Reisen ned Kárášjohka

Det er fint å mimre innimellom og la tankene vandre, og det ligger en kraft i å gjenoppleve fine hendelser fra fortiden. Personlig er det ikke ofte jeg gjør det, men tar jeg meg tid, er det sjelden jeg angrer.

Det hender jeg havner dypt inn i sonen, og da kan seansen ta meg helt tilbake til barndommen. Bilder fra en svunnen tid lyser opp på mitt mentale filmlerret. Ikke bare visueller, men også følelsene gjenoppstår. Varme minner om en familie på fire som dro på turer sammen.

Pappa, mamma, broder’n og meg. En helgetur med kano innover Østmarka midtsommers. Ut på eventyr.

Det er som om det var i går. Kanoen var fylt til stripa, og det var trangt om plassen. På en idyllisk odde slo vi opp firemannsteltet. Nede i vannkanten åpner jeg boksen med nygravd mark. Stakkaren hektes på kroken, og snøret hives uti og spenningen tiltar. Klarer jeg å lokke frem middagsfisken fra sivets skjulte skattekammer? Den lille, røde fiskestanga med den hvite snella — jeg hadde nesten glemt den.

Utpå kvelden sitter vi sammen rundt bålet. Kjenner på varmen og den hypnotiserende urkraften som med sin usynlige hånd vugger oss rolig fra side til side, mens vi dras inn mot flammene som kaster seg oppover i sommernatta.

(artikkelen fortsetter)