Reise med ål - en omvei hjem

Det hendte seg at jeg fikk ål på kroken når jeg fisket ørret i vannene på min barndoms øy Frøya. Jeg hadde som regel to stenger, en kastestang som jeg brukte aktivt med sluk, spinner eller flue og en stang med mark og dupp. Ålen bet på markkroken. Gjerne nokså seint, når mørket la seg over vann og land. Man kunne kjenne noe tungt som dro der nede i dypet. En uvanlig styrke som strittet imot når man sveivet inn. Derfor var det en skuffelse at det ikke var en rekordørret, men en sleip og buktende skapning som ble løftet i all sin lengde opp fra vannet og ut i lyngen. Dessuten viste det seg nesten umulig å få den av. Det var slim overalt og vanskelig å få holdt ålen fast. Kroken hadde forsvunnet langt ned i gapet. Så langt at man ikke kunne se den i det hele tatt. Det virket som om ålen hadde støvsugd markklysa og krok som en støvsuger, med stor kraft. Man kunne kanskje ha kappet snøret og så skubbet den ut i vannet igjen. Men det ville jo vært dyreplageri å la den svømme rundt med en krok nede i svelget. Eneste løsning var å avlive den. Men heller ikke det var så lett som man skulle tro. Å holde den fast var som nevnt ikke enkelt. Ikke engang det å trampe på den. For den sklei unna som et såpestykke. Med skam å melde var eneste løsning å få fisket fram kniven og kappe hodet av ålen. Men ikke engang da virket det som om den mystiske skapningen egentlig var død. For den avkappede kroppen fortsatte å bukte og vri seg. Ja, det virket som om den buktet seg vei ned mot vannet igjen – tilsynelatende for å fortsette ned til dypet og leve som om ingenting var hendt. Uten hode. Kanskje kunne det vokse ut igjen? Også hodet virket levende etter halshoggingen. I midnattmørket, alene ved vannet og langt fra folk, var det hele temmelig uhyggelig.

Jeg hadde nok hørt om at det gikk an å spise den. At noen faktisk spiste ål. Men det virket temmelig fjernt for meg der og da. Hvordan skulle man i det hele tatt gå fram for å omdanne den ubehagelige opplevelsen til å bli en prosess hvor målet skulle være god mat? Det ville ha krevd både kunnskap og dedikasjon. Den plagsomme bifangsten var altså ikke til berikelse.

Jeg tror ikke jeg da visste særlig mye om ålens fantastiske reise. Hvor den hadde kommet fra som liten ålebaby og funnet vei fra det dype havet til småbekker og kanskje også over fuktig gress og ned til bunnen av Hammarvatnet her på Frøya. Eller at de ålene som ikke ble halshogget av meg, skulle gjøre det som jeg drømte om her ved vannkanten: reise herfra og ut i den store verden. Ja, at ålen i Hammarvatnet ikke bare skulle ut i verden – men til det fjerneste sted, og ned til unevnelige dyp i det mest sagnomsuste og mystiske havområde som finnes: Sargasso.

Tidlig morgen med kaffe og avis. Det som får meg til å tenke tilbake på dette, de hodeløse ålene ved barndommens fiskevann på Frøya, er et oppslag i den lokale avisa Agderposten. Det er en artikkel om hvordan en mengde ål blir giljotinert i vannkraftanlegget i Storelva i Tvedestrand. Bildene viser med all mulig tydelighet dette morbide faktum. På bakken ligger en hel haug med ål i oppkuttede biter, og en beskjegget mann holder et ålehode og en ålekropp fram for fotografen, med en trist mine.

Det er faktisk min fetter, Frode Kroglund, som holder åleliket og forteller om "den store ålemassakren" i Storelva. Han utdannet seg til å bli biolog. Selv studerte jeg litteratur. Han har bodd lenge i Arendal, og jeg i Lillesand – 40 kilometer unna. To trøndere med samme etternavn på Sørlandet.

Det er et stort oppslag, rettmessig nok – for ålen er jo rødlistet som kritisk truet, Norge har forbudt alt fiske (også fritidsfiske) av ål, og forskere forsøker å løse gåten om hvorfor ålen forsvinner. Her er tilsynelatende ett svar på det: Når ål fra alle deler av det omfattende Storelva-vassdraget skal ut i havet for å begynne på den lange ferden tilbake til Sargasso, møter de denne hindringen hvor de blir svimeslått og i verste fall kuttet i småbiter av vannkraftturbinene. Å kjempe mot vannkraftverk virker å være like vanskelig som Don Quijotes kamp mot vindmøller. Satt litt på spissen, så er det vannkraftverk i nærmest annenhver elv i Norge, og likeså er det vannkraftverk, reguleringer og dammer omtrent overalt i ethvert europeisk vassdrag.
– Disse ålene når aldri fram til Sargasso, sier Frode i artikkelen, og det er å fastslå det åpenbare når man ser bildene.

Ingen av ålene rundt omkring i våre små og store vann og elver og ved kysten parer seg her. All europeisk og amerikansk ål parer seg i Sargassohavet. Ingen har sett dette skje, men de minste ålelarvene som er funnet – i vesentlige mengder – er funnet der. Ålen i de vannene og i den skjærgården vi kjenner til, er altså bare på besøk – og tilhører en og samme stamme. De kom hit fra Sargassohavet som en liten ålelarve. Ålelarvene er først bladformede. De ser ut som gjennomsiktige små blad, helt flate og runde, har magesekk og små øyne, bitte små bein og små, men fryktinngytende tenner. Disse skapningene blir ført med Golfstrømmen til det sørlige Europa. Dette bruker de flere år på. Når de ankommer våre kyster er de fremdeles små, men de fleste har forandret form. De er stadig gjennomsiktige, men har fått en mer åle-lignende kropp. Nå kalles de glassål. Disse finner man spesielt mange av ved kysten og elvemunningene i Portugal, Spania, Frankrike og syd i England og Irland – men også langt inne i Middelhavet og helt her oppe langs norskekysten og i våre elver. Så det svømmer små glassål rundt i våre farvann også, uten at så mange av oss har sett dem. Når de skal videre opp i elvene og vannene får flere av dem fargepigmenter som gjør at de nå ser ut som ål, riktignok en bitteliten en, kanskje mellom fem og ti centimeter lang, og tynn som en tjukk tråd. Disse kalles åleyngel. Turen fra Sargasso har vart i årevis, noen forskere påstår tre til fire år. Men, nå blir de her i ferskvannshabitatet sitt – enten det er Hammarvatnet, Håelva, Vegår, Vänern, Rhinen, Po eller Nilen – i mange tiår for å fete seg opp. De har ingen utviklede kjønnsorgan og livet handler kun om å spise. De kan være på samme sted i alt fra 3 til 30 år, eller også mye lenger. Den eldste ferskvannsålen som er kjent, er ålen Åle fra sør i Sverige, som visstnok ble hele 155 år gammel. Denne lille ålen, som man senere fant ut måtte være en hann-ål, bodde i en liten brønn som han hadde blitt plassert i en gang på 1800-tallet for å holde vannet rent for alger og småkryp. Ålen Åle kom seg aldri videre, selv om han hadde blitt en kjønnsmoden blankål, med store øyne og utviklede kjønnsorgan. Men Åle ble iallefall en slags kjendis i svensk offentlighet, og det fins flere TV-klipp hvor de svenske Ut i naturen-reporterne klatrer ned i brønnen for å finne fram til ham. Nå ligger Åle nedfrosset i en svensk åleforskers fryser.

Ferskvannsålen kalles gulål, ettersom pigmentene tilpasses ferskvannshabitatene og ålen ser gull- eller gulaktig ut på buken, og mer mørkebrun på ryggen. Når ålen så – på mystisk vis og uten noe for oss kjent mønster – bestemmer seg for å søke ut i saltvann igjen, forandrer den seg enda en gang. Den får en spissere snute, øynene blir dobbelt så store og den endrer farge til en lysere og blankere buk og en sortere rygg med et hardere skinn. Derfor kalles ålen nå blankål, eller "silver-eel" på engelsk.

Familiegruppen Anguillade inneholder en hel rekke med forskjellige arter ål, det er 16 ulike ålearter som begynner med familienavnet Anguilla. Forenklet er det fire arter som er de viktigste: europeisk ål (Anguilla anguilla), amerikansk ål (Anguilla rostrata) i Atlanterhavet, japansk ål (Anguilla japonica) og tropisk ål (Anguilla australis) i Asia. Europeisk og amerikansk ål har begge Sargassohavet som utgangspunkt. Disse to artene er i grunnen helt like og kunne likegodt ha vært kategorisert som samme art. Den eneste måten å skille dem på er at den amerikanske ålen har én ryggvirvel mer enn den europeiske. Muligens fordi den svømmer mer aktivt som ålelarve fra Sargasso til de nære kystene av Amerika, mens dens "europeiske" søsken mer passivt, og over mye lengre tid og distanse, lar seg føre med strømmen. Men her, som så ofte med ål, er det store hull i kunnskapen.

Alle disse åleartene er rødlistet og truet. (Verst er det imidlertid for den europeiske ålen.) Dette er såkalt "katadrome" arter. Det er det motsatte av laksefisker, som er anadrome. Det vil si at disse åleartene fødes i havdypet og migrerer til – og bor mesteparten av livet sitt i – ferskvann. Det finnes en åleart som også bare finnes i havet, havålen, men den er til gjengjeld ikke en del av anguilladefamilien, alle andre ytre likheter til tross, og er gitt navnet Conger conger (Conger er eel på engelsk). Den blir svært stor og finnes i samme områder som den europeiske ålen, men altså bare i havet. I tillegg er det også en rekke murenearter i tropiske havområder, som ligner på ålen, men som ikke er ål – men en egen familie, Mureanidae. Likeså er såkalte "elektriske åler" ikke egentlig åler, men maller, som lever i elver i Sør-Amerika. Flere typer av malle ligner utseendemessig på ål, men er altså maller og ikke ål. På samme måte som at slimål heller ikke er ål. De ålelignende slimål og niøye plasseres ofte i en gruppe som kalles "rundmunner" eller "kjeveløse fisk". Fellestrekkene mellom slimål (saltvann) og niøye (først og fremst i elver) er at de har en slags sugekopp-munn som de suger seg fast til byttet eller åtslet med, og så rasper de i seg kjøtt med raspetunge og bruskplate, eller også i noen tilfeller tenner. Felles er også – og dermed annerledes enn hos både ål og reptil – at det ikke er skjellett eller bein i slimålene. De har heller ikke magesekk. Før han ble en berømt eventyrer, polfarer og nasjonal strateg, studerte Fridtjof Nansen biologien til nettopp slimålen, og avla sin doktoravhandling om slimålens nervesystem.
Både niøye og slimål er helt vanlig – på lik linje med ålen – i alle våre farvann, selv om de fleste av oss neppe har ofret dem en eneste tanke.

Hva er det med ålen som alltid glipper unna? Disse ufrivillige nattlige møtene med ål bærer i seg millioner av år med ikke-menneskelig mørke. Som var det en direkte motsats til nettopp vannkraftverkets produksjon av lys og varme. Ingeniørenes beherskede kontroll og vårt velbehag møter ålene som har ålet seg rundt på samme vis i over femti millioner år. Avisartikkelen med Frode i Agderposten forteller om en kollisjon mellom et av naturens urvesen og vårt moderne samfunn.