Reparatørene

Min barndoms nabo på 1950-tallet livnærte seg av et lite verksted han selv hadde bygd. Det var et eventyrrike med gamle båtmotorer, defekte slåmaskiner, sløve motorsager, tause vekkerklokker og sprukne kasseroller. Midt inne i dette, med svarte hender, enda svartere kjeledress og sneipen i kjeften: Sigmund – bygdas reparatør, som fikk det til å sprute av sveiseflammer og saftige uttrykk, og som var en trollmann med hendene. Han reparerte traktorer, hjulvisper, radioer, ljåer, sykler, trillebårer, gebiss, sparkstøttinger, bøttehanker og hengelås. Til og med kjærlighetssorg og fyllesjuke kunne han visstnok kurere. Det var ikke det problem Sigmund ikke visste råd for. Han banket og benket, lirket og loddet, skrudde og sveiste. Og når han leverte den reparerte gjenstanden tilbake, sa han alltid: ”Likar enn nytt! Og my’ sterkar, veit du.” Vi trodde på ham, for det skinte alltid blankt og sterkt av metallbruddet som var grodd så vakkert sammen.