Reisen til Nangijala

Øyeblikket sitter fortsatt brent fast i sjel og sinn. Jeg klamret meg til mammas hånd, samtidig som redsel og beundring spikret meg fast i setet. To brødre var innesperret i et hus, og eldstebror Jonatan ofret livet sitt. Han hoppet ut av tredje etasje med sin lillebror på ryggen for å slippe unna en brann, en brann som var vel skummel for en fantasirik seksåring på Nationaltheatrets rad tre. Lillebroren døde like etter av sykdom, og de møttes igjen som brødrene Løvehjerte i landet Nangijala.

Jeg har stor respekt for Astrid Lindgren, hvordan hun tar barn på alvor og introduserer dem for viktige temaer i menneskets kretsløp.

Vi skal alle videre, det er det eneste forutsigbare i en uforutsigbar verden. Man kan førsøke å angripe dette kretsløpet med plastikkirurgi, zerosko eller all verdens forskning, men jeg opplever strengt tatt den motsatte tanken mye mer skremmende. At man ikke har noe valg, til evig tid skal man våkne opp neste morgen i sin egen kropp, med sine egne tanker. Årene skal aldri legges inn, aldri skal man få hvile i fred. Herregud.

Mange tror på varianter av reinkarnasjon, og noen tror på gjenfødelse av både vår sjel, vårt personlige jeg og våre erfaringer. “Mozart kunne ALDRI skrevet all den musikken så ung, hadde han ikke vært musiker i sitt forrige liv” har jeg blitt forfektet, minglende med bobler på vorspiel. Det rykket inni meg, fra et musikkfaglig ståsted kunne jeg satt opp gode motargumenter. Stort tema. Feil arena. Jeg maktet heldigvis å kneble den kverulante besserwisserstemmen.

Jeg liker å tro at jeg ikke er redd for å dø, at jeg vil være klar når det er min tur. Men min kone og jeg hadde nettopp besøk av en venn i 30-årene med uhelbredelig kreft. Det gjorde meg vettskremt, aller mest på vegne av de jeg er gladest i. Gjesten vår opplevde det lignende. Hun var forsonet med situasjonen for sin egen del, det som gjorde henne mest vondt var å føle på sine foreldres sorg.

Et par år tilbake oppdaget jeg Disentis. Et fredelig skisenter med få heiser, men som til gjengjeld strakk seg helt til topps på 3000 meter høye, bratte fjell. Et skisenter fullstendig fri for kø, fyll, brautende turister og kokkens piffikrydder. Fra toppen av skitrekket har man en enorm utsikt over store deler av det sveitsiske, alpine landskapet. Terrenget byr på flott frikjøring, som stadig har til gode å bli overbefolket av skibomser som kneler Instagram med skrytebilder.

Nettopp i denne sveitsiske dalen har noen hyggelige svensker etablert gjestehuset og kroen Nangijala. Her snakker alle med alle, erfaringer og gode nedfarter deles villig på tvers av bordene over lokal øl. Et slags Cheers for frikjørere, som søker nær kontakt med store fjell, langt fra telelinser og disko i bakken.

Hva som kommer etter dette livet? Jeg heier på Astrid Lindgrens versjon, i hvert fall hvis jeg får leve i et Nangijala som ligner på den kroa og skitrekket jeg besøkte i Sveits.