje et puff for å gjenoppdage fjorden som ligger utenfor stuevinduene våre. Noen fiskere er flinke, men det er plass til mer rekreasjon på og ved fjorden. Jeg har padlet på Nærøyfjorden, en av de andre regionalparkene i Norge. Et mye mer kjent område godt hjulpet i markedsføringen av plassen på UNESCOs liste over verdensarv. Lett tilgjengelig for cruiseturister som besøker Aurland og det unike fjordlandskapet. Randsfjorden kan ikke slå vestlandsfjordene eller spektakulære nordnorske kystlandskap. Men fjorden vår er mer tilgjengelig for et publikum som ikke er klar for såpass krevende sjøaktiviteter. Nærøyfjorden er fredet fordi den er så uberørt, heter det. Paradokset for en teltende padler var bare at dagen lang passerte flere små og store fartøyer med turister fra alle verdens himmelstrøk. Kanskje havnet teltet vårt på tusen videoer, de oransje kajakkene på enda flere fotoer. Tissepause ble en utfordring for oss. Og vår stille ferd med armkreftene ble en komisk kontrast til brummende bilferger, dagscruisebåter med sort røyk og gjallende høyttalere, hurtiggående rib-er, faktisk kom en utrangert hurtigrute opp bak høyre skulder helt plutselig med tilhørende kjølvann. Randsfjorden som naturpark vil aldri bli til en slik reiselivsmaskin. Men vi som bor her må dyrke fram vårt særpreg. Jeg slår et slag for roen vi kan tilby i Land og Hadeland!

Tilbake på fjorden neste morgen fortsatte jeg fra samme sted som jeg tok timeout. Turen videre var av den typen som havner i turistbrosjyrene. Høy himmel, speilblank fjord og grønne åkre. En potetbonde har rigget til gamletraktoren nede ved vannkanten. Den arbeider iherdig og monotont med å pumpe vann til åkrene. Lyd bærer utrolig godt på vannflaten. Bonden hører neppe traktoren selv oppe på tunet. Jeg hører den lenge før den er synlig. Lyden må dekke flere kvadratkilometer med flate, dette er en diger lyd. Vil denne landbrukslyden være en berikelse for turisme? Kan en naturpark regulere vekk slike fenomener? Er det riktig å retusjere vekk slik aktivitet? Blir bonden glad hvis noen kjøper en elektrisk pumpe og bestemmer at han ikke får lage slike lyder? Slike utfordringer vil en naturpark møte. Noen padletak senere kommer turens største lyd. Et drønn gjennom marg og ben, jeg nærmest hopper i kajakken, selv om jeg sitter på baken og rumpemusklene har begrenset spenst. Raskt kikker jeg på begge åssidene for å lete etter en støvsky, men ingen tegn etter sprengning er å se. Enten brøt et fly lydmuren eller så datt noe ned fra himmelen. Fravær og nærvær av lyd er en kvalitet vi ikke så lett skildrer. Turisme handler mye om øynenes fortelling. Og smaksløkene.
Hjertet bruker litt tid på å finne tilbake ned i brystet og jeg gleder meg over å se neste landemerke. Nå i kjent landskap gikk turen lett, jeg har barndomsminner fra ei brakke der det bodde en mann som jeg innbiller meg levde av å fiske. To moelvenbrakker var hans hjem! Mannen var en stor abborfisker, sprøstekt abbor er knallgodt. Høydepunktet ble å passere under Fluberg bru som binder bygdene sammen. Nord for brua går jeg i land og treffer på et tysk ektepar med bobil som har funnet fram til den offentlige badeplassen. De har satt seg godt til rette med campingstoler på brygga. Jeg lar dem være i fred og tenker at er de heldige får de se fiskeørna. Etter dette smale punktet på fjorden fulgte jeg vestre bredd videre. Vannet er langgrunt og mye rart dukket opp på bunnen. De siste årene har det vært flere flommer. Etna elv kommer med vann fra Jotunheimens fot. Elvene trekker med seg stammer som før eller siden synker til undersjøiske skulpturer. Sagbruket i nordenden er den mest dominerende bygningsmassen og vitner om hvor viktig elvene har vært som en del av skogsdriften. Fremdeles står den karakteristiske pelegarden hvor gråskurte tømmerstokker stampet ned i deltabunnen tidligere ledet tømmeret på rett vei forbi grasvoller og grunner. I enden av fjorden ligger dette spennende vernede deltaområdet. En viktig våtmark for fuglene på trekk. Deltaet gir en gradvis overgang fra innsjø til elv. Jeg bestemte meg for at turen skulle ende der jeg kunne kjøre fronten av kajakken inn i en grasvoll til den satt fast. Det frie livet på fjorden var over for denne gang. Nå har jeg lært hele min innsjø å kjenne.