Selv for livets glade jenter går solen av og til ned

Høsten 2017. Tre og et halvt år etter smellen
− Henter du vann? spurte Eivind.
− Er på saken, svarte jeg, la inn en ekstra kubbe i peisen, før jeg tok på de store grønne gummistøvlene med malingsflekker som stod i lille-gangen. Med en bøtte i hver hånd gikk jeg ut i det duggvåte morgengresset. Det luktet agurkvann og barnåler. Å puste i Skåbu var noe annet enn å puste hjemme. Det slo meg ofte, den tanken som sa det er sånn her det egentlig skal være, det er sånn det opprinnelig er å puste. Litt på samme måte som når du spiser tomater i Italia, og du har sett et lass av dem bli fraktet til markedet, omtrent rett fra plantasjen av bonden sjøl, i en moped med en trekasse bakpå, og så setter du den opplevelsen opp mot de tomatene du tar ut hjemme av en plastkopp, og det blir bare så feil i forhold, du pakker dem ut, skjærer dem opp, spiser dem, alt med en bismak av frakt, parfymering og kunstig utholdenhet.

Mellom hytta og annekset lå brønnen. Rundt brønnen var det bygd et bitte lite hus, med en bitte liten dør, malt i en mosegrønn farge, slik trebygninger i skogen ofte blir. Jeg satte meg ned på huk, åpnet den vesle døra som var stengt med en hengelås, stakk slangen nedi den blå bøtta, trykket på knappen, og hørte at vannet ble satt i bevegelse. Langt nedi der. Så sprutet vannet ut, plasket hardt mot plastikken før lyden ble mykere, som en spilledåse. Jeg tittet utover den høstkledde åkeren mens bøtta fylte seg opp. Så tok jeg en slurk rett fra slangen.
Å drikke grunnvannet var som å drikke en del av jorden.
Jeg elsket den brønnen.

Jeg gikk inn med bøttene, satte dem på den gamle kjøkkenbenken mellom stua og kjøkkenet, fikk med meg noen strofer av Madcon-låta Glow på radioen, før jeg hentet den blåturkise fletta kurven og gikk ut i skjulet for å hente ved. Kubbene lå systematisk plassert opp etter den ene veggen, jeg fylte opp kurven med de perfekt kappete tre-emnene i forskjellige størrelser, mens jeg sniffet inn den søtlige lukta av skog og kvae.

(artikkelen fortsetter)

Det var siste helg i september, og vi var på hytta.
Eivind, Sofia og jeg hadde vært mye der i de tre og et halvt årene som hadde gått etter smellen. Livet var enklere å forholde seg til der, på hytta, i Skåbu, ei lita bygd i Jotunheimens forgård. På de 60 kvadratmeterne som lå i skogkanten, hadde vi ikke innlagt strøm eller vann, og oppgaver som å tenne i peisen, gå ut i vedskjulet etter kubber, hente vann fra brønnen, tok den tiden det tok, og var småprosjekter jeg mestret. Jeg var med på å holde det lille huset i gang, og den følelsen likte jeg. Her ladet jeg som oftest batteriene, og slapp unna ethvert forventningspress, med unntak av det jeg skapte selv.

En dag hadde jeg avtalt med en venninne fra Skåbu å gå en ettermiddagstur til et sted som het Undertjern.
Vi hadde ruslet den lille kilometeren fra bilen og var snart oppe ved tjernet hun hadde gledet seg til å vise meg. Anne Mari hentet meg på hytta klokka fem, hjemme hos seg selv hadde hun pakket sekken klar med kaffe på termos, og kamera.
− Det er alltid så gøy å ta bilder av deg, sa hun, − du har så mange uttrykk.

Mens vi gikk oppover stien, fikk jeg lyst til å knele og kjøre ansiktet ned i den svarte jorden. Det er sånn det må føles for de gravide damene som spiser murstein og tygger isbiter, tenkte jeg. En uforståelig trang som kommer fra intet.
Om jeg hadde gravd trynet nedi gjørma, hadde Anne Mari forstått meg, tenkte jeg.
Selvfølgelig; alt hun sa, alt hun gjorde, alle hennes bevegelser sa jeg forstår, jeg ser, jeg vet. Jeg tror det også var derfor jeg likte så godt å være rundt henne, hun bar konsekvensene av levd liv. Jeg lot være å dykke i møkka. Jeg skulle fotograferes. Og ville se fin ut.

Vi gikk videre oppover stien. Strålene fra kveldssola trengte igjennom et flortynt dråpeslør, gjennomsiktige små glassperler på de høstgule bladene, noen stae, holdt sin plass, mens andre trillet nedover mot bakken.
Når regnet det, forresten? Det kunne jeg ikke huske.
− Snu deg, sa Anne Mari, du må se utover.
Langt der borte, over trekronene, så jeg at snøen hadde lagt seg på Nautgardstind. Kjempen øst i Jotunheimen var ofte en markør på om vinteren var i anmarsj.

Disse skiftene. Ukevis hadde det tatt før jeg hadde blitt vant til sommeren og lyset, og nå ville jeg bare at det skulle være slik. Fjellstøvlene surklet i leire for hvert skritt opp mot tjernet, jeg tenkte på sødmen av jordbær og lukten av after sun fra Kroatia, tviholdt på tanken på sommeren, årstiden som nå var på vei under løv og inn i skumringen, tenkte på hvor fint det var å sitte ute til langt på kveld, ting varte så mye lenger når det var lyst, og det var så trangt inne. Det var praktisk med et ekstra «rom», vi hadde plutselig så mange flere kvadratmeter å være på, men nå var altså dette på vei bort. I stedet så det ut til at jeg snart kunne ta frem skiene, melisdrysset over Nautgardstind og naboen i nordvest, Glittertind, varslet om at jeg også måtte tåle å bli lukket inne. Jeg lurte på om det gikk an å føle det samme lyset og romsligheten selv om det ble mørkere. Jeg visste ikke. Det jeg derimot visste, var at den mørke og innlullede tilværelsen jeg nå fryktet, var den jeg samtidig også kom til å slite med å vikle meg ut fra når knoppene begynte å skyte igjen til våren.
Jeg elsket vinteren, og så elsket jeg den ikke. Det var skiftene i hver ytterkant jeg slet med. Men det spilte da vel heller ingen rolle hva jeg syntes; november, desember, januar, februar spurte ikke meg om jeg var klar for dem.

Det finnes et sagn om Undertjern. Det sies at en ung kvinne ved navn Lovise bodde med barnet sitt i ei hule like i nærheten i tiden rundt 1850.
− Noen mener de ser mor og sønn som to skikkelser på bergveggen helt til høyre, forteller Anne Mari da vi er fremme, og peker oppover den ene fjellsiden.
− De holder hverandre i hendene, ser du? Og noen mener de ser et hjerte i steinformasjonen til venstre over, la hun til.
− Jeg ser det! svarte jeg entusiastisk.
Men så var jeg også lett å overbevise. Jeg lette nok etter bevis, bekreftelse på at det jeg ville skulle være sant, var sant. Slik som jeg i en uke nå hadde overbevist meg selv om at jeg var gravid. Dagen før brekte jeg meg og kastet opp frokosten på vei til Skardfjellet. Morgenkvalmen var liksom på vei.

Lovise ble gravid utenfor ekteskap, og flyttet opp her, i den bratte fjellskogen. Noen hevdet det var av skam. Bjørnehulen hadde hun arvet etter onkelen. I naturen rundt Undertjern jaktet og fisket hun, som onkelen hadde gjort. I en artikkel i Aftenposten fra 1945, med tittelen Et fjeldeventyr, står det at da tiden var inne for at guttebabyen, som hadde fått navnet Lars, skulle døpes, tok hun ham med til presten. Lovise sørget også for at Lars ble konfirmert. Gutten svarte bedre på prestens spørsmål enn alle de andre, selv om han aldri hadde gått på skolen. Lovise hadde lært ham det hun kunne.

Jeg så for meg Lovise ta avgjørelsen om å flytte ut i skogen, føde guttungen alene her, i et bjørnehi, skaffe mat, fø ham opp, overleve. Sterk og selvhjulpen må hun ha vært.
Jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke var tøffere. Lovise måtte ikke på mindfulnesskurs for å finne seg sjøl. Nå var det bare en uke til samling to, tenkte jeg, og kjente jeg gledet meg litt allikevel.
Jeg lente meg inntil en bjørk, prøvde å se en blanding av sexy og søt, sterk og sårbar, ut, jeg kjente kulden fra stammen og smilte til kamera, og tenkte:
Jeg vil være mer som henne.

Anne Mari og jeg gikk ned stien i mørket, og jeg gikk og sammenlignet meg med en jente fra et sagn som bodde alene uti bushen på 1800-tallet, lurte på hvordan jeg hadde fikset det. I tillegg gikk jeg også og tenkte på at jeg var gravid, noe jeg aldeles ikke var. Jeg orket jo ikke engang å ha sex.