Utenriks

Reis ikke til Roma uten fjellsko!

Skal du til Roma, gjør som romerne. Gå tur i fjellene rundt byen.
Selvfølgelig skjer det på italiensk måte.

- Carissima! sier jenta bak disken, kjæreste deg; hva skal det være?
Jeg elsker hvordan italienere bruker kjælenavn selv på folk de ikke kjenner. Jeg er på bakeriet og skal kjøpe niste til turen. De kaller meg vakre, kjære og skatt, selv om jeg aldri har vært her før. Foran meg i køen står en eldre mann med stokk og hatt, han får navnet giovanotto, unggutten. Jeg ser etter noe som kan være lett å dele med andre og velger noen små myke minipizzaer som ligner kjeks.

En friluftslivgruppe i Roma? Det måtte jeg se med egne øyne. Og jammen sto de ikke der midt i hovedstaden på metrostoppet, med fjellsko, vandrestokk og ryggsekker.
Det er lørdag formiddag, og selv om klokken er over ti, og vi har halvannen times kjøring foran oss, er det ingen som har dårlig tid. I dag er fridag. Vi venter på turlederen Ennio De Perini. Hver eneste lørdag og søndag, samt noen ettermiddager i uka drar han på tur, og de som vil kan være med.
Man ser det vanligvis ikke på grunn av trafikktåka, men går man opp på en av Romas syv høyder like etter et kraftig regnskyll, når luften er klar, ser man tydelig de flotte fjellene som omkranser byen. Om vinteren er de ofte dekket med snø. Det må være Roma på sitt vakreste, snødekte fjelltopper rundt de varme fargene og flere hundre kirkespirene.

Ennio er kommet og vi fordeler oss over i to biler. Etter en time har vi Roma godt bak oss, og vi kjører gjennom den ene småbyen etter den andre. Vi stopper og tar en pause på BAR. Disse italienske standardkafeene hvor man drikker og spiser stående langs disken. Ikke alle har hatt frokost før de dro, de bestiller kremboller og cappuccino. Finnes det en bedre måte å starte dagen? Kaffe, sukker, bakverk og oppvarmet melk som er så tung i magen at man kjenner seg mett i timevis.
Vi snakker om mat.
- Hva lagde du i går?, spør en. Dette er vanlig blant italienere, overalt snakkes det om mat. - Åh, kokt spinat? Mmm. Hvordan kokte du den? Vann, smør eller olje? Jeg kan denne leken, her er det detaljene som gjelder. Det holder ikke å si til en italiener at vi nordmenn spiser kokte poteter - for hvordan koker vi de? Hvilken farge har de, har vi salt i vannet, hvor mye vann, hvor mange minutter, hvordan serveres de – med ingenting på? Detaljene får italienere til å lytte. Og kan man beskrive i detalj, da kan man lage mat, det gir respekt.

Vi parkerer, noen skifter sko, andre skifter hele antrekket. Hva går de med? Det er januar, men jeg ser ingen som bruker ull. Italienere mener at ull klør. Spør jeg etter ullgarn i garnbutikkene finner de kanskje en kvalitet med tjue prosent ull. Men det var hundre prosent jeg mente, har dere det? Da forklarer de meg at, carissima, det går ikke an. Her går det i gamle klær, flanell og cordfløyel. Gjerne myke klær som er litt varmere enn vanlig, og som tåler å bli skitne eller revet i om vi må gjennom et kratt.

Uansett vær?
Det er kaldt i dag, det blåser. Januar i Roma kan være alt fra vårsol på fortauskafe til regn og sludd. Selv om romerne ikke vil vedkjenne seg det, så regner det faktisk ganske ofte. Statistisk sett faller det hvert år mer nedbør i Roma enn det gjør i Oslo. Likevel stopper byen opp og utgangene fra metrostasjonene blir til tette propper, der folk heller blir stående å se på, enn å gå ut.
Regntøy? Nei, hva skal de med det. Regner det kraftig blir turen avlyst, men det er sjelden nødvendig. Er det noe italienere kan, så er det å sno seg. Er det utrygt for regn nord for Roma, endrer man planene og drar sør. Viser værmeldingen overskyet langs kysten velger man en rute i innlandet. Om vinteren drar folk ofte til de åpne store beitelandskapene. Slettene som i mangel av trær og skygge gjør de uutholdelige om sommeren, men nydelige resten av året.

Det er et slikt fjellplatå vi går mot i dag. Vi er halvannen time sørøst for Roma og parkerer like etter den lille fjellandsbyen Rocca Massima. Her er vi allerede på rundt 700-meters høyde. Vi skal gå enda litt høyere gjennom en bøkeskog helt til det åpner seg opp ved slettene Campo di Segni på 850 moh. Slettene er like ved foten av Monte Lupone, en fjelltopp på circa 1450 meter, men så høyt går vi ikke i dag siden det blåser og er kaldt. Terrenget på slike beitemarker i fjellet er karakteristisk. Her er det ikke vann og myrer overalt som i Norge, men det er tørt, kyr og hester drikker fra små demninger eller gamle murte drikkefontener og beite gjør terrenget lett å gå i. Italia gror ikke igjen.

Vi klyver oppover bøkeskogen, nå snakker vi om fisk, om laks og sild og sjøørrett, og om potetstappe. Ikke alle er i toppform og det går ikke så fort, men det er heller ikke meningen. Går vi ekstra sakte oppdager vi kanskje vill-hvitløk med den betegnende lukten, litt som ramsløk i Norge. Selv om vinteren er det alltid noe spiselig å finne i naturen, slik som cicoria, en populær italiensk bladgrønnsak som ligner løvetann og tilberedes som spinat. Eller borragine, en hårete bladvekst som smaker litt som agurk og tilberedes på samme måte som squash.

Det mangler ikke på kunnskap, turleder Ennio kan alle planter med forslag til oppskrift. Som regel har de alltid en tom plastpose med seg, og en kniv så de kan ta med noe hjem. Både villasparges, villbrokkoli, urter, engvekster og sopp er populære. I dag er det noen som plukker nyper. Det meste kan egentlig lages som risotto.

Å gå på tur, typisk norsk?.
Jeg vil spørre italienerne: Hva er det som drar oss mot naturen? Jeg har lest i boken Naturlig rik, om norsk naturfølelse med Arne Næss og utdrag av H.D. Thoreaus livsfilosofi. Boka refererer til en visstnok særnorsk dragning mot natur, men Thoreaus svar i retning av menneskelige instinkter peker på noe interessant. For menneskelige instinkter er det ikke bare nordmenn som har.
Hvorfor kjører italienere halvannen time i bil hver lørdag bare for å kunne gå?

– Det får meg til å slappe av, sier en dame.
Flere er enig, det gjelder ikke bare når man er ute, men like mye følelsen når man kommer hjem om kvelden. Vi snakker om det kroppslige, og om hvordan opplevelsen av kroppen blir skjerpet. En sier: når jeg går, glemmer jeg alt. Jeg tror menneskenes problemer bare sitter i hodet. Når jeg går, slutter jeg å tenke, da bare går jeg.

Kanskje er naturfølelsen heller universell enn kulturell. For kan følelser i det hele tatt være kulturelle, når de handler om genuint kroppslige menneskelige opplevelser? Natur er også så mye mer enn fjell. Kunne vi kalt italienerens lidenskapelige forhold til sol og strand for en særitaliensk dragning mot natur? Nei, for det er ikke særitaliensk. Kanskje er det bare menneskelig. Et åndelig instinkt eller et villmansinstinkt som Thoureau skriver.

Ibsen på tur i Italia.
De forteller at det de seneste år er eksplodert med turtilbud i Roma. Hvorfor?
– Jeg kunne aldri gått alene, sier en dame. - Jeg hadde ikke visst hvor eller hvordan jeg skulle kommet meg ut.

Kanskje er det sant at man trenger en guide. Kanskje er friluftslivet her mer spesialisert enn hjemme. Turgåerne er gjerne en type mennesker forteller de, opptatt av helse, økologi, kosthold osv. Det er ikke så vanlig at hele familier går på tur, det er mest interesserte voksne som går. Men uten allemannsrett og med strenge vakthunder rundt gårdene er det ikke alltid så lett å vite hvor man kan gå uten å ha med noen som er kjent. Ikke får man opplæring på skolen heller. Italienske skolebarn drar til Firenze, ikke til naturen.

I de mange årene Henrik Ibsen bodde i Roma dro også han stadig ut av byen og til landlige strøk. I et brev til Bjørnson hyller han den romerske landsbygda:
«Hvor herlig naturen er hernede; både i former og i farger er det en ubeskrivelig harmoni. Jeg ligger mangen gang halve dage ude mellem gravene på Via Latina eller på den gamle Via Appia og tror det er en lediggang som ikke kan kaldes tidsspilde».

Jeg liker disse ordene. Lediggang som ikke kan kalles tidsspille. De treffer noe vesentlig i måten den italienske turstilen skiller seg fra den mer sportslige norske. Etter halvannen til to timers sakte gåing gjennom bøkeskogen og over enga, er vi klare for lunsj. Det gjelder å finne et godt sted i ly, for vi skal sitte her lenge. Turene er gjerne lagt opp slik at man går i to timer, så lunsj i to timer, og så gå to timer igjen, og så ferdig.
Mange spiser pasta med tomatsaus fra en liten plastboks. Kanskje litt salat fra en annen boks. Et stykke ost. Litt brød. Vi sender rundt. Som avsluttende runder går det i frukt, kjeks, kaker eller sjokolade. Noen har med litt vin i en gammel vannflaske. Noen en termos med sukret espresso. Måltidet skal være komplett, alt i riktig rekkefølge. Vi har god tid. Om vinteren er det vanskeligere, men det er alltid noen som vil sove litt etter maten. Da strekker de seg ut på presenningene de har med og bruker sekkene som hodepute. Om våren sover alle. Da blir det helt stille i et kvarter til en halvtimes tid og man våkner først når de første begynner å strekke på seg. Som katter som våkner i solen.

Vi er på vei tilbake, det blåser i dag, og egentlig er det litt kaldt. Vi går fort bortover den store sletta, helt til sola kommer tilbake fra skyene, da senkes tempoet igjen, noen synger O Sole Mio (åh min sol). De har snakket om det sosiale ved å gå på tur i lag, og om hvordan de liker disse turene som en aktivitet for å holde seg i form.
- Men kunne dere ikke bare løpt i parken da? Istedenfor å kjøre halvannen time i bil?
Nei, alle er enige, det ville ikke vært det samme. Det handler ikke bare om å komme i form, det er like mye det psykologiske, det visuelle, det uventede ved å gå i naturen. Landskapet overrasker stadig, det er ikke som en kjedelig tur i parken. Så kjenner man heller ikke avbruddet på samme måte i en park som helt ute. Avbruddet fra byen, trafikk, stress, tid og dårlig luft. Hva gjelder selve joggekulturen, er turleder Ennio klar:

- Mennesket har ingenting med løping å gjøre, vi stammer fra apene, vi er skapt for å gå og bevege oss rolig. Vi er jo ikke akkurat gaseller!

Vi er fremme ved parkeringsplassen og begynner å tørke av oss på skoene. Vi skal tilbake til byen og kanskje er italienerne ekstra omhyggelige på dette siden de også bruker sko innendørs. De gnir dem i gresset og noen bruker en kniv. Ofte ender turene ved at man drar på bygdetrattoria og spiser, før en kjører inn til Roma. Men om vinteren går ikke det, for i Italia er det faste klokkeslett på måltidene og man kan ikke spise middag før tidligst syv. Når sola går ned klokken fem blir det for lenge å vente. Så vi begynner i stedet den lange avslutningsrunden. Alle skal hilse på alle med et kyss hver på hvert kinn. Eller vent, skal vi ikke heller stoppe å ta noe å drikke på BAR før vi kjører inn til Roma? Vi stopper på nærmeste sted langs veien. Vi bestiller kaffe, grappa eller te som vi drikker stående ved disken. Den menneskelige kroppen er salig og tung, rød i kinnene.