Redd klimaet, skit i naturen

Stadig flere er overbevist om at klimaendringene er reelle og menneskeskapte. Klimapolitikk er i ferd med å bli in. Men det er mindre snakk om miljøet. For ikke å snakke om naturvernet. Det lyder 70-tallsaktig, det klinger av idealisme, og hvem bryr seg egentlig om hubroen og disse rødlistede artene?
Men er det ikke nettopp manglende respekt for naturen som har skapt klimakrisen? Og kan problemet løses dersom mennesker fortsetter å regne seg som noe annet og høyerestående enn resten av naturen?
I Norge har vi nå en regjering som vil ha vindkraftanlegg langs store deler av kysten og bygge ut det meste av gjenværende vassdrag. Og, mindre alvorlig, men med samme natursyn: Slippe kjøring med snøscooter fri. Fly skiturister inn i fjellet med helikopter.
Alle menneskelige behov må innfris. Skal den som ikke klarer å komme seg på fjellet for egne krefter, nektes opplevelsen? Når det finnes helikopter. Skal man ikke få ha varmekabler i oppkjørselen på hytta? Når det finnes fosser der ute?

Evig energi.
"Fornybar energi" er nå de to riktigste ordene man kan si etter hverandre. Energi som alltid kan fornyes. Herlig. Begrepet trumfer ethvert annet hensyn, fordi det forener Klimasaken og Fremskrittet. Fornybart = grønt lys. Kjør som før. Den som kritiserer utbygging av slik energi kan bli fremstilt som en egoistisk samfunnsfiende.
Norges Vasskraft- og Energidirektorat (NVE) har i 2013 fått inn flere enn 800 søknader om nye vannkraftverk, flere enn på de siste ti år til sammen. 150 nye vindturbinanlegg har fått konsesjon eller er under behandling. I tråd med den nye regjeringens politikk. Men det kunne like gjerne vært den rødgrønnes. Det handler om å dekke vårt energibehov. Sies det. Det høres jo rimelig ut. Men hvilke behov? En gang handlet det om å bygge landet og å lyse opp i mørket. Det gjør det ikke lenger.
Men er det ikke bra å erstatte fossil energi med fornybar? Jo. Inntil vi har utviklet smartere former for energi, må vi lage vind- og vannkraft i Norge, men hvor mye og til hvilken pris?
Og hvorfor er det så lite snakk om de to enkleste og mest effektive virkemidlene: Å forbruke mindre. Å bruke bedre den energien vi har.
Det internasjonale energibyrået (IEA) har sagt det klart: Dersom den globale oppvarmingen skal begrenses til to grader så er energieffektivisering det aller viktigste.
Energibruken i Norge har økt med 30 prosent de siste 30 årene, tross temperaturøkning, mindre industri og mindre boareal per innbygger. En nordmann bruker dobbelt så mye strøm som en svenske. Ti ganger så mye som gjennomsnittet i verden. Da burde vel energi bli dyrere, slik at den blir hva den er; et knapphetsgode? Varmekabler i alle rom må vel være kun for folk med altfor mye penger og kalde føtter? Maskiner i konstant stand-by bør vel koste dyrt. Det er slike vaner som ligger bak floskler om å ivareta energibehovet. Det handler ikke om å få telefon, eller strøm til kjøleskapet.
Først og fremst handler det om industrien. Det er der det er mest å hente, hvis industrien fikk bedre grunner til å spare energi ville den nok gjøre det. Og da snakker vi ikke om en og annen sparedusj. Enova har beregnet at det teoretiske potensialet for bedre utnyttelse av energien i 2020 tilsvarer 40 Alta-kraftverk.

Europas batteri.
Hvorfor trenger vi egentlig stadig mer energi? Det er varierende begrunnelser. Mastene i Hardanger handlet en stund om å sikre bergenserne strøm. Så er det elektrifisering av sokkelen. Så er det noen som snakker om Norge som Europas grønne batteri. Vi har jo så mye fjell og fosser at vi må dele med andre. Hjelpe Tyskland ut av kullkraftens klør.
Vel, selv om vi eksporterte ALL elektrisk kraft Norge lagde, ville det kun dekke en halv prosent av Europas energibehov. Noen i statsapparatet har enda edlere hensikter, de har sagt at norsk energi skal hjelpe millioner ut av fattigdom. Ola Borten Moe var i det minste ærlig. Han prøvde ikke å skjule at billig strøm er for en norsk menneskerett å regne, enten man er trønder eller vestlending.
Debatter om forbruk havner lett i anklager om moralisme og latterliggjøring (alt var bedre under krigen). Kritikken må bli mer konkret og handle om konsekvensene av forbruksvekst. Om luftkvaliteten i kinesiske byer. Om at fjordene på Vestlandet blir uten fossestryk. Og alt annet vi kan miste dersom vi fortsetter som før.

Mer enn fritidsarena.
Hva er naturen? En vakker kulisse, en arena for vår fritid? En ressurs vi kan forsyne oss av om vi måtte ønske det? Nyte fra et togvindu eller foran en tv-skjerm. Da er det ikke så farlig om urørt natur forsvinner litt etter litt. Det er også så mye av den, dessuten er jeg der nesten aldri.
I denne tankegangen har vi rett til alltid å utnytte naturen til menneskets beste, rett til å behandle dyr som vi vil før vi spiser dem opp. Fordi vi er mennesker. Og naturen selv bryr seg jo uansett ikke om den sprenges i stykker eller fylles med CO2.
Nei. Men den har biologisk liv. Og naturen er ikke vår fritidsarena. Den er vårt eksistensgrunnlag. Den er luften vi puster inn, den er jorda som gir oss mat, den er oss. Mennesket er en del av naturen. Å behandle den ille, er å behandle oss selv ille - for ikke å snakke om kommende generasjoner. Det er farlig å tro at alt er opp til oss og at vitenskapen kan redde oss ut av alle kriser og reparere det vi ødelegger. Det er hovmodet som har ført oss inn i klimakrisen, hovmodet er den største av de syv dødssynder.
Hvis dette lyder for romantisk, tenk da heller på en visstnok veldig viktig norsk næring: Turisme. Bærekraftig sådan. Er det kraftverk og demninger turistene skal oppleve, eller intakt, unik natur?

Teknisk.
Unesco og OECD har publisert en rapport som heter World Social Science Report 2013. Tittelen sier mye: "Global warming is more about people than carbon emissions". Rapporten sier at klimaendringer ikke bare er et fysisk problem som kan løses av teknologi alene. Menneskelig adferd er kjernen, derfor er psykologi, økonomi og samfunnsfag like relevante som naturvitenskapen. Omstilling vil gjelde alle sider ved samfunnet.
Men den norske miljødebatten handler om klimagasser og kvoter, utslipp og rensing. Det tekniske og teknologioptimistiske miljøvernet har vunnet frem. Det er de ikke-medlemsbaserte stiftelsene Zero og Bellona som har vind i seilene, de er pragmatiske og søker politiske løsninger. Vel og bra. Det spørs bare om det er godt nok. For politikere har aldri skapt revolusjon.
Hvis jordas befolkning fortsetter å vokse som forventet, blir vi 9 milliarder i 2050. Hvis 9 milliarder skal få nok mat og varme er det hodene våre som må renses. Tankegangen, levesettet og verdiene som må opp til debatt.
Ellers kan det bli en kamp mot vindmøller.